Gøteborgsvarvet 2012 - et kramgodt varv

Lørdag morgen klokken 07.40 var det igjen på tide å legge i vei mot Vestsvenskenes hovedstad, Gøteborg. Etter å ha plukket opp tre kamerater la vi avgårde. De tre passasjerene mine virket som om de gruet seg en smule, men stemningen i bilen var likevel god. Selv gruet jeg meg minimalt. Jeg hadde bestemt meg for å løpe i behagelig tempo hele veien og unngå å stresse som jeg gjorde i fjor. Målet for dagen var å løpe på 1.45 - fire og et halvt minutt dårligere enn i Fredrikstad i mars, men fire minutter bedre enn fjorårets Varv. Eneste som plaget meg og kunne stikke kjepper i hjulene for denne planen var ankelen, og som vanlig en litt sår hals.

Rett over klokken ti var vi vel fremme på hotellet. For anledningen hadde vi leid toppetasjen på Mornington hotell på Avenyen. Med egen takterrasse, utendørs boblebad og badstu var det nå bare å glede seg til å komme i mål. Etterhvert møtte vi de resterende seks kompisene som skulle løpe. Etter å ha spist noen brødskiver og litt frukt, skiftet vi til løpetøy og ruslet i retning Slottskogsvallen. Det blåste relativt friskt, var overskyet og egentlig litt kaldt. I ryggsekken hadde jeg pakket med lange tights, langarmet trøye og en vindjakke. Det var jo meldt alt fra sol til regn for perioden jeg skulle løpe.

To av gutta klare for 21 km

Framme på Slottskogsvallen var det to timer igjen til min start, klokken 14.11. Køen for henting av startnummer var laaang, men nok en gang viste Gøteborgsvarvet seg fra sin beste side - å håndtere 65.000 løpere har de tatt høyde for. Den jevne strømmen av mennesker beveget seg dermed i fint driv inn i Frølundahallen. Her krydde det av funksjonærer som med et smil delte ut startnummer. Deretter bar det inn til messeområdet på jakt etter siste-minutt-panikk-kupp-kjøp. Ettersom jeg var godt forberedt på alle typer vær, endte jeg opp med å kjøpe null og niks,bortsett fra en halv liter sportsdrikk. Sportsdrikken helte jeg i Nathan-drikkesekken som jeg hadde bestemt meg for å ta med varvet rundt. Kompisene mine, som hadde blitt overrasket av hvor kaldt det var kjøpte noen ekstra trøyer.

Etter litt henging i messen, knoting med å feste startnummer og chip var det på tide for meg å bevege meg til start. Overtrekksbukse, lue og annet stæsj ble pakket i sekken og levert på bagasjeområdet. I-pod ble stroppet til armen, Garmin-klokken ble koblet med satelitt og jeg jogget avgårde mot startfelt syv.




Man risikerer ikke å løpe alene på Gøteborgsvarvet

Fortsatt uten nevneverdige sommerfugler i magen bøyde jeg meg og strammet skolissene en siste gang. På grunn av ankeltrøbbelet hadde jeg valgt å gå for Adidas Mana 5. De har allerede tatt meg gjennom flere ti-kilometer gateløp og halvmaraton uten problemer (virkelig synd at de er ute av produksjon!). Rett før start brøt solen gjennom skydekket, og jeg angret momentant på at jeg ikke hadde gått for korte tights. Samtidig forstod jeg at jakken måtte av i løpet av kort tid.

Starten gikk. Ettersom jeg stod så godt som bakerst i startpuljen som bestod av ca. 2000 løpere tok det godt og vel ett minutt før jeg passerte startstreken. Med chip på foten skal ikke dette ha noen betydning.


Vi beveget oss i rolig 5 min pr.km tempo nedover bakken fra Slottskogsvallen og inn i Slottskogen. Langs traseen jublet tusenvis av mennesker oss fremover, god stemning!

Mitt mål for dagen var som sagt å løpe på 1.45. Etter to kilometer var jeg redd det ville ryke, for mengden mennesker jeg løp midt i var intet mindre enn stor (innimellom også tung). Opp den første bakken havnet jeg bak en kar med KOLS, eller skikkelig kjip astma. På toppen av bakken, ved tre kilometer, begynte jeg å tvile på om jeg i det hele tatt ville komme meg rundt. Ankelen stakk og ble stivere og stivere. Jeg vuderte å bryte mens jeg fortsatt var i nærheten av start- og målområdet, men så kom jeg til å tenke på at jeg hadde lyst på den medaljen, og at boblebad smaker bedre når man har svettet litt. Jeg bestemte meg derfor for å henge med menneskemengden min ned mot Älvsborgsbroen, så fikk jeg se hvordan ankelen taklet litt til.

Er liten vits å forsøke å komme gjennom

I fjor startet jeg i Startgruppe 21, da syntes jeg det var enormt mye folk i løypa. I år startet jeg i startgruppe 7 og det var om mulig enda tettere. I fjor stresset jeg som en gal for å avansere i feltet. Det var ikke en god opplevelse. I år tok jeg det knusende med ro. Jeg følte jeg jogget lett på tå avgårde. Innimellom gasset jeg på når det åpnet seg en luke, men for det meste fløt jeg med strømmen i sjeldent godt humør.

5 kmLitt overrasket konstaterte jeg at vi passerte 5 km på 23.46 Dette gjorde at jeg ble i enda bedre humør. Opp Älvsborgsbroen gikk det lekende lett i jevnt 5 min pr km tempo (den broen er faktisk ikke veldig tung). Nedover broen tok vi igjen baktroppen av startfeltet foran. Det gjorde at det ble litt mer sikk-sakk løping, men humøret var fortsatt på topp og jeg ga high fives til utallige små unger som stod langs løypa.

10 km
Langs havnen er det flatt og vi fløt av gårde i godt tempo. Den syvende kilometeren gjorde jeg unna i 4.30 tempo og 10 kilometer passerte jeg på 48.10. Her stoppet jeg også og vrengte av meg jakken som jeg stappet i Nathan-sekken. Så langt hadde jeg ikke stoppet ved en eneste drikkepost, men sippet litt fra sportsdrikken i sekken med jevne mellom rom. I forhold til å dunke ned på et krus passer det både meg og magen langt bedre å drikke små slurker, enn å bælme hver femte km. Sekken satt i tillegg så behagelig at jeg fullstendig glemte at den var der.

15 km
Opp Varvets andre bro var det mange som begynte å slite og flere hadde begynt å gå. Samtidig fløt det ganske bra i venstre fil, så det var egentlig ikke noe stort problem og 15 km ble passert på 1.13.09.




En av de siste startgruppene sliter seg opp Avenyen.


På Avenyen ble det derimot litt tettere og vanskeligere å holde godt tempo. På grunn av tusenvis av tilskuere som heiet begynte de som tidligere hadde gått å løpe. Det er flott det, men samtidig ble det vanskeligere å komme fram fordi de ikke holdt seg til høyre side av løypa.

20 km
Fra Avenyen og de siste tre kilometerne mot mål var første gang jeg begynte å kjenne at jeg hadde vært ute en stund, men ikke mer enn jeg gjør på en vanlig treningstur. Smertene i ankelen var forsvunnet som dugg for solen. Jeg var ikke tørst, sulten eller svimmel. Tankene var klare og humøret på topp men jeg begynte samtidig å glede meg til å komme i mål. 20 km ble plassert på 1.38.13.

Mål
En kilometer igjen og på tide å gi gass. En del av folkene rundt meg hadde fått det i bøtter og spann, mens andre var friske og ga alt i en siste spurt. Jeg hang meg på en spurter, knuffet meg fram og løp de siste 400 meterne på 1.33 min. I mål stoppet jeg Garminen og konstaterte topp-fornøyd at jeg hadde kommet inn på 1.43.35. Trodde jeg. Offisiell tid ble nemlig 1.45.09. Jeg kan ikke fatte og forstå hvordan dette har seg. Kan klokka på Garminen gå feil? Har det noe å si at jeg brukte ett minutt på å passere startstreken? Garminen viste riktignok at jeg hadde løpt 21.4 km, da jeg kom i mål, så GPS'en er ikke helt til å stole på, men stoppeklokka burde vel faktisk være nøyaktig? Hadde jeg visst at jeg lå dårligere an hadde jeg satt opp tempoet, for dette løpet løp jeg langt fra maks (det var heller aldri planen å løpe maks, men det får da være måte på).

Men, men, en liten kalddusj, samtidig var jeg toppfornøyd med løpet. Målet før start hadde jo vært 1.45, og kroppen føltes tipp-topp og mindre sliten enn etter en god langtur. Med medalje rundt halsen ruslet jeg dermed lystig til sinns tilbake til sentrum, utendørs boblebad, pils, og sene timer på byens utesteder. Samtlige av gutta forbedret tidene sine fra fjorårets løp! Alt i alt en super duper helg i Gøteborg.

Det var ganske deilig å komme tilbake til hotellet, ligge i boblebadet med en pils og se folk slite seg opp Avenyen. Sånt blir jeg i godt humør av..

Nå er det derimot slutt på slaraffenløping. Oslo 22. september skal jeg under 1.40.
Ettersom føtter og bein føles aldeles utmerket står intervalløkt på programmet i kveld.


Utstyret:
Adidas Adizero Mana 5: God løpsfølelse, god stabilitet, harde og supre å løpe i. Det kan virke som ankelen min satte pris på den steinharde dempingen disse skoene byr på.

Nathan Endurance Race vest: Løp og kjøp! Utrolig behagelig og praktisk. Merker ikke at den er på ryggen og problemet med lommer til energi-gels, etc, er eliminert.

KT-tape: Jeg tror at denne tapen har bidratt til at ankelen min funket Varvet rundt. Tapen satt som klistret under hele løpet!

Gøteborgsvarvet 2012 - forberedelser siste uke før halvmaraton

Tre dager gjenstår til halvmaraton i Gøteborg. Ettersom jeg har bestemt at dette skal være et koselig løp, kjenner jeg lite til nerver. Jeg skal selvfølgelig gjøre en hederlig innsats på å kare meg inn til en tilfredsstillende tid, men kommer ikke til å deppe over å løpe fem minutter langsommere enn jeg gjorde i Fredrikstad i mars (1.40).

Status tre dager før løpet
Ankelen er bedre, men fortsatt ikke bra. Jeg kjenner at noe ikke stemmer hvis jeg løper raskt i krappe svinger, eller på ujevnt underlag. Innimellom bekymrer jeg meg litt for om ankelen vil holde 21 km på asfalt. Kjenner jeg meg selv rett, er det også en fare for at jeg på lørdag vil holde det gående helt til foten faller av, jeg blir idretts-invalid, må slutte i jobben og selge huset. Den tid, den sorg.

Så langt denne uken har jeg gjennomført en tempoøkt på mølle og en relativt rolig 9 km i dag (onsdag). Jeg vurderer en super kort intervalløkt på fredag, men ser an. Sannsynligvis har ankelen godt av noen dagers hvile.

Nytt og nyttig utstyr
På mandag ankom pakke fra Running Warehouse. Jeg lar meg fortsatt imponere av at man kan bestille varer fra USA på torsdag kveld, for så å få de levert på døren påfølgende mandag ettermiddag.

I pakken fra amerikanerne var det denne gangen en stk. Nathan Endurance Race Vest og et par Adidas Adizero Haigo.

Nathan Endurance Race Vest - lommer i bøtter og spann

                                     Liten og lett

Jeg har lenge vurdert disse drikkesekkene og sist uke røk jeg på en Vaude sekk på tilbud hos XXL. Vel hjemme og fornøyd med det jeg mente var et godt kjøp, søkte jeg på pc'en etter folks erfaringer med sekken. Fint lite var å finne. Det jeg derimot fant var utallige artikler og blogginnlegg som lovpriste Nathans drikkesekker. Lettere stresset over at jeg hadde gjort et bomkjøp, kom jeg til å tenke på 30 dagers åpent kjøp ordningen hos de store kjedene. Dermed logget jeg inn på Running warehouse og bestilte en Nathan sekk med 2liter blære og masse smart plasserte lommer foran på selene. Vaude sekken er levert tilbake til dit den kom fra.

Det feteste med Nathan sekken er at den veier 350 gram, den sitter som klistret til kroppen uten å sprette opp og ned når man løper, den har vanntett lomme til f.eks. telefon, den har lommer til f.eks energigel og den har en lomme bakpå hvor man kan klemme ned f.eks en tynn vindjakke. Den er faktisk så digg å løpe med at jeg vurderer å ha den på til lørdag, men da kun med maks en liter vann (den tar to liter).

I boksen var også et par Adidas Adizero Haigo. På grunn av ankelen min har jeg ikke turt å teste de skikkelig ennå. Jeg løp litt på mølla med de i går, og disse skoene er lette! Etter et par km byttet jeg fra Haigoene til Adidas Salvation 3. Forskjellen var mildt sagt enorm. Med Haigoene lander selv jeg midt på foten. Jeg gleder meg virkelig til å knytte nærmere bekjentskap til disse gule racerne.

Gøteborgsvarvet 2012 - vond ankel og sportstape

En uke gjenstår til årets Varv.

Der forrige uke var spekket av kvalitetsøkter, var denne uken spekket av mosjonsøkter, og det høyst ufrivillig.

Ukens  første økt ble gjennomført på tirsdag. Da jeg la avgårde føltes beina bra. Etter 6-7 km opplevde jeg derimot en tiltagende smerte på innsiden av ankelen. Til slutt måtte jeg stoppe og tøye litt (stod på en stubbe og slapp hælen mot bakken). Etter denne lille øvelsen gikk resten av turen greit, men litt bekymret ble jeg.

Onsdag byttet jeg sko, men opplevde det samme. Etter ca.6 km begynte det å murre på innsiden av venstre ankel.

Etter å ha konferert litt med en fysioterapeutkompis som klemte rundt om på ankelen min ble jeg noe overrasket klar over at benhinnebetennelse ikke nødvendigvis holder seg til midt på skinnleggen, men også kan operere på innsiden av leggen helt ned mot ankelleddet. 

Uten helt å skjønne det har jeg dermed fartet rundt med en liten benhinnebetennelse i måneder. Denne smerten har nemlig dukket opp med jevne mellomrom helt siden jeg begynte å løpe for 20 mnd siden. Smerten har jeg tilskrevet alt fra akilles-problemer, feil sko til trøtt ankel.

Ettersom Fysiokompisen min også selger KT-tape, utstyrte han meg med en rull. Torsdag etter jobb stod derfor  barbering av leggen og teiping av ankel på programmet....
Instruksjonene til hvordan tapen skal påføres var forklart på produsentens hjemmeside: http://www.kttape.com/instructions/posterior-shin-splints/

Litt skeptisk til at elastisk tape skal gjøre underverker la jeg avgårde på en 9 km tur. Vel hjemme kunne jeg konstatere at ankelen hadde vært fin hele veien.

Dagen etter gjennomførte jeg en 5 km tempo, fortsatt med tapen på. Smertene uteble også nå.

I dag løp jeg 13 km sammen med broren min og både tape og ankel var fortsatt i form.

Jeg kan jo ikke vite om tilfeldighetene vil ha det til at ankelen ble bedre samtidig som jeg satt på tapen, men jeg har faktisk fått troen på at dette produkter fungerer, i hvert fall for min ankel.

Grunnen til denne skaden er ofte overpronasjon. At smerten oppstod etter at jeg har løpt flere turer i nøytrale sko gjør at jeg nå vurderer gode gamle Adidas Mana 5 for løpet til lørdag.

Jeg har jo egentlig lyst til å løpe i Adios, men lurer på om jeg feiger ut..

Hvilken sluttid jeg skal løpe mot, har jeg fortsatt ikke bestemt meg for. Værmeldingen har de siste dagene varslet alt fra ekstremregn, fire grader og frisk bris til strålende sol, 13 grader og laber bris. Jeg satser på det siste.

Nå gjenstår en forsiktig intervalløkt i morgen, en rolig 9 km på onsdag og en ultrakort intervalløkt på fredag.

Løpesko - mine favoritter til mengdetrening, tempo og konkurranse

I løpet av de snaue to årene jeg har løpetrent, har jeg opparbeidet en liten, men god stall løpesko. De fleste av skoene har jeg gitt mine subjektive anmeldelser her på siden. Subjektiv i denne sammenhengen betyr at skoene får gode skussmål hvis de passer en fyr på 88 kg som er 193 cm høy og med ganske normal fot. Steget er lett overpronerende. Videre foretrekker jeg å kjenne at jeg løper. Jeg liker å ha kontakt med underlaget. Jeg vil ikke ha sko som gir inntrykk av at du løper på en sky.

Forfotsløping har jeg ikke helt troa på selv om mange er med på å hype det opp. Til tider har hypen vært så stor at jeg mistenker en konspirasjon blant produsentene for å selge flere sko (evt. konspirasjon mellom legemiddelindustrien, legestanden og kiropraktorene for å få flere kunder). Med mitt løpesett  tror jeg uansett det er en veldig lang og skadebefengt vei å skulle venne meg til framfotsløping.
Som man ser av listen har jeg en forkjærlighet for Adidas. Jeg har løpt litt på mølle med Nike, men liker ikke den svampete følelsen de få modellene jeg har prøvd gir. Asics liker jeg derimot bedre og har flere ganger vurdert DS-Racer, men så langt har det blitt med tanken.

Sko jeg har løpt i siste to årene er:

Mengdetrening:
Adidas Adistar Salvation 1 (Stødig og god passform, men ble fort slitt ut)
Adidas Adistar Salvation 2 (I utgangspunktet deilig å løpe i, men ga gnagsår under fotbuen på langturer)
Adidas Adistar Salvation 3 (Safe!)
Adidas Glide (Meget godt dempet, en smule utsabil for meg som overpronerer)

Tempo:
Adidas Adizero Tempo (Brukte den under Fredrikstad halvmara i 2011. Bra sko!)
Adidas Adizero Aegis (Kjøpte de ett nummer for store. Ble aldri noen hit for meg, men god løpsfølelse)
Adidas Adizero Mana 6 (Favoritt)
Adidas Adizero F 50 (Har hørt at F50 2 er bedre...)

Konkurranse:
Saucony Fastwitch 5 (Morsomme å løpe i, lette, men lav heel-toe drop sliter på akillesen.)
Adidas Adizero Mana 5 (Lette, harde og kjappe. Brukte de på Fredrikstad halvmara i år uten problemer).
Adidas Adizero Adios (Gullsko!)
Adidas Adizero Adios 2 (Supersko, men ikke like morsomme å løpe i som forgjengeren).

Vinter:
Icebug OLX Spirit (Piggsko med tilnærmet null demping og bør kun benyttes i skog, eller på snø/ is. Fasinerende å løpe i på is ettersom man sitter bokstavelig talt som spikret).

Så langt er mine favoritter:

Mengde: Adidas Salvation 3. Den er stabil, relativt lett og godt dempet. Passer foten min langt bedre enn Salvation 2.

Tempo: Adidas Mana 6. Tilstrekkelig dempet til å kunne brukes flere ganger i uka samtidig som den er lett og innbyr til tempo.

Konkurranse: Adidas Adios.

Hvis jeg måtte velge bare en sko til all trening ville det blitt Salvation 3. Grunnen er at de kan brukes hver dag hele uken uten at jeg får problemer.

Hvis jeg skal trekke fram skoen det er gøyest å løpe med, er Adidas Adios 1 favoritten.

På Gøteborgsarvet om snaue to uker er planen dermed å løpe i Adidas Adios 1. I fjor løp jeg i Saucony Fastwitch og var happy med dem, men føler det går kjappere i Adidasene.

Intervaller, tempo, tempo og langtur

Denne uken har treningen sittet som ett skudd. I hvert fall sammenlignet med de tre foregående ukene.
Jeg innledet uken med en liten intervalløkt/ fartslek-økt på mandag. Heldigvis slapp jeg å bli sjokkert over at formen var ruinert etter tre ukers treningsopphold Tempoet i kroppen var ikke så verst, men jeg merket at tre uker med sykdom har høvlet toppen av farten min. Likevel var det på mange måter en god økt som ikke tok alt håp fra å få en god opplevelse i Gøteborg 12. mai.

Tirsdag gjennomførte jeg en restitusjonstur på 9 km. For å få kabalen til å gå opp med kone og barn som skulle hit og dit, måtte jeg ta denne turen en snau halvtime etter middag. Å løpe så tett etter større måltid funker rett og slett ikke for meg. Kroppen er dø og magen murrer stadig mer misfornøyd for hver kilometer som går.

På onsdag tok jeg en hviledag. Torsdag var det derimot på'n igjen. På programmet stod 7 km tempo. For anledningen bestemte jeg meg for å teste Adidas Adios 2. På mølla har jeg opplevd litt smerter under foten når jeg løper med disse. Da jeg testet de på denne lille tempoturen fungerte de derimot knirkefritt. Sammenliknet med Adios 1 (som jeg forøvrig brukte på mandagens intervaller), er ikke løpsfølelsen like god. Man føler rett og slett ikke samme kontakten og grepet med bakken. På den annen side oppleves de som mer skånsom i og med mer demping. Tempoturen gikk bra, 7 km i 4.30 min pr. km tempo i snitt og det i en ganske kupert løype. Med tanke på mitt sykdomsavbrekk begynte jeg virkelig å få troen på at det ikke har vært et sykdomsavbrekk, men en lenge etterlengtet hvilepause.

Adios 1 vrs. 2

Fredag var jeg enormt sliten etter en lystig hyttetur til Sverige torsdagkveld, men lørdag var formen igjen på plass og planen om en 10 km rolig tur ble satt ut i live. Adidas Mana 6 skoene mine har nesten vært dedikert til mølle-bruk. Ettersom været på lørdag var såpass bra som det var, bestemte jeg meg for å teste Manaene uten å risikere at de ville bli nektet adgang på treningsstudioet i fremtiden. Disse skoene er supre! Turen som i utgangspunktet skulle bli en langsom restitusjonstur ble etterhvert en god tempo tur. Etter 8 km stoppet jeg klokken på 37.02.

I dag (søndag) var det på tide med langtur. Været var super dupert og jeg hadde avtalt med en løpekompis å ta en runde i Fredrikstadmarka. Marka byr på nydelig løpeterreng, men først og fremst i finvær. Når det regner trives jeg nemlig best på asfalt. Vi la avgårde klokken 09.00 i strålende sol og 8 plussgrader. I marka var det faktisk en del som hadde kommet seg ut allerede og vi møtte flere joggere og promenerende på turen. Det er egentlig litt oppmuntrende! Tempoet var passe lavt (5.20 min pr km), men på grunn av terrenget og de innimellom grusomt bratte motbakkene fikk vi likevel pulsen litt opp. Etter 12 km skilte jeg lag med løpekameraten og skogen. Herfra og hjem var det 6 km med lettløpt asfalt. Tempoet gikk opp og vel hjemme hadde jeg løpt 18 km i samme tempo som jeg holdt under Gøteborgsvarvet i fjor.

Alt i alt en god  uke som gjør meg en smule optimistisk med tanke på GBGvarvet. Eneste grunn til bekymring nå er at begge ungene er sørpe forkjølet og at kona klager over vond hals. Jeg synes det virker som absolutt alle er forkjølet om dagen. Det passer meg mildt sagt paranoid dårlig! Jeg krysser dermed fingrene for nok en uke med kvalitetstrening.

Back on track - tre uker til Gøteborgsvarvet

De tre siste ukene har vært en sørgelig historie med tanke på trening. Grunnen er først og fremst en gjenstridig halsbetennelse med påfølgende forkjølelse. Litt nedstemt registrer jeg dermed at jeg har gjort unna skarve 50 km på tre uker. I og med at det kun er tre uker til Gøteborgsvarvet er dette en aldri så liten oppkjøringskrise. Som nevnt tidligere har jeg likevel innfunnet meg greit med situasjonen. Når man trener mot løp kontinuerlig og året rundt, er det vel nesten uunngåelig at det innimellom skjærer seg litt. I forhold til treningsplanen jeg hadde satt opp for Varvet skulle jeg i løpet av disse tre ukene løpt tilsammen 180km, inkludert tre langturer på 20 + km.

Det var derfor vært med lettelse jeg før helgen merket at trykket i pannen lettet og energien litt etter litt kom tilbake. For ikke å gå i den samme fellen jeg har gjort før med å legge ut på langtur så fort jeg føler meg litt frisk, har jeg denne gangen kjørt tre forsiktige økter inne på mølle (+styrketrening). Tidligere har jeg nemlig brent meg på å kjøre for hardt for tidlig etter sykdom og endt opp syk igjen.

I dag følte jeg meg ganske så helt frisk og bestemte meg derfor for å ta en snau 10km ute.

Ikke så mye å si om turen egentlig bortsett fra at jeg var positivt overrasket over at jeg relativt greit klarte å holde ok tempo. Jeg passerte 9 km på 42 min og følte jeg løp relativt uanstrengt.

De tre ukene som gjenstår før Varvet skal intervaller og langturer settes i høysetet. Håper å klemme inn minst to turer over 20 km.

Til slutt legger jeg ved et bilde jeg knipset på Modelljernbanemusset i Gamlebyen da jeg besøkte det med familien i formiddag.

Dette museet er egentlig ganske imponerende med hundrevis av meter togbane og fantastiske kulisser. Til min store overraskelse kom vi over disse to i en liten skog mellom jernbanelinjene:

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til slik, bortsett fra å le..

(25.14.12) Lokalavisen tar saken: http://www.f-b.no/nyheter/jernbanesex-i-gamlebyen-1.7200376

Satt tilbake av sykdom

Skal man tro det man leser kan man ha treningsopphold på fire-fem dager uten at formen forringes nevneverdig. I løpet av de ti siste dagene har jeg trent en økt. Det betyr sannsynligvis at formen er på vei mot uante dybder, og at oppkjøringen til Gøteborgsvarvet er verst tenkelig.

Likevel har jeg unngått å la meg stresse så veldig av dette.  På den positive siden har alle tendenser til vondter i føtter og bein forsvunnet sakte men sikkert. Dermed velger jeg å tro at kroppen har hatt godt av dette ufrivillige treningsoppholdet. Samtidig krysser jeg fingrene hardt for at jeg snart kan begynne å trene igjen, for i bakhodet murrer en ekkel følelse av at km-tidene blir dårligere for hver dag som går nå.