Trene til halvmaraton - del 5 - Fredrikstadløpet, min halvmaratonsdebut

10.april, 2011, Fredrikstadløpet.

Etter en god natts søvn spratt jeg opp ved åtte tiden og fikk i meg litt frokost. Start gikk 13.00, jeg bor fem minutter unna, så jeg hadde god tid til å forberede meg. Men selv om jeg hadde god tid, hadde jeg fortsatt problemer med å avgjøre hvilke sko jeg skulle bruke. Det stod mellom Adidas Adistar Salvation og Adidas Adizero tempo. Saucony Fastswitchene hadde jeg avskrevet fordi jeg hadde fått for få mil i dem.

Til slutt endte jeg opp med å snøre på meg Adidas Salvation-skoene, men jeg la Tempoene i baggen. Salvationene visste jeg kunne ta meg 21 km uten å gi meg større smerter i knær eller føtter. Problemet var at de er ganske tunge. Adizero Tempoene er på sin side relativt lette, men med mindre demping og dermed større sjanse for å ryke på en smell. Jeg hadde heller aldri løpt økter på mer enn 10 km i dem tidligere.

Likeledes slet jeg med å beslutte hvilke klær jeg skulle velge. Var det ikke litt varmere enn vanlig, men fortsatt litt surt? Ettersom jeg hater å bli kald, så valgte å safe med lange Adizero tights (som uten sidestykke er de beste tightsene jeg har med tanke på pusteevne), Craft Ventilation trøye og Craft Performance løpejakke.

Klokken 12.00 spiser jeg to, tre bananer og legger i vei mot sentrum. Like spent som meg var datteren min, Hedvig på fem år, som klokken 12.30 skulle løpe 500 m barneløp.

Masse mennesker hadde samlet seg i startområdet ved rådhuset. Tror det var tilsammen ca. 500 påmeldte til 5 km og halvmaraton og aldri har jeg sett så mange jogge rolig fram og tilbake i byens gågate. Innimellom var det noen kjente fjes fra Fredrikstad. Mange skulle løpe 5 km, men en del skulle også 21.1.

Først var det barneløp!

Lissa på skoen til Hedvig gikk opp rett før mål, så måtte leie henne inn. Typisk Nike!

Superfornøyde barn fikk medalje rundt halsen og min første halvmaraton nærmet seg med stormskritt. Jeg møtte noen bekjente som hadde vært igjennom noen halvmaraton før, og spurte om råd vedrørende skovalg. Den ene sverget til godt dempede mengdetreningssko, den andre ville uten tvil gått for lettvekterne - "litt vondt i beina må du faen meg tåle de siste kilometerne!" Og, ja, det måtte jeg kanskje? I alle tilfeller fant jeg fram baggen med Adidas Tempo-skoene og skiftet i en fei.

Endelig hadde jeg tatt en beslutning angående sko, nå gjenstod bekledning. Hva har man på seg i 12 grader og skiftende skydekke? Mange rundt meg suste rundt i shorts og singlet, men noen hadde også lange tights og jakke. Hva er værst av å fryse, eller svette???? JEg landet på at det er værst å fryse og beholdt lange tights og jakke.

Fem minutter til start.

Ettersom dette kun skulle være en ganske ordinær langtur i treningsprogrammet mitt, stillte jeg meg opp bakerst i startgruppen. I tillegg hadde jeg tatt meg f. på at jeg ikke skulle spurte ut fra start, jeg skulle ta det rolig og pent og da passet det jo bra å ha færrest mulig bak meg.

Ett minutt til start og jeg var ubehagelig tørr i munnen.

Startskuddet går og jeg småjogger 30 sekunder senere over startstreken. På grunn av tidtaking med chip på hver enkelt løper har det likevel ikke noen betydning for slutttiden at man kommer sent over startstreken. I tillegg er det jo gøyere å løpe forbi folk, enn å bli løpt forbi selv....

Jeg skulle ta det med ro fra start til mål og komme inn rett under 1.50. Det var tanken. Etter noen hundre meter begynte jeg imidlertid å synes at det gikk litt for sakte. Jeg satte derfor opp tempoet noe. Garminen viste 4.52 min pr. km og jeg tenkte at det var et ganske behagelig tempo. Løypa er jo tross alt flat og fin.

I løpet av de første fire km løp jeg forbi noen hundre løpere, og inn mot runding 5.2 km hadde jeg også passert mange av de som kun skulle løpe 5 km (Fredrikstad løpet består av fire runder av 5.2 km). Dette tempoet holdt jeg de neste 5,2 km og de neste 5,2 km deretter, men så ble jeg lei.

Da jeg tok fatt på den fjerde og siste runden var jeg rett og slett demotivert. Ikke veldig sliten, men hadde bare mistet lysten til å løpe en runde til. Samtidig var det utelukket å gi seg. Jeg lå jo til og med an til å  løpe inn på laaangt under 1.50. Jeg tok meg derfor i nakken og fortsatte med det jeg var her for å gjøre - nemlig å løpe. For å gjøre de siste fem km overkommelig satte jeg ned tempoet noe, til 5.10 min pr. km. 26 min senere små spurtet jeg glad og fornøyd over målstreken til tiden 1.45.52.

Selvfølgelig var jeg sliten, men ikke så sliten som jeg hadde trodd. Med medalje rundt halsen og noen kopper saft innabords ruslet jeg hjemmover, egentlig veldig godt fornøyd med min debut.

Utstyret
Vel hjemme kunne jeg konstatere at Adidas Adizero Tempo skoene hadde fungert veldig bra. Ikke antydning til vondt verken i føtter, knær eller rygg. Supre sko! Angående bekledning hadde jeg nok for mye på. Skulle kastet jakka etter første runde, men av en, eller annen grunn beholdt jeg den på.

Trene til halvmaraton - Del 4 - Treningsprogram og mål

14. mars, 2011: 12 uker før halvmaraton i Gøteborg 21. mai bestemte jeg meg for at mitt mål skulle flyttes med ti minutter, fra sub to timer til sub en time og femti minutter.

Med tanke på at det var drøye seks måneder siden jeg ikke greide løpe mer enn 500 meter, var dette et relativt hårete mål for min del. Skulle det gå måtte jeg ha en plan.

Etter litt god, gammel surfing på nettet kom jeg over Ryan Hall's halvmaratonprogram. Jeg visste ikke på det tidspunktet hvem mannen var, men programmet virket fornuftig, så jeg bestemte meg for å følge dette slavisk i ukene opp mot Gøteborgsvarvet. Fredrikstadløpet plottet jeg inn som en langtur i programmet, det skulle tross alt bare være en gjennomkjøring før hovedmålet i Gøteborg 21. mai.

I ukene opp mot Fredrikstadløpet tilbakela jeg 232 km med grusomme intervall økter, litt lengre langturer, flere tempoøkter ispedd noen rolige 10 kilometere innimellom.

Hedvig skal løpe barneløpet i Fredrikstadløpet og vil prikke inn toppformen..

Dagen før Fredrikstadløpet gjentok jeg utallige ganger for meg selv at det kun var en ordinær langtur, kun en gjennomkjøring før Gøteborgsvarvet. Likevel ble jeg oppriktig stresset av å ikke klare å bestemme meg for om jeg skulle velge Adidas Adizero Tempoene, de relativt nyinnkjøpte Saucony Fastswitch4, eller ville det være tryggest å gå for Adidas Adistar Salvation? Skulle jeg velge korte, eller lange tights? Jakke, eller bare kortermet? etc, etc.

Trene til halvmaraton - Del 3 - Tredemølle vrs. vei

2. Mars, 2011: Etter tre måneders innendørstrening var det på tide å overføre egenskapene jeg hadde tilegnet meg på tredemøllen til landeveien.

Spent snørte jeg på meg Adidas Adizero Tempoene og la i vei i retning Hvaler. Jeg hadde jo lest mye om at legger etc. ikke ble trent tilstrekkelig ved løping utelukkende på mølle, at det er du som skal bevege deg over veien og ikke motsatt, at luftmotstand selv i vindstille utgjør minutter på halvmaraton, etc, etc. Skulle jeg nå få svi for at jeg ikke hadde tatt meg selv i nakken og løpt med en grads stigning på mølla vinteren igjennom?

Så hvordan gikk min første løpetur i "den virkelige verden" på tre måneder?
På grunn av den kalde og relativt snørike vinteren på Østlandet lå det fortsatt snø i terrenget og på stier, men fortauene var så godt som frie for snø. Det var riktignok partier med is, men på grunn av fem minus var isen tørr så skoene satt godt. Jeg løp 6,6 kilometer like raskt og nesten lettere enn på mølle (rett under 5 min pr.km i snitt). Vel hjemme var jeg overrasket over hvor lett det hadde gått. Turen hadde selvfølgelig vært i korteste laget, så jeg bestemte meg for å øke til 10 km dagen etter. Også denne turen gikk greit. 9.33 km gikk greit på 46 minutter og 44 sekunder, nesten nøyaktig 5 min pr. km. Tre dager senere samlet jeg Varvet-gjengen og gjorde unna 15,4 km med letthet i 5.30-tempo.

Min konklusjon er dermed at det er så sykt kjedelig å løpe på tredemølle at man bare av den grunn blir godt rustet til å løpe i terrenget. Det er ihvertfall min eneste forklaring på hvordan jeg klarte å opprettholde tempoet fra mølla på landeveien.

Var det på tide å revidere 2 timers målet? Var 1.50 innen rekkevidde? Det var en måned igjen til Fredrikstadløpet og litt over to til Gøteborgsvarvet. Altså begynte jeg å få dårlig tid med tanke på å få opp farten, men likevel..

Trene til halvmaraton - Del 2 - løping på tredemølle

November 2010 og Gøteborgsvarvet var fortsatt det store målet og hovedmotivasjon for timene jeg peste rundt på grusveier, stier og fortau i Fredrikstad-distriktet. Etter hvert som høsten krøp på begynte jeg likevel å leke med tanken om å melde meg på Fredrikstad-løpet. Både utholdenhet og tempo hadde jo faktisk forbedret seg drastisk i løpet av relativt få måneder. Jeg løp nå fem økter i uka på mellom seks og tolv km. Fredrikstad løpet skulle gå av stabelen 10. april, altså relativt lenge til, noe som betydde tid til å løpe mangfoldige flere mil og forhåpentligvis utvikle bein som var rede til å spurte 21,1 km.

Med mitt nye delmål (Fredrikstadløpet) fortsatte jeg å trene med høy intensitet og iver. Ute krøp gradestokken under null, det ble mørkt tidligere og tidligere. Jeg gikk til innkjøp av vintertights, nytt ullundertøy og hodelykt, likevel fristet det stadig oftere å trekke innendørs. Fra desember til februar tilbakela jeg derfor 50 mil på tredemølle. Noe ensidig og til tider grusomt kjedelig, men det gjorde sitt til at jeg begynte å løpe intervaller.

I løpet av februar greide jeg å presse 10 km tiden på mølle under 49 minutter, jeg klarte å løpe 15 km uten stopp og tempoet på 4 X 1000m hadde tatt seg opp betydelig. Spørsmålet var hvordan dette ville overføres til landeveien. Jeg hadde jo lest mye om at å løpe på mølle var betydelig lettere enn å løpe på vei, særlig når mølla har ligget på null grader stigning hele vinteren...

Trene til halvmaraton - Del 1 - hva skal til?

September 2010: Startplasser til Gøteborgsvarvet og hotell i Gøtborg var i boks. Samtidig våknet konkurranseinstinktet og alle bekymringer rundt at mitt nye treningsopplegg ville ryke forsvant som dugg for solen. Vi var ti kamerater med noenlunde samme utgangspunkt. Alle hadde småbarn, og ingen hadde trent nevneverdig de siste årene. Innstillingen til hvordan utfordringen skulle gripes an var vidt forskjellig. Noen satset på variert trening som fotball, innebandy og et løpepass pr. uke, for deretter kaste seg på et halvmaraton-program de siste 12 ukene før Varvet. Andre satset på to - tre kvalitetsøkter pr.uke (Intervall og fartslek, men ikke langkjøring).

For min egen del bestemte jeg meg for å få flest mulig kilometer i bena frem mot jul. Planen var  å forbedre grunnformen, å gjøre muskler og ledd klar for hardere trening utover vinteren og våren. 

Denne planen fulgte jeg. Fire - fem ganger i uka løp jeg, alt fra halvkjappe pass på fire kilometer, til langsomme 10 kilometere. (I oktober og november løp jeg mellom 25 og 30 km pr uke).

To slitne karer tøyer etter 7km økt i Strømstad..

Flere ganger under høsten  løp vi, de framtidige Varvetdeltagerne sammen, og jeg kunne konstatere at mange av gutta hadde både bedre fart og utholdenhet enn meg. Likevel holdt jeg meg til planen om at jeg skulle vente med kvalitetspassene. Knærne mine har alltid plaget meg, så her gjaldt det å ta det pent. Målet var å løpe Gøteborgsvarvet på under to timer, og da var det viktig å holde seg skadefri..

Trene til halvmaraton - Utgangspunktet

Juli 2010, hytta, Strømstad: Speilet røper at fem års inaktivitet faktisk har hatt effekt. Det var på høy tid å ta grep. Jeg snørte på meg et par røde Puma joggesko, gikk ut døren, trakk pusten og begynte å løpe. For første gang på fem år løp jeg og det gikk overraskende lett - i tre minutter. Tidligere år hadde jeg løpetrent regelmessig, ikke mye, eller med et mål, men tilstrekkelig til at jeg løp 10 km sub 50 min. Nå slo hjertet ubehagelig raskt og pusten gikk ukontrollert etter bare 500 meter. Det hele var nesten litt skremmende. Lettere sjokkert men også optimistisk subbet jeg tilbake til hytta. Formen kunne jeg tross alt gjøre noe med.

De følgene dagene løp jeg ett par, tre kilometer hver dag. Formen forbedret seg ørlite, men jeg var milevis unna å løpe 10 km sub 50 minutter, bokstavelig talt.

Tilbake i Fredrikstad opprettholdt jeg min nye vane utover sensommeren, men grusveier og stier ble nå byttet ut med asfalt. Knærne sa i fra ganske momentant at 1. Jeg burde ligge unna asfalt, 2: Puma skoene jeg kjøpte på Smart Club i 2004 var  vanvittig dårlige. Etter litt research suste jeg derfor avgårde og kjøpte et par Adidas Adistar Salvation. Smertene i knærne forsvant. Det er faktisk utrolig hvor mye sko har å si, særlig når man er tung, overpronerer og er generelt utrent.

Uten smerter i knærne, men med tendens til benhinnebetennelse i skinnleggen løp jeg glad og fornøyd videre. I september følte jeg at jeg nærmet meg en slags form, jeg var i det minste i bedre form og klarte å løpe fem, seks kilometer uten stopp. Samtidig hadde jeg oftere og oftere en følelse av at min løpekarriere snart ville ta slutt - jeg ville bli forkjølet og ikke komme i gang igjen, det ville snart bli mørke kvelder høst og kaldt, etc, etc. Løsningen var å sette seg et forpliktende mål, og få meg seg flere på å begynne å løpe. I løpet av få dager var vi ti kamerater meldt på til Gøteborgsvarvet 2011.