1. Kristinaløpet 10 km. Tid: 44.32 min
2. Handymanløpet 10 km. Tid: 46,45 min
3. Gøteborgsvarvet 21,1 km. Tid: 1.48.50
4. Fredrikstadløpet 21,1 km. Tid: 1.45.52
Kristinaløpet 25. juni, 2011
Lettskyet, lite vind og 18 varmegrader. Alt lå til rette for en super løpsdag.
Først skulle barna løpe 500m barneløp.
Ti minutter igjen til start for barneløpet klokken 15.00 og familien beveget seg litt stresset mot start som var på torget, og ikke ved start for fem og ti km som en funksjonær tidligere hadde påstått.
Vel fremme på torget ble vi stående alt for lenge uten noe informasjon. En eller annen smarting hadde nemlig bestemt at det skulle være puljestart i dette barneløpet. Hver pulje tok sju- åtte minutter å gjøre unna og klokken begynte virkelig å tikke for å rekke oppvarming før løpsstart for 10km klokken 16.00. Ingen informerte om noen ting, ingen speaker, ingen funksjonær som snakket ekstra høyt. Så klokken 15.30, eller der om kring, ble det endelig vår tur. Datteren la inn en rakettspurt de siste 100 meterne inn mot mål og var veldig stolt over å ha løpt fra en del andre barn. Jeg forstår henne svært godt.
Klokken 15.40 var barna overlevert mormor og jeg hadde 20 min på å gjøre unna toalettbesøk og oppvarming. Til min store forskrekkelse oppdaget jeg at fire toaletter skulle betjene 1300 personer. For et åndssvakt opplegg. Køene var superlange. Ganske forbannet løp jeg ned til en marina på brygga, spurte meg fram til et toalett og registrerte at det var under ti minutter til start.
Ett minutt til start og jeg stod klar i startfeltet.
 |
Starten går noe overraskende uten startpistol, eller annet signal.. |
Plutselig går starten og feltet siger avgårde etter en politimotorsykkel. Jeg kikker på Garminen og registrer at jeg holder 15,6 km/t. Jeg slakker av og lar dagens løpe-kompis, Anders, dra fra oppover mot torget. Mitt mål var å klokke inn på under 45 minutter, noe som betyr 4,29 pr km, eller 13.3 km/t.
 |
Nr. 1320 i farta |
Den første kilometeren er slakt oppover. Jeg la meg i 4.20 - 4.30 tempo, passerte en del og tok snart igjen Anders som hadde løpt fra seg. Lettet registrerte jeg at magen fungerte bra.
To kilometer var unnagjort på 8.35. Løypa var ganske flat, men en snau kilometer foregikk på litt tung grus. Fire kilometer var gjort unna på 17.32 og fem kilometer på 21.58.
Optimismen steg da jeg la i vei på runde to. Bena fungerte, magen fungerte og jeg hadde ett minutt å gå på i forhold til å nå målsettingen min om sub 45 minutter. Jeg passerte en del som hadde "fått det" i bakkene opp mot seks kilometer, samtidig kom en kar krypende opp på siden av meg. Han så frisk ut i bena og jeg bestemte meg for å henge meg på han.
Syv kilometer var over på 31.02 og jeg hadde mer å gi.
 |
9 km - Coming through! |
Det var stor stemning langs brygga den siste kilometeren før mål. Masse folk, klapping og oppmuntrende tilrop.
På oppløpet var jeg så grei at jeg spurtet fra mannen jeg hadde hengt på siste runden. En kikk på Garminen bekreftet at jeg hadde klart målet mitt! 44.32!! Toppfornøyd sjanglet jeg mot bordet med vann og helte ned på noen krus.
Dagens løpekompis, Anders, hadde gått litt hardt ut og sprakk bittelitt på andre runden. Likevel kom han inn på respektable 47.30.
Utstyret:
Adidas Mana 5 er fantastiske sko!!!!
Nike Drifit trøya er bra!
Konklusjon:
Til tider håpløst arrangement, fin runde, god stemning i byen. Derfor er jeg klar igjen neste år!
Det var såpass mye å irritere seg over at jeg ikke rakk å få nerver. Skulle nesten tro det var planlagt fra arrangørens side.
Handymanløpet 25. mai, 2011
Gøteborgsvarvet var en aldri så liten nedtur. I dagene etter løpet gjentok jeg for meg selv at den skuffende tiden var resultat av den overveldene menneskemengden foran meg i løypa. Samtidig murret en tanke i bakhodet om jeg faktisk ikke var i stand til å løpe kjappere...
Tre dager etter Gøteborgsvarvet var jeg derfor ikke vond å be når en bekjent spurte om jeg skulle bli med på Handymanløpet, en 10 km i Fredrikstadmarka. På startstreken stod nærmere 50 løpere, hovedsaklig fra Fredrikstad-distriktet. Ut fra start var tempoet høyt og alt lå til rette for å brenne kruttet de første fire kilometerne. Takket være Garminen holdt jeg kontroll på tempoet mitt, her var det viktig å ikke gasse på for mye tidlig i løpet for fra 6 til 8 km var det opp, opp, opp.
De første fem kilometerne gikk unna på rett over 22 minutter, den sjette kilometeren satt jeg ned tempoet litt for å forberede meg på de bratte bakkene jeg ville møte de neste to. Hele veien holdt jeg rygg på en o-løper fra Fredrikstad skiklubb, men i bakkene opp mot skihytta måtte jeg gi litt slipp. De siste to kilometerne var slak nedover. Mør i lår og legger forsøkte jeg å rulle mot mål, men det bakkene hadde virkelig tatt på. Likevel nærmet jeg meg løperne foran (tror det er fordel å ha lange bein i nedoverbakker).
I mål viste Garminen 46 minutter og 45 sekunder. Egentlig var jeg ganske fornøyd med det. Det var jo tross alt ganske bratt til tider.
Utstyr:
Adidas Adizero Tempo (veldig fornøyd med de skoene!)
Gøteborgsvarvet - 21. mai, 2011
klokken 08.00 Opprinnelig var vi ti medlemmer fra Kråkerøy Spurkompani påmeldt til Gøteborgsvarvet. En rev av korsbåndet, en annen måtte legge nytt gulv i stua. Åtte spente karer var derfor klare til avreise fra Fredrikstad. Alle gledet vi oss, samtidig var vi enige om at det var rart at vi hadde bestemt oss for å skulle plage og pine oss gjennom et halvmaraton, når vi istedet kunne slengt rundt i Gøteborg, drukket pils og slappet av.
To timer senere var vi framme ved hotell Robinson rett ved Centralstationen og Nordstan. Ikke topp standard, men store rom, og til noen av guttas glede ville vi passere hotellet ved 16 km...
Hotellet hadde vi booket i september, og det var da det eneste ledige vi fant i sentrum for Varvet-helgen. Skal man overnatte i Gbg-sentrum denne helgen gjelder det altså å være tidlig ute!
Etter litt krangling om hvem som skulle bo i hvilket rom lempet vi fra oss baggasjen og ruslet ut i byen for å spise lunsj. For å unngå å provosere min nervøse mage ytterligere hadde jeg smurt matpakke med kjente og kjære bestanddeler: Tre skiver spelt brød med ost og skinke + bananer. De andre gutta tok litt lettere på det og hev innpå alt fra salat til Club-sandwich.
Klokken 12.30 var det på tide å komme seg avgårde til Slottskogsvallen. Syv av oss var i startgruppe 16 og skulle starte klokken 15.39. Åttende mann hadde start 15.19. Ett av mine delmål var å ta igjen han i løpet av runden.
Trikken fra sentrum til startområdet var vanvittig fullpakket og utrolig varm. Allerede tre timer før start var vi dermed gjennomsvette og enige om at det faktisk var bedre å løpe 21.1 km enn å kjøre denne trikken i en og en halv time. For å gjøre kjøreturen komplett presset det seg nok en kar inn på den allerede fullstappede trikken, selv om trikkeføreren skrek at det var fullt. Mannen må ha vært mindre begavet, for av en eller annen grunn stilte han seg opp mot kjøreretningen med ansiktet vendt mot meg. Klemt tett opp til meg ble han stående og puste meg i ansiktet med vond, fuktig ånde. Til mine kameraters store glede syket det meg helt ut, og for første gang den dagen hatet jeg maks..
Vi kom fram til startområdet i det starten gikk for elite-gruppen (klokken 13.30). For et tempo de har! Ikke engang på spurt intervaller kommer jo jeg opp i farten de holder over to mil. Imponert og med visshet om at ingen av oss noen gang kom til å vinne et halvmaraton (selv ikke et bittelite ett), begynte vi å lete etter hallen hvor de deler ut startnummerene.
Arrangørene skal virkelig ha ros for hvordan alt var lagt til rette. Det krydde av funksjonærer, det var godt skiltet, det var hundrevis av toaletter og pissoarer, likevel gikk alt i snegelfart. Det var nemlig utrolig mye mennesker - overalt. Heldigvis hadde vi god tid til start, så i stedet for å irritere oss over menneskemylderet, koste vi oss i det.
Etter vi hadde hentet startnumrene (som faktisk gikk ganske kjapt) tok vi en tur i messehallen. Der var det overraskende mange gode tilbud. Jeg hadde trodd levrandørene ville benyttet sjansen til å ta blodpris av desperate løpere som hadde kledd seg feil, glemt shortsen etc., men prisene hadde mer outlet-preg. Siden jeg er en hund etter utstyr og gode dealer røk jeg på bl.a. løpe-caps og langarmet teknisk-trøye fra Craft i Performance-serien.
Glade og fornøyde etter mange gode dealer ruslet vi over til idrettsplassen hvor baggene med skift, telefoner, etc. skulle oppbevares under løpet. Også denne ordningen fungerte godt. Man festet en gjenpart av startnummeret på baggen, og en funksjonær lovte dyrt og hellig å passe på den til man kom i mål.
Da var vi mer eller mindre klare til start...
 |
| Ole P og Harald gruer seg maks, men smiler tappert. Legg merke til tapen rundt knærne! |
Klokken 15.38 spytter jeg ut snusen, tar en siste sjekk av skolissene, hopper lett opp og ned, vi ønsker hverandre lykke til, starten går.
Ettersom jeg hadde klart å jobbe opp litt bedre form enn de andre medlemmene av Spurtkompaniet i løpet av våren, var det ingen som hadde planlagt samme tempo ut fra start. Dette skulle med andre ord bli 21.1 km mutters alene sammen med 60.000 andre.
Det gikk sakte ut fra start. Gamle som unge vagget nedover bakken på vei inn i parken hvor man løper en sløyfe de første par kilometerne. Jeg sjekket Garminen, og den viste 5 min + pr. km. Jeg hadde regnet med at det kom til å være trengsel i starten, og lot meg ikke stresse opp over det lave tempoet. Likevel gikk det såpass sakt, og var så trangt at jeg ofte løp på gresset for å komme fram i noenlunde rolig joggetempo. Etter to km nådde vi den første motbakken. Den var ikke lang, og ikke spesielt bratt. Allerede her var det likevel flere som gikk. Trøsten var at jeg snart hadde kommet meg til fremre del av min startgruppe hvor det gikk litt fortere. Og ganske riktig, etter tre kilometer kunne jeg løpe i relativt jevnt tempo uten for mye sikk-sakk-løping. Dette holdt helt til Älvsborgsbroen. Jeg hadde gruet meg litt til denne broen fordi jeg hadde hørt så mye om at den var lang og seig og at det var mange som hadde brent alt krutt på vei opp. Disse bekymringene kunne jeg spart meg, for broa var ikke bratt. Litt seig, men langt i fra så seig som jeg hadde fryktet. Verre var det at jeg nå tydeligvis hadde tatt igjen baktroppen av forrige startfelt. Det gikk nemlig grusomt sakte! Til slutt ble jeg så frustrert at jeg løp i veibanen med bilene, men også der var det trangt. Der og da sprakk mine forhåpninger om å sette en god tid. Stille og rolig la jeg meg inn i stimen av løpere i venstre fil.
Innimellom drakk jeg ved drikkestasjonen, vekslet på vann og energidrikk. Dette var en folkefest. Langs hele løypa stod folk og klappet og heiet. Over 50 band hadde spilte spredt over hele runden og gjorde sitt til å skape fest-stemning. Over det flate partiet på Hisinge-siden, hvor jeg hadde planlagt å løpe fort, jogget jeg nå i behagelig tempo sammen med tusenvis av andre. Innimellom kom det løpere opp bakfra som ropte "Vänster!" i et forsøk på å komme forbi, men nesten til ingen nytte, det var nemlig ikke plass hverken til vänster, eller höger. Oppover Götaälvs broen gikk folk i 17-maitog tempo. Oppover avenyen ble jeg gira av alle tilskuerne og forsøkte å løpe fort, men kom selvfølgelig ikke fram her heller. Vel framme på stadion spurtet jeg i mål på 1.48.50.
Mindre sliten enn etter en langtur, skikkelig misfornøyd med tiden, men mer klar enn noen gang for å gå på fest fikk jeg medaljen rundt halsen.
Et lyspunkt var at jeg hadde passert kameraten som startet 20 min tidligere og løpt fra nest beste fra gjengen med over fem minutter. Det hadde jeg aldri trodd ville skje for syv-åtte måneder siden.
Utstyret:
Saucony Fastswitch skoene fungerte bra hele veien. Ingen vondter å snakke om. Hadde jeg visst at løpet kom til å foregå i såpass rolig tempo ville jeg nok likevel valgt Adidas Adizero Tempoene som har en smule bedre demping. Jeg lander nemlig mer på hælen når jeg løpere litt saktere.
Angående klær hadde jeg selvfølgelig kledd på meg for mye. Korte tights, den ny-innkjøpte craft trøyen med lange armer og løpevest. Vesten hadde jeg på meg først og fremst for å ha et sted å gjøre av energi-gelen. Det var ikke en god vurdering, og bar vesten i hånda 20 km.
Konklusjon
Alt i alt var det en fantastisk helg og Gøteborgsvarvet er et fantastisk løp. Neste år er vi klare igjen, og heldigvis i tidligere startfelt. Med tiden fra Fredrikstadløpet havner jeg i startfelt 3, eller 4, men for å komme enda lengre fram er planen å løpe Oslo Halvmaraton i fantomfart.
Fredrikstadløpet - 10.april, 2011
Etter en god natts søvn spratt jeg opp ved åtte tiden og fikk i meg litt frokost. Start gikk 13.00, jeg bor fem minutter unna, så jeg hadde god tid til å forberede meg. Men selv om jeg hadde god tid, hadde jeg fortsatt problemer med å avgjøre hvilke sko jeg skulle bruke. Det stod mellom Adidas Adistar Salvation og Adidas Adizero tempo. Saucony Fastswitchene hadde jeg avskrevet fordi jeg hadde fått for få mil i dem.
Til slutt endte jeg opp med å snøre på meg Adidas Salvation-skoene, men jeg la Tempoene i baggen. Salvationene visste jeg kunne ta meg 21 km uten å gi meg større smerter i knær eller føtter. Problemet var at de er ganske tunge. Adizero Tempoene er på sin side relativt lette, men med mindre demping og dermed større sjanse for å ryke på en smell. Jeg hadde heller aldri løpt økter på mer enn 10 km i dem tidligere.
Likeledes slet jeg med å beslutte hvilke klær jeg skulle velge. Var det ikke litt varmere enn vanlig, men fortsatt litt surt? Ettersom jeg hater å bli kald, så valgte å safe med lange Adizero tights (som uten sidestykke er de beste tightsene jeg har med tanke på pusteevne), Craft Ventilation trøye og Craft Performance løpejakke.
Klokken 12.00 spiser jeg to, tre bananer og legger i vei mot sentrum. Like spent som meg var datteren min, Hedvig på fem år, som klokken 12.30 skulle løpe 500 m barneløp.
Masse mennesker hadde samlet seg i startområdet ved rådhuset. Tror det var tilsammen ca. 500 påmeldte til 5 km og halvmaraton og aldri har jeg sett så mange jogge rolig fram og tilbake i byens gågate. Innimellom var det noen kjente fjes fra Fredrikstad. Mange skulle løpe 5 km, men en del skulle også 21.1.
Først var det barneløp!
Lissa på skoen til Hedvig gikk opp rett før mål, så måtte leie henne inn. Typisk Nike!
Superfornøyde barn fikk medalje rundt halsen og min første halvmaraton nærmet seg med stormskritt. Jeg møtte noen bekjente som hadde vært igjennom noen halvmaraton før, og spurte om råd vedrørende skovalg. Den ene sverget til godt dempede mengdetreningssko, den andre ville uten tvil gått for lettvekterne - "litt vondt i beina må du faen meg tåle de siste kilometerne!" Og, ja, det måtte jeg kanskje? I alle tilfeller fant jeg fram baggen med Adidas Tempo-skoene og skiftet i en fei.
Endelig hadde jeg tatt en beslutning angående sko, nå gjenstod bekledning. Hva har man på seg i 12 grader og skiftende skydekke? Mange rundt meg suste rundt i shorts og singlet, men noen hadde også lange tights og jakke. Hva er værst av å fryse, eller svette???? JEg landet på at det er værst å fryse og beholdt lange tights og jakke.
Fem minutter til start.
Ettersom dette kun skulle være en ganske ordinær langtur i treningsprogrammet mitt, stillte jeg meg opp bakerst i startgruppen. I tillegg hadde jeg tatt meg f. på at jeg ikke skulle spurte ut fra start, jeg skulle ta det rolig og pent og da passet det jo bra å ha færrest mulig bak meg.
Ett minutt til start og jeg var ubehagelig tørr i munnen.
Startskuddet går og jeg småjogger 30 sekunder senere over startstreken. På grunn av tidtaking med chip på hver enkelt løper har det likevel ikke noen betydning for slutttiden at man kommer sent over startstreken. I tillegg er det jo gøyere å løpe forbi folk, enn å bli løpt forbi selv....
Jeg skulle ta det med ro fra start til mål og komme inn rett under 1.50. Det var tanken. Etter noen hundre meter begynte jeg imidlertid å synes at det gikk litt for sakte. Jeg satte derfor opp tempoet noe. Garminen viste 4.52 min pr. km og jeg tenkte at det var et ganske behagelig tempo. Løypa er jo tross alt flat og fin.
I løpet av de første fire km løp jeg forbi noen hundre løpere, og inn mot runding 5.2 km hadde jeg også passert mange av de som kun skulle løpe 5 km (Fredrikstad løpet består av fire runder av 5.2 km). Dette tempoet holdt jeg de neste 5,2 km og de neste 5,2 km deretter, men så ble jeg lei.
Da jeg tok fatt på den fjerde og siste runden var jeg rett og slett demotivert. Ikke veldig sliten, men hadde bare mistet lysten til å løpe en runde til. Samtidig var det utelukket å gi seg. Jeg lå jo til og med an til å løpe inn på laaangt under 1.50. Jeg tok meg derfor i nakken og fortsatte med det jeg var her for å gjøre - nemlig å løpe. For å gjøre de siste fem km overkommelig satte jeg ned tempoet noe, til 5.10 min pr. km. 26 min senere små spurtet jeg glad og fornøyd over målstreken til tiden 1.45.52.
Selvfølgelig var jeg sliten, men ikke så sliten som jeg hadde trodd. Med medalje rundt halsen og noen kopper saft innabords ruslet jeg hjemmover, egentlig veldig godt fornøyd med min debut.
Utstyret
Vel hjemme kunne jeg konstatere at Adidas Adizero Tempo skoene hadde fungert veldig bra. Ikke antydning til vondt verken i føtter, knær eller rygg. Supre sko! Angående bekledning hadde jeg nok for mye på. Skulle kastet jakka etter første runde, men av en, eller annen grunn beholdt jeg den på.
