onsdag 23. november 2011

Adidas Adizero f 50 Runner - erfaringer

Etter til sammen ca.30 km i disse skoene sitter jeg igjen med inntrykket at de skiller seg litt fra de øvrige adidasskoene jeg har. 






Etter 10 km var jeg usikker på om det var på en positiv eller negativ måte. Dessverre heller jeg mot det siste. Selv om skoene har mange positive kvaliteter: Skoene er nesten lette som konkurransesko med sine 232 gram. Dempingen i hælen minner derimot mer om en mengdetreningssko. Hvorvidt dempingen er tilstrekkelig for langturer gjenstår å se, men foreløpig virker den bra. I tillegg synes jeg designen er fin og frisk.






Stabilitet:
Etter 30 km er jeg usikker på om skoene er tilstrekkelig stabile for meg som overpronerer litt. Ved fotisett  opplever jeg at ankelen knekker en anelse innover. Om dette kommer av at denne skoen er litt bredere og romsligere i lesten enn mine andre adidassko, eller om det er på grunn av støtten skoene har gjennom oppbygging, er vanskelig å si. Sannsynligvis er det en kombinasjon. En ting er sikkert, Adidas skulle ikke droppet de ekstra hullene til lissene som gjør at man kan knyte "hellås". Er det ett skopar jeg savner det på er det disse.




Konklusjon:
For personer som ikke overpronerer, evt. har litt brede føtter (jeg har smale føtter) er dette sannsynligvis en god allround / tempo sko. Det skal sies at de er såpass lette og har en bakkekontakt som gjør dem morsomme å løpe med.  I tillegg  er de relativt godt dempet og har dermed et bredt bruksområde. For min del passer de ikke helt foten og jeg vil dermed heller løpe i Adizero Mana 6 (som forøvrig er skoene jeg løper mest i om dagen og er veeeldig fornøyd med) evt. Adizero Tempo  som rett og slett er en sko som passer meg super bra.

søndag 20. november 2011

Novemberflåset 2011 - tempo vrs.stamina

Lørdag morgen bestemte jeg meg for å suse en tur til Strømstad for å løpe. En stund tvilte jeg på om det skulle bli 5 eller 10 km, men etter å ha tenkt gjennom saken, bestemte jeg meg for å løpe 5 km. 10 km løypa var såpass kupert at en personlig rekord var utelukket, i tillegg er det jo å få opp tempoet jeg trener på om dagen, ikke utholdenhet. Dermed var en 5 km test på sin plass.

Været kunne knapt vært bedre: 10 grader, lett skydekke med glimt av sol og vindstille. Noen titalls løpere  jogget lett rundt Bojarskolan da jeg rullet inn på parkeringsplassen. Inne i skolens foajé ble jeg ønsket velkommen av blide funksjonærer. Her var ingen trengsel, lange køer ved toalettene og lignende. Dermed null stress og bare blide fjes.

5 km gruppen var ikke veldig stor, kun 15- 16 løpere fikk jeg opplyst, i 10 km-gruppa var det rundt dobbelt så mange. Ettersom vi har hytte i området hadde jeg løpt traseen flere ganger og det er en fordel i konkurranse. Jeg kjente hver sving og hvert lille krön. Og krön var det få av. Om 10 km løypa var kupert var 5 km løypa flat. Her var det ingen grunn til å spare på kruttet.

Etter en kort oppvarming ruslet jeg ned mot startområdet. Andelen Strömstad löparklubb-løpere dominerte startfeltet. Mange av dem i ført splitshorts og singlet. Jeg for min del hadde adizero longtights, langermet trøye og jakke. Dagens skovalg var Adidas Adizero Adios. De skoene ruler!

Med tanke på hvor kjappe gutta i shorts og singlet så ut, stilte jeg meg opp langt bak i feltet. Mitt mål for dagen var å krype så langt ned mot 4 minutter pr km som mulig. Jeg har jo klart 5 km på flat tredemølle i 4-minutter tempo, men landeveien gir mer motstand.

5 og 10 km startet samtidig. En svenske skrek -Klara, gåååå. Dermed halset vi avgårde. Jeg passerte en del løpere de første par hundre meterne og hadde etter 300 meter avansert godt i feltet. 5 km traseen delte seg fra 10 km traseen og på sletta foran meg så jeg hvem mine konkurrenter var. Lengst frem suste to karer av gårde i 3-minutters tempo, bak dem var feltet mer spredt og jeg kunne regne meg fram til at jeg lå på åttende plass. Løperne foran meg var ikledd shorts og singlet. Lette til beins spratt de bortover asfalten, og jeg tenkte at det nok var liten sjanse for videre avansement. Etter 1,5 km begynte jeg likevel å tette avstanden til syvende mann og straks krøp jeg langsomt forbi, samme med sjette mann. Han trippet av gårde på lette bein der jeg kom luntende forbi som en elg på søndagstur. Også femtemann passerte jeg før 2,5 km og en stund lurte jeg på om jeg hadde åpnet for hardt. 3 km ble passert på nesten nøyaktig 12 minutter, altså i tråd med skjema, men ettersom 5 km konkurranse var upløyd mark for min del, visste jeg lite om hvordan kroppen ville takle de siste to kilometerne. Etter tre kilometer svingte løypa inn på Strømstad golfbane. Dette er løypas eneste kuperte del, og det går litt opp og ned noen små bratte kneiker. Jeg hadde fått rygg på fjerde mann og merket at han ble litt stressa. Han ga skikkelig gass i oppoverbakkene og dro litt i fra. I nedoverbakkene regelrett beinfløy han og dro enda mer i fra. Ved fire kilometer var det derimot slutt på bakkene og kameraten foran meg hadde svidd for mye krutt på bakker.Nede på sletten fra Strømstad Spa-hotell og tilbake til Bojarskolan løp jeg uanstrengt forbi han. Jeg snudde meg ett par ganger, men til min lettelse så jeg at han sakket akterut.

4.5 km og tredjemann lå 2 -300 meter foran meg i godt tempo, samtidig begynte jeg å få ganske vondt i magen. Det er noe jeg opplever innimellom når jeg presser kroppen litt hardere enn vanlig. Jeg sjekket Garminen og så at jeg lå an til å klare 5km på rett over 20 minutter. Nå gjaldt det bare å la beina gå de siste 800 meterne (løypa er 5.3 km. 5 km ble passert på 20.45 og jeg gikk over mål etter 5.3 km på 22.20. Farten gikk litt ned på slutten på grunn av krampetendensene i magen. Beina og pusten klarte seg overraskende bra.

Alt i alt to supre timer i Strømstad en lørdag ettermiddag. Fikk til og med et Asics drikkebelte i premie. Stor stas!

Konklusjon: Selvtilliten har godt av svake startfelt. 5 km er morro, og det er ikke så farlig å lide litt når man hele tiden snart er i mål!

Neste konkurranse og mål for høstens tempotrening er Nyttårsløpet i Fredrikstad. 3km bånn gass!

fredag 18. november 2011

Novemberflåset 5km,10km, eller 0km

I morgen er det konkurransedag, kanskje. Jeg har ikke bestemt meg helt om jeg skal kjøre ned til Strømstad ennå. Været ser ut til å bli bra, 9 grader, opphold og lite vind. Likevel er jeg altså litt usikker på om jeg stiller til start. Med forpliktelser både formiddag og ettermiddag må løpet i så fall klemmes inn midt på dagen uten at andre enn meg selv legger merke til det. Når løypa på 10km i tillegg er såpass kupert at jeg kan se langt etter noen god tid, er ikke motivasjonen akkurat på topp. Dermed vurderer jeg i så fall å stille på 5 km (5.3 km). Hadde egentlig vært litt gøy, ettersom jeg ikke har løpt denne distansen tidligere.

Dermed er det knyttet stor usikkerhet til om disse hestene får gleden av å se meg totalt sluttkjørt ved 8km i morgen.

tirsdag 15. november 2011

Novemberflåset 2011 - 10 km konkurranse i Strømstad 19. november

På grunn av mye jobb har det vært lite tid til bloggoppdatering i det siste. Trening har jeg derimot hatt tid til, og tempo-programmet jeg har fulgt siden slutten av september begynner å bære frukter.

Sakte men sikkert har jeg beveget komforttempo fra 4.40 min pr km til 4.30, 4.20 og nå nærmere 4.00 min pr km på 5 km. Dette er tider satt på flat tredemølle, så i den virkelige verden går det nok ikke så fort. Likevel er jeg fornøyd med at formen responderer bra på den økte mengden intervaller og tempo.

Til og med motbakkeintervaller er lagt inn i programmet. Med litt godvilje skjønner man at dette er bilde av meg med hodelykt (lang lukkertid og 1600 iso).

På mosjonisten.no leste jeg om at Espen hadde planer om å delta på Novemberflåset i Strømstad 19. november. Ettersom jeg gikk glipp av alle høstens løp tenkte jeg dette kunne være en morsom anledning til å teste formen. På siden til Strømstad löparklubb opplyste de at løypa var lettløpt og kanskje egnet for å sette PB. Jeg stusset litt, ettersom vi har hytte 500 m fra der løypa går og har løpt halve løypa flere ganger. Denne delen av løypa er i hvert fall ikke lettløpt. Dermed tenkte jeg at løypas øvrige fem km måtte være flat. Det var helt til jeg løp gjennom løypa sammen med broren min sist fredag.

Ca. 5 km ut i løypa kan du kose deg med denne irriterende bakken.
Hadde dette vært løypas eneste bakke hadde løypa vært lettløpt og kanskje sammenlignbar med Kristinaløpet i Tønsberg. Når du derimot må forsere bakker som denne fire - fem ganger i løpet av 10 km og tilsammen over 105 høydemeter skal bestiges, da kan man vel ikke snakke om lettløpt løype. Hvis du perser i denne løypa har du enten trent enormt dårlig foran tidligere løp, evt. du er i såpass god form og lett på tå at det er uvesentlig for kilometertiden din om du løper i Danmark eller Nepal.

Vantro kunne jeg skimte nok en bakke rundt svingen


Når det er sagt er dette en veldig fin løype. Man får kjørt seg, javel, men underlaget er fint og det er fine omgivelser.

Fordelen med oppoverbakker er  nedoverbakker
Hvis været holder seg ok og hvis jeg får med meg noen løpekompiser stiller jeg til start på lørdag. Jeg har ingen ambisjoner om pers., men fornøyd hvis jeg kommer meg inn ett sted mellom 45 og 47 minutter.

1 km ut i løypa, hittil flatt, lurt å spare litt på kruttet
Ca. 1.5 km og den første bakken er i gang. 20 høydemeter på 400 m.
.
Etter ca 2 km er toppen nådd og en lang slak nedoverbakke ligger foran deg.
.
Etter tre kilometer skimter man enden på det flate partiet. .
.
3, 5 km. Løypa tar til venstre inn denne veien og morroa er definitivt over for folk som regner med pers.

.
4 km. Rundt en sving og opp en bakke. de  neste to kilometerne skal 40 oppoverbakke høydemetere gjøres unna.
.
5,5 km. Det verste er unnagjort. Ved enden av denne bakken og sletta tar løypa til venstre og man er på vei tilbake til start/ mål


6 km. I enden av denne sletta er det to små og en litt lenger bakke.  Til sammen 20 meter opp fordelt på en km.
.
7 km og siste bakke er unnagjort. Herfra og inn er det flatt og go, go, go for den som har annet enn fiskepudding i bena.
-
9 km. Løypa tar til venstre på andre siden av denne trafikkerte veien. 
.
En siste liten kneik før man kan legge inn sluttspurten 500 meter før mål.

Enjoy!






tirsdag 1. november 2011

Intervaller og tempo, tempo, tempo

Nok en uke hvor intervaller og tempo har stått i høysetet er unnagjort. Til min store overraskelse har jeg funnet ut at jeg egentlig liker det ganske godt.

Tidligere gruet jeg meg alltid til intervalløkten. For å ha noen å dele grusomheten med, forsøkte jeg derfor alltid å få med meg en kompis. Nå er jeg derimot ganske så komfortabel med å gjennomføre dem på egenhånd. Dette har vært tredje uken hvor jeg har inkludert to intervalløkter og en tempotur/ fartslek i treningsprogrammet. I tillegg har jeg løpt en restitusjonstur og en langtur. Nesten litt overrasket kan jeg konstatere at jeg ikke kjenner antydning til belastningsskader av noe slag.

Da jeg begynte å løpe intervaller i vinter, var teorien at intervaller handlet om å løpe en kilometer så raskt som  overhodet mulig. Gjerne såpass hurtig at jeg nesten ikke klarte løfte beina de siste 100 meterne.  For noen kan sikkert det være tilfredsstillende å kjøre seg selv så hardt daglig, jeg ser derimot ingen glede i sånt. Resultatet var at jeg som oftest måtte avbryte intervalløkten etter et par drag, eventuelt redusere tempoet drastisk for å komme meg igjennom 4 x 1 km.

Det var derfor en lettelse da jeg kom over en artikkel på nett som slo fast at man faktisk ikke skal skvise hver siste dråpe energi ut av skrotten under intervalløkten. Det samme står å lese i siste utgave av Runners World. For folk som har peiling er sikkert ikke dette en nyhet, men for meg var det nettopp det.

Påstandene bakkes opp av et studie gjennomført av den norske professoren Jan Helgerud. Studiet tok for seg 40 halvtrente nordbaggar som skulle trene tre ganger i uken i åtte uker. Best effekt av treningen hadde gruppen som kun trente 4 x 4 minutters intervaller med høy intensitet (90 - 95% av makspuls) tre ganger i uken. Gruppen som hadde dårligst effekt av treningen var gruppen som løp tre 45 minutters økter pr. uke i ca. 75 % av makspuls.

Hva er så gledelig med det? Jo det faktum at 90 -95 % av makspuls er intensiteten det skal kjøres med. For meg innebærer det (hvis jeg benytter meg av regnestykket 220 - alder = makspuls) at min puls skal ligge på rundt 170 slag pr. minutt. Poenget er at 170 i puls for mitt vedkommene er slitsomt, men ikke på grensen til utmattelse. Nå er selvfølgelig regnestykket jeg benytter for å finne makspuls ikke nøyaktig, ettersom det er individuelle forskjeller, men det gir en pekepinn.
I tillegg uttaler Helgerud at dersom man overstiger 95% av makspuls, vil aktiviteten utøves anarobt (innebærer at musklene jobber uten oksygen), noe som virker mot sin hensikt, da det reduserer musklenes evne til å ta opp oksygen. Tommelfingerregelen er at man skal orke minst ett drag til når økten er avsluttet.

For å holde kontroll på tempo, puls, distanse og tid tilbakelagt foretrekker jeg å kjøre disse øktene på tredemølle. Men det er også de eneste øktene jeg synes mølla er å foretrekke.

Utstyr
Til min store glede, og kones store overraskelse fikk jeg to pakker med nytt løpeutstyr i helgen. Jeg har jo egentlig allerede det jeg trenger for å løpe i all slags vær, men nå fikk jeg nå disse boksene, og det er stas.

Pakke med treningsstuff
Av de to skoparene i eskene var Adidas Adistar Salvation 3 det ene. De kan jeg faktisk påstå at jeg trenger. Skal man følge regelen om at sko er utslitt etter 50 - 60 mil var nemlig både Salvation 1 og 2 parene jeg har modne for utskifting.

Adidas Adistar Salvation 3
Nytt fra tidligere modell, Salvation 2, er at disse er 20 gram lettere. Med sine 350 gram er de fortsatt relativt tunge, og med den kraftige pronasjonsstøtten skulle man tro at de ville føles som slalomstøvler å løpe i. Heldigvis er ikke det inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha tilbakelagt snaue 20 km i Salvation 3. Skoene føles hverken tunge eller klumpete.

I forhold til Salvation 1 og 2 føles de en smule romsligere i tåboksen. Fint for meg som har slitt litt med gnaging på tærne med de to foregående modellene. Nå kunne jeg sikkert godt opp et halvt nummer på Salvation 1 og 2, men da ville ikke skoene sittet like godt på resten av foten. Skoene sitter nemlig som mykt omsluttende tøfler på beina. Samtidig er løpsfølelsen ganske god.

Hadde jeg måttet velge ett, og kun ett skopar ville det blitt disse. Ikke fordi de løpsfølelsen er "out of this world", men fordi jeg vet kan ta meg mil etter mil uten problemer.

Godt grep

Kraftig pronasjonsstøtte