Løpesko

Mine erfaringer med forskjellige løpesko


1. Adidas Adistar Salvation (1 og 2)
2. Adidas Adizero Mana 5
3. Saucony Fastwitch 5
4. Adidas Adizero Aegis 2
5. Adidas Adizero Adios


Adidas Supernova Glide 3 (ikke skrevet vurdering ennå)
Adidas Adizero Tempo (ikke skrevet vurdering ennå)






Hvorfor sko er viktig
I bladene står det at man bør ha to par sko hvis man løper mer enn to ganger i uken. Både fordi skoene har godt av å hvile, men også fordi føttene har godt av den ulike belastning man påfører føttene ved å løpe i forskjellige sko. Hvorfor har jeg da kjøpt seks par på under ett år? Fordi det gjør det mye morsommere å løpe. Det er nemlig utrolig hvor stor forskjell det er å løpe med forskjellige sko.

Før jeg begynte å løpe såpass mye som jeg har gjort det siste året hadde jeg ikke anelse om hvor stor forskjellen fra sko-par til sko-par faktisk er. Etter en langtur i en av de typiske mengdetreningsmodellene føles det som å fly når jeg får på meg en av lettvektsskoene til en 8 km tempoøkt (jeg er langt unna å fly 8 km, men innbiller meg noen ganger at det er nettopp det jeg gjør). Forskjellene mellom mengdetreningsmodellene er også store. Mens det ene paret gjør at jeg kan løpe 20 km uten å få vondt i så mye som en tånegl, tar det andre paret meg kjappere rundt løypa, men ikke like skånsomt. Der det ene paret sitter godt på grus, glipper det andre paret og virvler opp en liten støvsky i hvert fraspark.


Fem par Adidas, ett par Saucony.


Å finne det paret som passer perfekt for akkurat meg er sannsynligvis en umulighet. I det ene øyeblikket elsker jeg det ene paret, fire uker senere foretrekker jeg det andre. Hele tiden  utvikler man seg som løper, forbedrer teknikken, går litt ned i vekt, løper raskere og lengre. Alt spiller inn for hvilken sko som er nærmest det perfekte for akkurat meg. Selvfølgelig kan man klare seg med to par sko, men det ville for meg være en umulighet å finne ut hvilke to par det skulle være. Samtidig er det å snøre på seg ett par nye sko, kjenne på hvordan de sitter på foten og mot underlaget noe av det som er med på å gjøre løping ganske så morsomt. Derfor har jeg seks par sko og det syvende på vei fra Running Warehouse.

I tiden framover vil jeg poste noen korte og høyst subjektive vurderinger av skoene jeg har så langt. Som man kan se av bildet over går det for det meste i Adidas. Jeg har testet forskjellige sko på Løplabbet i Fredrikstad, men ender liksom alltid opp med nettopp Adidas.

1. Adidas Adistar Salvation (1 og 2)
"Alle" sier at gode og riktige sko er alfa og omega for å unngå skader. I mitt tilfelle stemte akkurat det. Billig-skoene jeg hadde kjøpt på Smart Club i 2004 holdt nemlig ikke mål. Da jeg begynte å løpe sommeren 2010 fikk jeg etter en tid oftere og oftere smerter i knærne både under og etter løpeturene. Løsningen ble en tur til sportsbutikken for å finne ut hvilken sko som passet til akkurat meg.

Mannen i butikken kunne fortelle at jeg overpronerte noe. I tillegg at jeg kanskje var en litt tung løper (med 192 cm på strømpelesten og rett rundt 100kg tung kom ikke det som noen overraskelse). Valget stod dermed mellom godt dempede og stabile modeller fra Nike, Saucony og Adidas. Ettersom de ikke hadde mølle i butikken, løp jeg noen runder mellom reolene for å få et visst intrykk av hvordan skoene fungerte. Nike modellen syntes jeg var stygg og altfor pudding-aktig i dempingen, Sauconyen fikk jeg ikke til å passe rundt foten, mens Adidas Salvation-skoene satt som sokker og hadde en deilig, fast sprett i dempingen. Det hører med til historien at jeg inntil da aldri hadde likt Adidas noe særlig. En oppfatning som ikke var basert på kvalitet, men image.

Det nederste paret er det første jeg kjøpte. 
Spent på hvordan skoene ville fungere på veien, snørte jeg de på så fort jeg kom hjem og la avgårde på en fire km testrunde. Dette var første gang jeg ble oppmerksom på hvor stor forskjell det kan være på sko. Med disse på føttene hadde jeg ikke antydning til ømme og stive knær. De satt som smurt på føttene og gjorde at løpeturene ble lengre, flere og mindre smertefulle.

Konklusjon:
Adidas Adistar Salvation 1 og 2 er supre sko for min fot (normal fotbue og bredde på foten) og mitt steg. Jeg lander hardt på hælen, og overpronerer noe. Selv om jeg faktisk overpronerer litt mindre etter jeg har tatt av noen kilo og forhåpentligvis fått bedre teknikk er skoene førstevalg på langturene over 15 km. Skoene har mykt for og omslutter foten godt. De er litt tunge på papiret, men oppleves relativt lette i praksis.
På den negative siden kan jeg nevne at foret i hæl-kappen slites raskt. Lenge før såle eller lesten er utslitt er foret revnet og isolasjonsmaterialet smuldret bort. Jeg gjorde likevel unna 50- 60 gode mil før skoene ble degradert til spaser-sko og et nytt Salvation-par ble kjøpt inn.

Pronasjonskontrollen i disse skoene er kraftig. Det betyr at fotens bevegelse blir manipulert i riktigst mulig mønster for å unngå skader på knærne, etc. Ettersom jeg ikke overpronerer ekstremt kan jeg derfor med fordel innimellom bruke sko med mindre pronasjonskontroll, som Adidas sequence, eller Adidas Supernova Glide (Glide er i en normalpronasjonssko, men oppleves for meg tilstrekkelig stabil for lett overpronasjon).

Det er viktig å merke seg at dette er mengdetreningssko. Selvfølgelig kan man bruke dem uten problem i et halvmaraton, men jeg er av den oppfatning at i konkurranse må man kline til i konkurransesko, eller i det minste lettvektssko. Når jeg sier kline til betyr ikke det at man skal ta sjanser. Før man bruker sko i en lengre konkurranse er det viktig å ha løpt dem inn (for min egen del minimum 20 - 30 km). Man må alltid teste at ankler, knær og hofter holder distansen med den mindre dempingen en slik sko gir.

2. Adidas Adizero Mana 5



Mandag bestilte jeg et par Adidas Mana 5 fra www.runningwarehouse.com


Jeg hadde lest litt om disse på forskjellige nettsider, hovedsakelig amerikanske. Skoene selges ikke i Skandinavia hvor løpere som overpronerer og er på utkikk etter en racing/ lettvektssko fra Adidas blir henvist til Aegis 2 eller tempo 4. Dette er bra sko jeg har god erfaring med - særlig tempoene, men hva angår vekt er de nesten like tunge som en mengdetreningsmodell (285 gram). Adidas Aegis 2 er litt lettere med sine 256 gram. Aegisene omtales av Adidas og i flere tester som en stabilitetsmodell. Dessverre er ikke bena mine enig, og på turer over 8 km begynner jeg å kjenne det.

I søken etter en racingmodell som passet mine føtter og mitt steg, gikk jeg ved påsketider derfor til innkjøp av Sacony Fastswitch 5. Sauconyene sitter som sokker på føttene, oppleves som superlette (220 gram) og samtidig  tilstrekkelig dempede. Negative sider ved skoene er etter min mening den lave hælen (flat profil), noe akillesen min innimellom reagerer på.

Ettersom jeg er superfornøyd med de øvrige Adidas bestemte jeg meg derfor å teste Adidas Adizero Mana 5 da de var på tilbud hos Running Warehouse til 55$. Inkludert frakt røk jeg på ca 500 kroner (det er  billig, og godt under halvpris for tilsvarende sko i Norge!). Modellen skal være meget lik Adios, men med støtte for overpronasjon (kile).

Fredag ettermiddag, fire dager at jeg la inn orderen, pakket jeg spent opp pakken fra Running Warehouse. Umiddelbart ble jeg slått av den vanvittige gulfargen.


Etter min mening skal konkurranse sko være litt grusomme, så dette var lovende greier. Jeg hadde bestilt skoene i samme størrelse som Aegisene (som er litt store), men på grunn av at Manaene er litt mindre i størrelsen satt de som et skudd. De er litt smalere i hælen og ved vristen samt litt tightere både i bredde og lengde i tåboksen.  På grunn av høljende regn ble det bare litt stepping rundt i huset på fredag. Jeg spratt derfor opp 08.00 lørdag morgen for å rekke en løpetur før vi fikk gjester klokken 12.

Første tur:
Løpsfølelse:
Adidas Mana 5 er lette, rett rundt 200 gram. Tvilende på om lav vekt gikk på bekostning av demping la jeg avgårde på en 10 km testrunde. De første 3 km gikk på grus, deretter asfalt. Løpsfølelsen overgikk alle de andre skoene mine. Kontakten med underlaget var rett og slett fenomenal. Dette gikk unna uten at jeg merket det!

Demping:
Skoene har lav såle og er noe helt annet enn f.eks. Adidas Salvation 2 hva angår demping. Sammenlignet med Adidas Aegis ble jeg derimot overrasket. Disse virket faktisk ikke mindre dempet. Jeg vet jo at demping ikke nødvendigvis man merker før smerter melder seg etter turen, eller skader oppstår under en langdistanse-konkurranse, men dette var langt i fra treskoene jeg hadde forventet det skulle være. Sammenlignet med Saucony Fastswitch 5 oppleves de som fastere i sålen.  På grunn av den høyere hæl-til-tå droppen (over 11 mm), er disse snillere mot akillessenen enn Fastswitchene, som jeg har hatt litt av og på problemer med.

Stabilitet:
Mana 5 oppleves som mer stabile enn Adidas Aegis 2 og annerledes enn Saucony Fastwitch. De kan bedre sammenlignes med Adidas Tempo 4 på dette området.

Konklusjon:
Disse skoene er lette, raske, stabile og herlig signal-gule. Etter snaut 10 km i 4.30 min. tempo konkluderte jeg med at dette hittil er de kjappeste skoene jeg har testet. I forhold til vekt er det de overraskende skånsomme - Ingen smerter hverken underveis eller etter løpeturen. Skoene er dermed førstevalget til Kristinaløpet i Tønsberg førstkommende helg!

Om dempingen er god nok til 21,1 km gjenstår å se. Vil ta flere testrunder i disse i løpet av sommeren for å forsikre meg om de holder distansen.

Det store spørsmålet blir derfor hvorfor i all verden disse skoene ikke er på det Skandinaviske markedet? Det hele må bero på en misforståelse...



3. Saucouny Fastwitch 5

Saucony Fastwitch 5 er Sauconys lettvekts/ konkurransemodell for personer som overpronerer. Med en vekt på 220 gram  er ikke skoen blant de letteste i klassen, men den føles lynkjapp på foten.



Demping:
I forhold til f.eks. Adidas Aegis 2 føles skoen myk i sålen. Noe jeg ble særlig oppmerksom på da jeg testet skoene etter hverandre på tredemøllen. Adidas skoene føltes nærmest harde mens Sauconyene ga inntrykk av  å være mye mykere. Det samme gjelder hvis man sammenligner med Adidas Mana 5. Saucony Fastwitch 5 gir inntrykk av å være godt dempet, noe de faktisk ikke er. Faktum er at skoene er relativt lite dempet. Jeg er en ganske tung løper med mine 87 kg og Fastswitch 5 er på grensen til hva føttene og beina mine har godt av. Noe av grunnen til at dempingen er i snaueste laget for meg er sannsynligvis at jeg er en hel-løper. Men også i framfoten merker jeg at denne skoen ikke er særlig godt dempet. Selv om skoene ikke er blant de best dempede tok de meg fint rundt Gøteborgsvarvet uten at jeg fikk problemer med hverken i føtter eller knær. Likevel er mitt inntrykk at Adidas Mana 5 faktisk er bedre dempet, i hvert fall hvis jeg kjenner på hvordan beina føles etter en 10 km tempo runde.

Løpsfølelse:
Saucony Fastwitch 5 var de første virkelige lettvektsskoene jeg kjøpte. Sammenlignet med Adidas Adizero Tempo føltes de fjærlette gatelangs på Kråkerøy. Med den lave hel-til-tå differansen var løpsfølelsen en helt annen enn med Adidas-skoene. Skoene er tilnærmet flate og får deg automatisk mer over på framfoten, særlig når beina ikke er sure og slitne. Utfordringen er at dette krever tilvenning, og at denne tilvenningen kan være tøff for blant annet akillesene. Skoene føles raske og sitter meget godt på foten, den omsluttende lesten gir følelsen av å ha på seg sokker.

Stabilitet:
Skoene er tilstrekkelig stabile for mitt overpronerende steg. Jeg har ikke opplevd smerter i hverken knær eller skinnlegger som følge av dårlig stabilitet. De virker mer stabile enn f.eks Adidas Aegis 2.

Konklusjon:
Saucony Fastwitch 5 har i Runners World fått kritikk for å virke klumpete. Det er jeg ikke enig i, disse skoene er blant de minst klumpete jeg har løpt i. Videre har de i sko-tester fått kritikk for luftehullene i sålen fordi dette fører til at man kan bli bløt når det regner, eller når man løper på våt skogbunn. Jeg har løpt mangfoldige mil i skoene og aldri opplevd dette som et problem.

Saucony Fastwitch 5 er raske sko med god stabilitet. På grunn av den lave profilen passer de ikke helt til mitt løpesteg. På den annen side er skoene supre for å tilvenne løping på framfoten.

Saucony Fastswitch 5
4. Adidas Adistar Aegis 2

Mine første lettvektssko var Adidas Adistar Tempo. Jeg er fortsatt svært glad i Tempoene, men først og fremst som treningssko for nettopp tempotrening.

Da jeg ladet opp til mitt første halvmaraton i våres bestemte jeg meg derfor for å gå til anskaffelse av et par sko som veide mindre, hadde en mer racingaktig løpsfølelse og med et støtte for overpronasjon.

Etter omfattende research falt valget på Adidas Adistar Aegis 2.
Aegis 2
Aegisene har fått svært gode kritikker jevnt over og er kåret til best i test i flere magasiner. Forventningen til disse skoene var derfor stor da jeg i begynnelsen av mars snørte de på meg for en første test tur på tredemølla. Ettersom Adidas Tempoene var en smule små hadde jeg gått opp en halv størrelse på Aegisene, i tillegg hadde jeg fått med meg at sko til konkurranse bør være romslige i tåboksen (ca. en fingerbredd mellom lengste tå og skotupp).

Mitt første inntrykk av skoene var at de var lysende grønne og derfor kule, de var lette og løpsfølelsen var super. På den negative siden følte jeg at jeg skled i skoene. Jeg fikk dem rett og slett ikke til å omslutte foten. Hadde jeg kjøpt for store sko?

Etter 10 km på mølla var jeg ikke overbevist. Jeg hadde til og med fått litt vondt i knærne. Med det ble Adidas Adistar Aegisene plassert langt inne i skapet - inntil nylig. 

Løpsfølelse:
Etter å ha kjøpt ett par litt tykkere sokker enn jeg pleier å løpe med, kom jeg nemlig til å huske skoene der bakerst i skapet. Kanskje de tykke sokkene ville gjøre susen - og det gjorde de, delvis. Skoene satt mye bedre, men skoene var fortsatt litt harde for knærne. Likevel har jeg i det siste brukt skoene stadig oftere, og på lengre og lengre turer. Underveis har skoene blitt bedre og bedre og begynner å nærme seg favoritter. Skoene føles nemlig raske, kontakten med underlaget er meget god og smertene i knærne har forsvunnet. I tillegg sitter skoene mye bedre på foten selv uten tykke sokker.

Etter å ha lest litt mer om skoene har jeg funnet at flere har opplevd at disse skoene må løpes inn mer enn vanlig. Grunnen er at skummet i sålen brytes ned/ mykes etter en tids bruk. Det kan vise seg å være vel anvendt tid, for skoene er faktisk meget gode.

Fast demping og såler som sitter godt på asfalt.


Jeg har nok kjøpt skoene et halvt nummer for store. Med det har jeg lært at sko fra samme leverandør ikke nødvendigvis er like store selv om de er i samme nummerstørrelse. Dette fant jeg ut etter å ha sjekket ut Running warehouse og deres Shoefitr-funksjon.

Konklusjon:
 I forhold til Adidas Tempo 4 føles de fastere i sålen, raskere, men en smule mindre stabile (fortsatt tilstrekkelig stabile for oss som overpronerer noe). I forhold til Adidas Adistar Mana 5 er de godt dempet og litt tyngre.
Adidas Adistar Aegis 2 er meget gode sko for trening og langdistanse konkurranse. Jeg vurderer å kjøpe ett par i en halv størrelse mindre!

5. Adidas Adizero Adios






Klare for testing.

Første inntrykket av Adidas Adizero Adios var at de var lette. Noe som ble understreket av at jeg ble en smule kald på føttene når jeg løp. Stoffet i disse skoene kan ikke veie mange gram.

Stabilitet
Ettersom jeg overpronerer en smule var jeg spent på hvordan Adiosene ville fungere i forhold til stabilitet. Espen "Mosjonisten" har hevdet at de fungerer supert også for folk som overpronerer. Uten å ha tilbakelagt for mange km i disse skoene må jeg foreløpig si meg enig. Faktisk synes jeg disse virker mer stabile enn Aegis 2 skoene mine. Kanskje fordi Adiosene sitter mye tightere på foten (i samme størrelse).

Løpsfølelse
At disse skoene faktisk er relativt godt dempet (til løpssko å være) er nesten vanskelig å tro, for kontakten med bakken er kort og meget kontant. Likevel opplevde jeg ikke tendenser til murring i ankler, knær eller skinnlegger etter min 9 km intervalløkt. Med 193 cm på strømpelesten en vekt langt fra den ideelle maratonløpers, er det gode greier.
Skoene oppfordrer til å løpe fort. Jeg føler at jeg kommer mer frampå, selv om hæl-til-tådifferansen ikke er spesielt lav. I tillegg sitter sålene som spikret i frasparket.

Konklusjon
Jeg skulle ønske jeg kunne løpe alle mine økter i konkurransesko. Det går jo faktisk både fortere og øker løpsfølelsen i forhold til lunting i overdempede mengdetreningssko.

På den annen side hadde jeg gått glipp av frihetsfølelsen man får når man legger av gårde i fjærlette løpssko etter å ha tilbrakt uker i moonboots.

Jeg gleder meg til min neste løpetur i Adidas Adizero Adios!