- I begynnelsen av konkurranser når det gjelder å holde tempoet nede
- Underveis i et løp for å se hvordan man ligger an i forhold til å nå målsettinger
- For å kunne trene med riktig intensitet
- Under årets løp indikerer historiske data fra klokken om treningen gir ønskede resultater
Selvfølgelig er gpsklokken en nyttig gadget, men, for det er et men, fører denne høyteknologiske duppedingsen til at jeg har fått en for teknisk tilnærming til det å løpe? Lar jeg meg i for stor grad styre av data og statistikk klokken hele tiden spyr ut i stedet for å lytte til kroppen? Dette siste spørsmålet er særlig aktuelt underveis i en konkurranse. Som jeg skriver over, er det praktisk å vite hvordan man ligger an i forhold til målsetting, men jeg har erfart at jeg ofte lar meg psyke ut av tallene som lyser mot meg fra displayet.
 |
| Garmin Forerunner 305, bra greier! |
Et eksempel er fra en 10km jeg deltok på i Tønsberg i juni (Kristinaløpet). Fem km var passert, bena fungerte supert, pusten gikk uanstrengt og jeg følte jeg hadde masse inne. En kikk på klokken viste at jeg holdt for høyt tempo i forhold til hva jeg har erfart er tempoet jeg takler når jeg løper tempo-økter (jeg lå i 4.10 min pr. km mens 4.25 min pr. km var det jeg før løpet hadde definert som fornuftig konkurransetempo). Min reaksjon var å slakke av på farten. Jeg ville jo nødig sprekke i løpet av de siste fire kilometerne. Resultatet ble at jeg løp inn på 44 minutter, som jo var målet, men kunne jeg gjort det bedre uten klokka?
Et annet eksempel har jeg fra Strømstadmilen i begynnelsen av juli. Svogeren min, som på treningsturer ofte drar ned tempoet, bestemte seg for å gi alt i konkurransen. Jeg bestemte meg for å følge disposisjonen jeg hadde lagt for løpet (noe som betød å kjøre de første fem i 4.35 min pr. km, og deretter sette opp farten). Overbevist om at svoger ville sprekke underveis fulgte jeg planen min og safet inn til målsettingen min om å løpe på under 46 minutter. Svogeren min hadde riktignok sprukket de siste to km, men løp likevel fra meg med ett minutt. I mål var han totalt utslitt, mens jeg følte meg helt grei.
Det som virkelig fikk meg til å reflektere ekstra over om tallene på klokka psyker meg ut var etter en 9 km tempoøkt forleden dag. Etter fire kilometer i 4.40 tempo gikk klokka tom for strøm og jeg ble nødt til å løpe de siste fem "i blinde". Vel hjemme sjekket jeg på mobiltelefonen hvor lenge jeg hadde vært ute og oppdaget at jeg hadde løpt runden raskere enn vanlig og med en kraftig negativ split.
Hypotesen min er derfor at klokken forhindrer meg fra å gi alt. Noe som i grunnen er min egen skyld, ettersom det er jeg som har definert hva "alt" er.
Planen nå er å løpe noen testløp med klokka i baklomma, sånn at jeg ikke kan sjekke status underveis, og se om det å lytte til kroppen i stedet for klokka gjør at jeg løper fortere.
Kanskje jeg til og med skulle driste meg til å skru av klokka de siste 11 kilometerne av halvmaraton i Oslo i september?
Helt enig. Jeg også blir helt psyka ut av klokka, men mest motsatt vei. Dvs, hvis jeg ikke har så høy hastighet som jeg ønsker så gir jeg opp hele løpet og blir negativ istedenfor å jobbe knallhardt. har testa ett løp uten å se på klokka og starta med å løpe første 5km knallfort og siste 5km veldig sakte.. hehe =)
SvarSlettHa, ha. Jeg blir psyka ut begge veier. Både når jeg tror det går for fort, men også hvis jeg tror det går fort når klokka plutselig viser det går sakte.
SvarSlettJeg tror det er under de første kilometerne av et løp at klokka har mest for seg. Selv med klokka på armen er det jo umulig å holde tempoet nede..