Novemberflåset 2012 - 5 km løp

I fjor oppdaget jeg 10 og 5 km konkurransen Novemberflåset i Strømstad. Planen var da i utgangspunktet å løpe 10 km, men på grunn av den ganske slitsomme løypeprofilen bailet jeg ut og løp 5 km i stedet. Det angret jeg ikke på, for denne drøye 5 km (5,3 km) var et supert, lite løp. Løypa var fin og flat, for det meste på asfalt, bortsett fra en liten km på grusvei. Med ca 50 deltakere er det lite trengsel, null stress med do-køer eller garderobeplass. I tillegg er svenskene en hyggelig gjeng. Derfor bestemte jeg meg for å ta turen til Sverige i år også.

I fjor endte jeg til min store overraskelse på fjerde plass av noen-og-tjue deltakere på 5 km. I år var målet pallen. Etter å ha gått igjennom resultatlister fra foregående år fant jeg at det burde være innen rekkevidde. Eneste jeg måtte gjøre var å løpe 5,3 km på 21 minutter (fire min pr km). På tredemølle har jeg ikke noe problem med dette, men jeg har fortsatt ikke kommet under 20 minutter på 5 km ute på landeveien.

I fjor stilte jeg meg opp sist i startfeltet ettersom gjengen jeg skulle konkurrere mot så ganske raske ut (med split-shorts og singlet i midten av november). Snart viste det seg at de ikke var så innmari raske og jeg avanserte i feltet gjennom hele løpet. I år valgte jeg å stille meg i front av startfeltet for å unngå å tape tid i trengselen de første 100 meterne.

Foto fra da jeg løp samme løype med bruttern i fjor. Været var ganske nøyaktig det samme i går. 6 grader, frisk bris og lett regn.

Den svenske funksjonæren ropte klara, gåååå, og vi spurtet avgårde ut i det kalde november-regnet. De første meterne passerte jeg noen få løpere og etter en kilometer hadde jeg fire løpere foran meg. Den første kilometeren gikk unna på 3.50 likevel økte de tre første økte avstanden og jeg skjønte at pallen nok var utenfor rekkevidde. Fjerde mann nærmet jeg meg derimot stadig og etter 2,5 km passerte jeg han. På dette strekket av løypa løp vi på våt og sugende grusvei og det var et par bratte kneiker. Innimellom snudde jeg meg og så at jeg økte avstanden til typen bak meg. Ved tre kilometer var vi tilbake på asfalt og nå gjenstod bare to små kilometer på flat asfalt inn mot mål. Problemet med disse to siste kilometerne er at de består av en laaaang slette. På slike strekk mister jeg ofte litt motet, det virker liksom lengre enn det faktisk er. Et annet problem med de to siste kilometerne er at det nettopp er de to siste kilometerne. Tre kilometer hadde jeg gjort unna på 12 min blank (kilometer nr. tre på grusveien gikk litt langsommere enn de to første). Det var her jeg for alvor begynte å bli sliten. Magen knøt seg og halsen var kald og tørr. Foran meg så jeg at karen som lå på tredje plass hadde "fått det" og løp med relativt tunge steg. Var det mulig å plukke han? Jeg bet tennene sammen og satte opp farten. Den fjerde kilometeren gikk dermed ganske kjapt, men så var det slutt på moroa. Plutselig fikk jeg det for meg at jeg ikke kom til å orke å løpe resten av veien til mål. Jeg snudde meg og så løperen bak meg var i ferd med å tette luken i godt tempo. Det sies jo at man ikke skal se seg tilbake i løp og det er det nok noe i, for dette synet demotiverte meg ytterligere. Jeg hadde ikke krefter nok til å svare på femte manns tempo-økning. Svensken på tredje plass opprettholdt avstanden og  400 meter før mål passert svensken på femteplass meg. Jeg ramlet over mål på 21.58 min (i følge garminklokka). Hadde jeg klart å løpe inn på 21 min blank hadde jeg faktisk tatt tredjeplassen med god margin. Vinneren løp inn på 17.44, det er kjapt på 5,3 km.

Likevel var jeg topp-fornøyd med Novemberflåset 2012. Jeg forbedret tiden min med 30 sek fra i fjor. I tillegg viste det seg at t.o.m femte plassen fikk premie i dette supre løpet. Jeg kommer tilbake neste år også!

Utstyr:
Sko: Adidas adios 1
Nike tech tights
Nike kort-ermet dri-fit trøye
Nike Vapor jakke.

Konklusjonen er nok en gang at det er en del lettere å løpe på mølla enn ute (ikke at det vil overraske noen). Ettersom jeg kjører intervall-øktene mine på mølle må nok tempoet på intervallene opp fra 16-17 km/t til 18 km/t, pluss litt mer stigning på båndet. Jeg må jo for pokker krype under 20 min på fem km. Foreløpig er jeg halvminuttet unna. Det er faktisk litt på denne korte distansen.

Runnin

I høst har løping på mange måter tatt en ny vending. Fortsatt ligger treningsmengden jevnt på 40 + km i uka, men jeg bruker mye mindre tid på å tenke på løping, lese om løping og skrive om løping. Mye av grunnen er at andre hobbyer har smøget seg inn i hodet og tatt oppmerksomhet. Sannsynligvis en sunn utvikling.

Egentlig tror jeg også det er en naturlig utvikling. Da jeg begynte å løpe jevnlig for to år siden  var jeg avhengig av å følge et stramt regime for å gjennomføre løpeøktene. Jeg måtte i mye større grad motivere meg selv for å jobbe mot målet, som da var Gøteborgsvarvet 2011. Uten å tenke på det kjører jeg nå fire - fem økter i uka bestående av en intervalløkt, en tempoøkt, et par restitusjonsturer og en langtur. Da jeg begynte å løpe var dørstokken høy, nå går det mer eller mindre ett rullebånd fra sofaen og ut på gårdsplassen. Det å løpe har blitt en viktig del av hverdagen på linje med en god natts søvn. Det er selvfølgelig ikke alltid kroppen er like klar for 5 x 1000 intervaller en time etter middag, men nesten uten unntak veier den gode følelsen over å ha gjennomført opp for ubehaget som kan oppstå underveis. I tillegg er det fascinerende å se hvordan kroppen responderer på å bli kjørt hardt. Sakte, men sikkert kryper kilometertidene nedover uten at pulsen går opp.


Selv om dørstokken er lavere nå enn for to år siden er fortsatt deltakelse i konkurranse viktig for motivasjonen. På en måte er målet om hele tiden å løpe litt fortere i konkurranser på halvmaraton, 5 km eller 3 km, det som får meg til å gi litt ekstra når jeg trener. Det er det som gjør at jeg f.eks legger avgårde på en 5 km tempotur som til tider er langt fra behagelig. For hvorfor skulle jeg ellers gjøre det? Hadde dette kun dreid seg om å holde vekta eller helsa ved like hadde det sannsyligvis holdt å lunte 7 km tre ganger i uka. Hadde det vært målet hadde jeg lagt skoene på hylla for lengst, for lunting er nemlig ganske kjedelig i lengden, særlig på tredemølle, der er lunting drepende monotont. Akkurat den fella tror jeg de fleste som hater løping har gått i. De har luntet for mye uten annet mål enn å ta av fem kilo. Så fort man har løpt noen uker og opplever hvordan det plutselig sniker seg innpå en ny og uvant sprut i beina, så fort man overrasker seg selv til de grader med fantomtiden man har prestert over tre kilometer, da er plutselig løping blitt spennende.

Hørte forresten at "Den hvite hesten", en av hovedpersonene i "Born to run" løp seg i hjel. Sånn kan det altså gå hvis man lunter for mye.