GPS-klokke - uunværlig gadget, eller en forbannelse?

Puls- og gpsklokker er snart å se på enhver løpers arm. Ikke så rart, for å få input om hastighet, snittfart og tid kan både være motiverende og gull verdt:

• I begynnelsen av konkurranser når det gjelder å holde tempoet nede
• Underveis i et løp for å se hvordan man ligger an i forhold til å nå målsettinger
• For å kunne trene med riktig intensitet
• Under årets løp indikerer historiske data fra klokken om treningen gir ønskede resultater

 

Selvfølgelig er gpsklokken en nyttig gadget, men, for det er et men, fører denne høyteknologiske duppedingsen til at jeg har fått en for teknisk tilnærming til det å løpe? Lar jeg meg i for stor grad styre av data og statistikk klokken hele tiden spyr ut i stedet for å lytte til kroppen? Dette siste spørsmålet er særlig aktuelt underveis i en konkurranse. Som jeg skriver over, er det praktisk å vite hvordan man ligger an i forhold til målsetting, men jeg har erfart at jeg ofte lar meg psyke ut av tallene som lyser mot meg fra displayet.

 

 

Garmin Forerunner 305, bra greier! 

Et eksempel er fra en 10km jeg deltok på i Tønsberg i juni (Kristinaløpet). Fem km var passert, bena fungerte supert, pusten gikk uanstrengt og jeg følte jeg hadde masse inne. En kikk på klokken viste at jeg holdt for høyt tempo i forhold til hva jeg har erfart er tempoet jeg takler når jeg løper tempo-økter (jeg lå i 4.10 min pr. km mens 4.25 min pr. km var det jeg før løpet hadde definert som fornuftig konkurransetempo). Min reaksjon var å slakke av på farten. Jeg ville jo nødig sprekke i løpet av de siste fire kilometerne. Resultatet ble at jeg løp inn på 44 minutter, som jo var målet, men kunne jeg gjort det bedre uten klokka?

 

Et annet eksempel har jeg fra Strømstadmilen i begynnelsen av juli. Svogeren min, som på treningsturer ofte drar ned tempoet, bestemte seg for å gi alt i konkurransen. Jeg bestemte meg for å følge disposisjonen jeg hadde lagt for løpet (noe som betød å kjøre de første fem i 4.35 min pr. km, og deretter sette opp farten). Overbevist om at svoger ville sprekke underveis fulgte jeg planen min og safet inn til målsettingen min om å løpe på under 46 minutter. Svogeren min hadde riktignok sprukket de siste to km, men løp likevel fra meg med ett minutt. I mål var han totalt utslitt, mens jeg følte meg helt grei.

 

Det som virkelig fikk meg til å reflektere ekstra over om tallene på klokka psyker meg ut var etter en 9 km tempoøkt forleden dag. Etter fire kilometer i 4.40 tempo gikk klokka tom for strøm og jeg ble nødt til å løpe de siste fem "i blinde". Vel hjemme sjekket jeg på mobiltelefonen hvor lenge jeg hadde vært ute og oppdaget at jeg hadde løpt runden raskere enn vanlig og med en kraftig negativ split.

 

Hypotesen min er derfor at klokken forhindrer meg fra å gi alt. Noe som i grunnen er min egen skyld, ettersom det er jeg som har definert hva "alt" er.

Planen nå er å løpe noen testløp med klokka i baklomma, sånn at jeg ikke kan sjekke status underveis, og se om det å lytte til kroppen i stedet for klokka gjør at jeg løper fortere.

 

Kanskje jeg til og med skulle driste meg til å skru av klokka de siste 11 kilometerne av halvmaraton i Oslo i september?

Overpronasjon

Adidas Mana 5 er fortsatt min desiderte favorittsko for intervaller og konkurranse. Etter å ha hørt veldig mye positivt om Adidas Adizero Adios begynte jeg å leke med tanken om å gå til anskaffelse av et par. Spørsmålet er hvordan de fungerer for meg som overpronerer en smule.

Foto hentet fra artikkel (Adios er skoen til høyre).

Svaret fant jeg i denne ganske så gode artikkelen om overpronasjon:
http://www.runblogger.com/2010/08/on-overpronation-and-neutral-running.html

Status etter fire late uker

I utgangspunktet hadde jeg planlagt at ferien skulle bli høysesong for langturer. Mil skulle tilbakelegges og km.rekorder skulle settes. Sånn ble det ikke. Først slo akillesen seg vrang, deretter ble jeg godt gammeldags forkjølet. Ved å tøye litt i trapper ga smertene i akillesen seg raskt. Forkjølelsen hang derimot i lenger. Likevel presset jeg meg gjennom tre økter pr. uke i snitt (totalt 82 km på fire uker). Ikke lange, eller spesielt harde økter, men forhåpentligvis tilstrekkelig til å opprettholde formen.
I midten av august var ferie og slaraffenliv tilbakelagt. Forkjølelsen var borte og det var på tide å teste hvordan formen var påvirket av nesten en måned med mindre trening. Jeg mener å ha lest, eller blitt fortalt at formen opprettholdes hvis man trener 30 min, tre ganger i uken. Det tror jeg ikke lenger på. Resultatet av mitt 10 km testløp rundt Kråkerøy fortalte meg at jeg ikke løp så mange sekunder saktere, men at anstrengelsen var mye større. Det gikk tungt!

Med tanke på at det bare var seks uker til halvmaraton i Oslo la jeg meg i selen. I de to ukene som har gått etter ferien var slutt har jeg gjennomført 10 løpeøkter; 2 intervalløkter, 2 langturer over 15 km, to tempoøkter og fire halvraske 10km.
Heldigvis virker det som om kroppen responderer bra på den økte treningsmengden og Garminen viser at jeg igjen er på nivået jeg lå på før ferien.

Enn så lenge holder jeg fast ved målet om å løpe på under 1.40 i Oslo, men jeg er litt skeptisk. I følge planen skulle jeg jo vært både raskere og mer utholden nå enn jeg var i juni, det er jeg ikke. Håpet er derfor at fire uker med god trening fram mot 25.september skal få fart på skrotten.