I går ble jeg minnet på hvorfor jeg løper

Noen ganger er det pes å komme seg ut for å trene. Andre ganger er det pes når man først har kommet seg ut  - vinden kjennes som en vegg, beina er tunge og kroppen varsler med alle virkemidler den har til rådighet, at man burde holde seg i ro. Da er det ikke gøy å løpe, da løper man fordi man føler det er noe man må gjøre for å oppnå ett eller annet mål.
Heldigvis er jeg sjelden rammet denne tilstanden og som regel vil både hode og kropp ut samtidig.

I går hadde jeg derimot en av de dagene da  hodet ville ut mens kroppen absolutt ikke hadde lyst til å løpe, i hvert fall til å begynne med. Den første kilometeren kjente jeg at søndagens halvmara fortsatt satt i beina. Jeg var stiv og støl og følte meg nok så gammel der jeg humpet avgårde langs veien. Samtidig ble jeg oppmerksom hvor bra været faktisk var. Jeg hadde vært ute i forskjellige ærend nesten hele ettermiddagen, men kun registrert at det var i varmeste laget med ullgenser. Nå løp jeg langs et jorde og kjente hvordan kald, rå jordluft blande seg med den varme vårlufta. Over en bakketopp i skogen ble jeg møtt av en  mild fønvind, humler summet i blomster langs kanten av grusveien og det hele begynte å ligne ei sommervise av Alf Prøysen. Etter ett par kilometer i dette miljøet begynte også kroppen å trives. Sakte, men sikkert forsvant stivhet og ømhet i muskler, og jeg fikk følelsen av å kunne sprette av gårde inn i solnedgangen. Det var i hvert fall sånn jeg følte det, eventuelle tilskuere fikk derimot se en kar på 192 cm og snaue 90 kg løpe med relativt tunge skritt i bedagelig tempo bortover grusveien. Men det bryr meg ikke, for løping handler ikke om å ta seg godt ut for andre, det handler om å føle at kroppen fungerer. Det handler om gode følelsen man innimellom opplever midt ute på et jorde, inne i en skog  eller på en asfaltvei gjennom et industriområde. Og denne følelsen tror jeg dukker opp stadig oftere etterhvert som dagene blir varmere og kveldene lysere.

Gode tider!

Fredrikstadløpet 2012 - opp som en hjort, ned som en skinnfell

I dag er jeg fornøyd med en ting, nemlig at jeg kom i mål.

Da jeg våknet i morges følte jeg meg en smule daff, men det gjør jeg jo i grunnen ofte, så jeg valgte å tenke at energien ville komme utover dagen. Det gjorde den også forsåvidt, mer om det senere. Så etter å ha revurdert dagens antrekk flerfoldige ganger var familien endelig klare til å dra. Akkurat det med løpetøy var nemlig en liten utfordring i dag. Plutselig var det 16 varmegrader, og de nyinnkjøpte 2xU-tightsene var utelukket. Dermed valgte jeg Nike tech capris, tynn Craft langarmet teknisk trøye og løpevest med netting i ryggen. Dette fungerte greit, men innimellom var det litt i varmeste laget, i skyggen og blåste det derimot en kald nordavind og der satt jeg pris på vesten.

Angående sko hadde jeg tenkt å løpe med Adios 1 eller 2, men med tanke på smertene jeg har slitt med under foten, og innimellom akillesen valgte jeg å safe med Adizero Mana 5. De fungerte veldig bra. Jeg kjente det litt i akillesen på andre runde, men det roet seg etter hvert, og nå etter løpet kjenner jeg ikke noe hverken i fot eller akilles.

Hedvig i turkis jakke på vei mot mål og medalje rundt halsen. Stas!

Klokken halv ett var vi klare for barneløp. Både Herman på 3 og Hedvig på 6 var klare for dyst, endelig friske etter influensa.

Deretter var det ca 30 minutter til start for halvmaraton og klart for å ta av overtrekkstøy og snøre på seg konkurranseskoene.

Mer enn tidligere gruet jeg meg til start, samtidig var jeg utålmodig etter å komme i gang. Bli ferdig.

Deretter var det på tide med siste toalettbesøk, og en liten oppvarmingstur opp og ned byens paradegate.
Med chip i startnummeret var det ingen grunn til å presse seg fram i feltet, og ettersom jeg synes det er gøyere å passere folk enn å bli passert, stilte jeg meg opp sist i feltet.

Klokken 13.05, og vi var i gang.

Usikker på hva slags strategi jeg skulle velge for løpet la jeg av gårde på lykke og fromme. Dagens plan var å kjenne på kroppen, og kun bruke klokka som speedometer med mål om å komme inn rett under 1.40. Resultatet ble noe sånn som at jeg tittet på klokka og registrerte at jeg holdt 4.15 min på km . I for å senke farten tenkte jeg at "jaha, er det såpass fort vi skal løpe i dag, vel, vel, det føles fint".

For å gjøre en lang historie kort kan jeg røpe at denne tilnærmingen fungerte som smør i 16 km.

De første 5 km gikk unna i 4.30 tempo. Ikke veldig fort for lettbeinte, men persen min på 10 km er faktisk ikke raskere enn 44.21 minutter. I dag ble ti km passert på 45 min. Bekymringene mine for litt vond hals og tungt hode var borte. ved 15 km lå jeg an til å komme inn rundt 1.36, deretter ble det bare surr.

Fredrikstadløpet består av fire runder. Ved hver runding er det drikkestasjon. Da jeg grep to beger energidrikk ved siste passering tenkte jeg at dette lå an til å bli en knalltid. Kun drøye 6 km igjen. For å ikke søle drikken utover stoppet jeg og gikk litt mens jeg drakk. Så la jeg av gårde igjen, egentlig ganske optimistisk. Denne optimismen holdt sånn ca 1 km, så fikk jeg det for fullt, plutselig gikk km tiden rett i bånn. Delvis ved at beina surnet, men også fordi jeg begynte å bli ganske ør i hodet. Av en eller annen grunn fikk jeg det for meg at jeg måtte gå noen skritt, så da gjorde jeg det. Et problem for meg på dette strekket av løpet var at jeg var mutters alene. Ryggene jeg tidligere hadde hengt på hadde enten forsvunnet foran meg, eller bak meg. Dermed gikk jeg helt til det kom en rygg. Det var en kar jeg hadde passert noen km lengre nede i gata. Så bet jeg tennene sammen og bestemte meg for at jeg ikke skulle slippe denne karen. Først løp vi et ganske behagelig tempo, men to km før mål satte karen gradvis opp tempoet. En km før mål gasset han på virkelig, og jeg hørte meg selv si "Dæven, nå er jeg tom" hvorpå han svarte "er ikke gæernt å være tom i fire-blank tempo". Dette resulterte i at den siste kilometeren gikk kjapt unna, for jeg klarte å holde både ryggen og tempoet inn. En god stund trodde jeg at denne overraskende energiboosten ville redde meg inn under 1.40. I mål glemte jeg å ta til venstre og tapte og måtte snu og løpe tilbake. Dette tapte jeg maks 15. sek på og utgjorde ikke noe i den store sammenhengen. Sluttiden ble nemlig 1.40.38, og jeg var skikkelig skuffet. Målet hadde jo vært under 1.40, i tillegg lå jeg an til mye bedre.

Nå noen timer senere er jeg fortsatt skuffet, men målet mitt var faktisk å komme inn under 1.40. Det var det jeg anså som realistisk utfra formen om dagen. Burde jeg ikke dermed være fornøyd med et avvik på kun 38 sekunder? Nei, ikke når jeg tapte tre - fire minutter på de fem siste km.

Grunnen til denne sprekken er sikkert sammensatt. Jeg åpnet sannsynligvis for fort. Jeg har for få langturer i bena og dagsformen var ikke bra. I tillegg er konkurransepsyken min latterlig. I stedet for å tenke at nå skal jeg gasse på ved 16 km, tenker jeg negative tanker i bøtter og spann.

Alt i alt var det 85% kanonløp og 15% katastrofetenkning.

Fredrikstadløpet - trening siste uke før løp

Hver morgen og ettermiddag går jeg langs oppløpssiden og start -målområdet i Fredrikstadløpet, eller gågata som fredrikstadfolk flest velger å kalle distansen. Poenget er at jeg har begynt å se annerledes på denne gågata etter jeg begynte å delta i konkurranser her. Hver gang jeg går her tenker jeg litt på at gågata faktisk stiger litt mot syd, at granitthellene er nådeløst harde å løpe på og at gågata noen ganger, og særlig etter 20 km, er forædersik lang.

Fra takterrassen på jobben er det "flott" utsikt til start- og målområdet

Årets løype er lagt om noe i forhold til foregående år. Arrangøren lover at den nye løypa er minst like kjapp og det er det vel ingen som er lei seg for (det blir litt flere svinger rundt hushjørner, etc, men skulle vel ikke tro det vil utgjøre mange sekundene).

Med to influensasyke unger de to siste ukene krysser jeg fingrene for å holde helsa til over helgen. Så langt har jeg klart meg bra, og egentlig fått gjennomført noen ganske gode tempoøkter denne uka.

I følge Ryan Halls program skulle jeg gjennomføre en korttempo på tirsdag, intervaller torsdag og restitusjonstur i dag, fredag. Jeg har tatt skjeen i egen hånd og gjennomført intervaller (6x 1000m) på tirsdag, spurtintervaller/ stegringsløp (4x 400m) på torsdag, og til slutt planlagt 4 x 400 m på lørdag ettermiddag. Restitusjonsturen i dag dropper jeg og tar heller en hviledag. Planen er å innstille kroppen på å løpe fort, spenne musklene og få de til å glemme at 5 min pr km egentlig er tempoet de trives best å løpe i.

I følge Grete Waitz og andre spesialister på området skal man unngå stress på jobb, husarbeid, sene kvelder etc. de siste to ukene før konkurranse. Det provoserer meg litt.

I tillegg bekymrer jeg meg litt for været. I følge værmeldingen for søndag skal det bli unormalt bra vær. Med sol og lite vind kommer jeg helt sikkert til å bomme grovt med klesvalg (som jeg alltid gjør).
Så langt er det meldt om mellom 9 og 13 grader i skyggen. Det er ikke veldig varmt, men i solen kan det nok varme godt. For å være på den sikre siden og unngå å fryse, vil jeg helt sikkert kle meg en smule for godt og dermed ende opp med å svette meg gjennom 21 km.

Fredrikstadløpet 2012 - kan man kjøpe selvtillit?

For meg er det ikke noen ny selverkjennelse at jeg ikke har konkurransepsyke på linje med Thomas Wassberg (han så i hvert fall ganske innbitt ut). Jeg er også fullstendig klar over at god kondis ikke kan kjøpes i norske butikker. Likevel stoler jeg blindt på reklamer som forteller om produkter som kan øke prestansjonsevnen, forebygge skader og tretthet. Særlig sterk er troen på dette kort tid før konkurranser. Resultatet ser du under.

Doping av selvtilliten, eller produkter med faktisk effekt?

2xU tightsen har jeg vurdert opp og ned i mange måneder, og etter å ha lest positive erfaringer fra alle mulige folk i inn og utland tenkte jeg de var verdt et forsøk. Jeg testet de på en intervalløkt på mølla i dag og førsteinntrykket er at de er veldig fine å løpe i. Så lenge produsenten har rett i en promille av det de lover denne tightsen kan gjøre, er de selvskrevne for løpet til søndag.

KT-tapen har jeg blitt tipset om av en fysioterapeut kamerat. Tapen kan brukes nær sagt til alle muskelskader og betennelsesplager. Idrettsutøvere som har testet tapen er ikke få, og tilbakemeldingene overveldende. Med tanke på irritasjonen jeg har under fotsålene skal dette testes på søndag. Les mer om tapen her.

Orudis er reseptbelagt betennelseshemmende salve. Om det virker lar jeg være å fundere rundt.

Fem dager igjen til løpet og noen kroner fattigere. Samtidig føler jeg meg litt bedre forberedt.
Sliter selvfølgelig med skovalg. Dagens intervalløkt gjennomførte jeg med Adidas Adizero Mana 5. Gamle gode og supre sko. I tillegg virker de hakket mer stabile enn Adios, og hvert fall Adios 2.
Eneste drawback er at de veier litt mer..

Fredrikstadløpet - siste innspurt

En uke gjenstår til formen skal testes i første halvmaraton på nesten ett år.  Det siste året har jeg løpt flere 10 km konkurranser, 5 km og til og med 3 km, men ettersom sykdom satt en stopper for halvmaraton i Oslo i september, er det lenge siden jeg har testet formen på 21 km. Man får riktignok indikasjoner på formen under vanlige treningsrunder, likevel er jeg både spent og usikker på hvordan dette vil gå.

Her skal det løpes

I følge McMillans running calculator er jeg god for rundt 1.35 på distansen (med utgangspunkt i 5 km resultat i november og diverse tempo løp siste mnd.) . Problemet er at jeg ikke tror på det. Greit nok at jeg har fått opp tempoet på de kortere distansene, men jeg føler meg rett og slett for tung i steget til å holde 4.30 min pr km over 21 km, og det irriterer meg! Jeg har lagt inn flere langturer de siste ukene i håp om at dette skal gjøre susen. Det går lettere å løpe 20 km +, men jeg føler likevel ikke det har løsnet helt.

Jeg er derfor litt usikker på hvordan jeg skal disponere løpet førstkommende søndag.  På den ene side burde jeg gå ut i det tempoet jeg teoretisk sett bør kunne holde (4.30 min pr.km) og håpe det holder. På den annen side er jeg redd det vil straffe seg med renter ved 15 km.
Så har man Grete Waitz og andre eksperter som holder fast på negativ splitt - at man øker tempo på siste halvdel av løpet. Så har man de som setter fingeren på det faktum at det er veldig vanskelig å skulle ta igjen det tapte hvis man starter i et roligere tempo enn det man faktisk kunne klart å holde.

I alle tilfeller, i fjor løp jeg Fredrikstadløpet på 1.45. I år håper jeg å kjempe meg inn under 1.40, så kan McMillan si hva han vil. Faktisk tror jeg også det vil bli en utfordring.

De siste tre ukene har vært bra i forhold til trening, og forrige uke passerte jeg 60 km inkludert en langtur på 22km.

Denne uken har jeg trappet ned på distansen på restitusjonsturene, kjørt to tempoøkter og en langtur på snaue 15 km.

På den negative siden har jeg slitt litt med skavanker. Til min store forskrekkelse har jeg nemlig begynt å kjenne på noen murrende smerter under fotbladet. Det har ikke hidret meg på løpeturer, men plutselig ble jeg klar over en vanlig skade hos løpere som kunne minne om hva jeg følte, nemlig Plantar fascitt. En betennelse i senen mellom hæl og tær som setter en ut av spill i alt fra 6 - 36 mnd... Heldigvis mangler jeg de mest karakteristiske symptomene, jeg har riktignok hatt litt småvondt i føttene, men ikke feks. vond hæl og fot når jeg står opp om morgenen.  Etter en liten konsultasjon med svigerinnen min, som er lege, regner jeg med det dreier seg om en irritasjon i en mer avgrenset del av fotbladet. Dette er derimot heller ikke noe å kimse av,så i morgen bærer det til apoteket for betennelsesdempende salve. Dermed er det kryssing av fingre og tær. Heldivis har jeg en rolig uke foran meg med tanke på løping.

Dagens løpekompiser klare for en 10 k. Starter i byen.

Etter 5 km er vi ved havet

Trene til halvmaraton - uke 6 og 7 av 10. Downs and ups

Det å løpe er rare greier.
Etter sammenhengende trening uten skade- eller sykdomavbrekk i seks måneder, begynte det å gå ganske så tungt for tre - fire uker siden. Det var nesten som om det gikk tyngre og tyngre for hvert treningspass. Turene rett rundt 10 kilometer gikk greit, men på turene over 15 km, intervall- og tempoøkter var kroppen tung og tom for krefter. Kanskje var grunnen at jeg hadde for mange treningsdager i strekk uten hvile, kanskje jeg rett og slett begynte å bli litt sliten, eller kanskje jeg har hatt et beskjedent virus som ikke ga seg skikkelig til kjenne. Ikke vet jeg, men en skikkelig dip i formen var det.

Heldigvis var ikke dette lille tilbakeslaget permanent - det er vel sjelden det, bortsett fra hos overtrente svensker, som Per Elofsson, etc, men han hadde nok også trent litt mer enn meg.. Vendepunktet kom i hvert fall på en liten temporunde på Bislett-stadion for to uker siden. Jeg løp verken spesielt fort, eller langt, men det var gøy å løpe der. I motsetning til å trave rundt alene på øde veier på Kråkerøy, var det en deilig avveksling å løpe i mylderet av mennesker pesende rundt og rundt på tartandekket. Det var motiverende å se så mange andre som løp, folk i alle aldre og fasonger. Dette er jo et genialt tilbud til løpere i Oslo. Samtidig minner det meg på at jeg skal sette pris på stiene og grusveiene jeg har rett utenfor stuedøra.

Siden da har formen igjen vært i bedring. Kreftene har kommet tilbake og helgens langtur på 19 km gikk nesten som en lek i 5.10 min pr km-tempo. Jeg sier nesten fordi hælen, eller akillisen innimellom krangler litt. Grunnen til det mener jeg er at jeg sist uke løp en langsom restitusjonstur i Adidas Adios 2. De er såpass digge å løpe i at jeg glemmer at de ikke er like godt dempet som mengdetreningsskoene mine. På langsomme turer hvor jeg lander hardt på hælen blir støtene dermed hardere enn det beina mine har godt av. Heldigvis merket jeg ikke noe til dette på gårsdagens løpetur, eller dagens intervalløkt, så jeg krysser fingrene for at jeg slipper et ufrivillig treningsopphold nå i innspurten av oppkjøringen til Fredrikstadløpet.

Så vidt jeg kan huske har jeg ikke måttet avstå en eneste dag fra trening grunnet sykdom siden halvmaraton i Oslo i september. Resultatet er at jeg har løpt fire - fem økter i uka fra september til mars. Antall kilometer løpt pr uke har riktignok ikke vært like stabilt. Fram til jul var fokus å få opp farten på 5000m (Novemberflåset i Strømstad) og til slutt 3000m (Nyttårsløpet i Fredrikstad), da lå jeg på mellom 30 og 40 km i uka. Etter jul har halvmaraton igjen vært i fokus. Da har jeg ligget mellom 40 og 50 km i uka, og i de to siste ukene 50 km +.
I forhold til de som trener mye er ikke dette veldig mye, og for min tungtrente kropp ikke tilstrekkelig til å løpe fort (mitt mål på  fort er under 40 min på 10 km og under 1.30 på halvmara.).

 Satan i gatan

Treningsopplegget de siste to ukene har forløpt som følger:

Uke 6 (51 km)

Tirsdag 21.feb: 10 km restitusjonstur i 4.50 min pr km tempo

Onsdag 22. feb: 9 km intervaller. 6 x 1000 m i 15 - 16 km/t

torsdag 23. feb: 10 km restitusjonstur i 4.52 min pr km tempo

Fredag 24. feb: 16 km langtur i 5.20 min pr km tempo

Lørdag 25. feb: 6 km tempo på bislett (ikke klokket)

Uke 7 (53 km)

Mandag 27. feb: 9 km intervaller 6x 900 - 1200m i 15 - 16.5 km/t

Tirsdag 28. feb: 8.8 km i 4.30 min pr km tempo

Onsdag 29. feb: fri

Torsdag 1. mars: 8.6 km tempo i 4.30 min pr km tempo

Fredag 2. mars: 7 km restitusjonstur i 5.15 min pr km tempo

Lørdag 3. mars: 19 km i 5.10 min pr.km tempo

Denne uken kommer til å være den siste uken hvor jeg øker treningsmengden, før jeg begynner å trappe litt ned mot Fredrikstadløpet. Da er det først og fremst lengden på langturen jeg vil kutte litt ned på. Førstkommende helg blir dermed siste tur på rundt 20 km før løpet 25. mars.