tirsdag 28. juni 2011

Nye Adidas Adizero Mana 6

Sjekket innom Running Warehouse for å se hva som rører seg på skofronten.

Til min store forskrekkelse så jeg at Adidas har lansert den nye modellen av Mana - Adidas Adizero Mana 6. Forskrekket ble jeg først og fremst fordi det virker som om Adidas med den nye utgaven av Mana har gjort store endringer.
Mana 5. Les mer på runningwarehouse

Mana6. Les mer på www.runningwarehouse.com
Mana 5 veide knappe 200 gram, mens Mana 6 har lagt på seg hele 60 gram og veier nå 260 gram. I tillegg har sålene blitt 6 mm tykkere jevnt over.  Har Adidas droppet konkurransesko for oss som overpronerer?? Forhåpentligvis har de flere nyheter i ermet, men litt betenkt er jeg, for Mana 5 er en sko jeg har rukket å bli svært glad i den korte tiden jeg har hatt dem!

Nysgjerrig som jeg er kommer jeg sikkert til å kjøpe inn et par Mana 6 også. Kan jo hende at de er supre til f.eks halvmaraton. 260 gram er jo fortsatt lett.





mandag 27. juni 2011

Erfaringer Saucony Fastwitch 5

Saucony Fastwitch 5 er Sauconys lettvekts/ konkurransemodell for personer som overpronerer. Med en vekt på 220 gram  er ikke skoen blant de letteste i klassen, men den føles lynkjapp på foten.



Demping:
I forhold til f.eks. Adidas Aegis 2 føles skoen myk i sålen. Noe jeg ble særlig oppmerksom på da jeg testet skoene etter hverandre på tredemøllen. Adidas skoene føltes nærmest harde mens Sauconyene ga inntrykk av  å være mye mykere. Det samme gjelder hvis man sammenligner med Adidas Mana 5. Saucony Fastwitch 5 gir inntrykk av å være godt dempet, noe de faktisk ikke er. Faktum er at skoene er relativt lite dempet. Jeg er en ganske tung løper med mine 87 kg og Fastswitch 5 er på grensen til hva føttene og beina mine har godt av. Noe av grunnen til at dempingen er i snaueste laget for meg er sannsynligvis at jeg er en hel-løper. Men også i framfoten merker jeg at denne skoen ikke er særlig godt dempet. Selv om skoene ikke er blant de best dempede tok de meg fint rundt Gøteborgsvarvet uten at jeg fikk problemer med hverken i føtter eller knær. Likevel er mitt inntrykk at Adidas Mana 5 faktisk er bedre dempet, i hvert fall hvis jeg kjenner på hvordan beina føles etter en 10 km tempo runde.

Løpsfølelse:
Saucony Fastwitch 5 var de første virkelige lettvektsskoene jeg kjøpte. Sammenlignet med Adidas Adizero Tempo føltes de fjærlette gatelangs på Kråkerøy. Med den lave hel-til-tå differansen var løpsfølelsen en helt annen enn med Adidas-skoene. Skoene er tilnærmet flate og får deg automatisk mer over på framfoten, særlig når beina ikke er sure og slitne. Utfordringen er at dette krever tilvenning, og at denne tilvenningen kan være tøff for blant annet akillesene. Skoene føles raske og sitter meget godt på foten, den omsluttende lesten gir følelsen av å ha på seg sokker.

Stabilitet:
Skoene er tilstrekkelig stabile for mitt overpronerende steg. Jeg har ikke opplevd smerter i hverken knær eller skinnlegger som følge av dårlig stabilitet. De virker mer stabile enn f.eks Adidas Aegis 2.

Konklusjon:
Saucony Fastwitch 5 har i Runners World fått kritikk for å virke klumpete. Det er jeg ikke enig i, disse skoene er blant de minst klumpete jeg har løpt i. Videre har de i sko-tester fått kritikk for luftehullene i sålen fordi dette fører til at man kan bli bløt når det regner, eller når man løper på våt skogbunn. Jeg har løpt mangfoldige mil i skoene og aldri opplevd dette som et problem.

Saucony Fastwitch 5 er raske sko med god stabilitet. På grunn av den lave profilen passer de ikke helt til mitt løpesteg. På den annen side er skoene supre for å tilvenne løping på framfoten.

Tekniske data på: Runningwarehouse  Les mer på: Løplabbet

Saucony Fastwitch 5

Løpeteknikk - på tide med styrketrening for løping

Etter å ha scrollet gjennom bildeseriene fra Kristinaløpet (lenke til fotogalleri på tb.no) blir jeg nok en gang gjort oppmerksom på at jeg er relativt stor i forhold til gjennomsnittsløperen. Det er i og for seg greit. Jeg har ikke noen typisk løperfysikk, og målet er å gjøre det best mulig med mine forutsetninger. Mer urovekkende er derfor hva jeg oppdager når jeg ser filmsnuttene fra løpet. Jeg har rett og slett en merkelig løpestil - jeg beveger ikke venstre-armen når jeg løper og steget er nesten blottet for spenst.

I mitt 11 måneders treningsopplegg mot halvmaraton distansen har jeg så langt nesten avstått fra styrketrening. Mitt motto i nesten ett år har vært at for å bli en god løper må man man trene på å løpe og at styrketrening derfor er unødvendig. Filmsnutten fra Kristinaløpet har fått meg til å gå bort fra denne ideen.

Planen nå er derfor å være mer oppmerksom på bruk av armene +  å trene spenst.
Armbruk skal jeg greie å gjøre noe med gjennom økt oppmerksomhet, bedre spenst må jeg derimot investere litt mer tid i.

Løsningen, sånn jeg ser det for meg, er å gå til innkjøp av en vektstang (som veier 10 kg) og vekter som til sammen veier 20 kilo. Jeg monterer manualene på vektstangen og har dermed 30 kilo som kan legges over skuldrene og beveges opp og ned i dype knebøy/ spensthopp. Planen er å avslutte løpeturen tre ganger i uka med 10 repitisjoner ganger tre sett. I tilegg må jeg legge inn flere intervalløkter og motbakkeøkter.

I tillegg til at jeg som et resultat av disse grepene forhåpentligvis vil få en løpestil jeg ikke skjemmes over, vil jeg høvle av ytterligere noen sekunder på kilometertidene mine.

søndag 26. juni 2011

Kristinaløpet 2011

Lettskyet, lite vind og 18 varmegrader. Alt lå til rette for en super løpsdag.
Først skulle barna løpe 500m barneløp.

Ti minutter igjen til start for barneløpet klokken 15.00 og familien beveget seg litt stresset mot start som var på torget, og ikke ved start for fem og ti km som en funksjonær tidligere hadde påstått.

Vel fremme på torget ble vi stående alt for lenge uten noe informasjon. En eller annen smarting hadde nemlig bestemt at det skulle være puljestart i dette barneløpet. Hver pulje tok sju- åtte minutter å gjøre unna og klokken begynte virkelig å tikke for å rekke oppvarming før løpsstart for 10km klokken 16.00. Ingen informerte om noen ting, ingen speaker, ingen funksjonær som snakket ekstra høyt. Så klokken 15.30, eller der om kring, ble det endelig vår tur. Datteren la inn en rakettspurt de siste 100 meterne inn mot mål og var veldig stolt over å ha løpt fra en del andre barn. Jeg forstår henne svært godt.

Klokken 15.40 var barna overlevert mormor og jeg hadde 20 min på å gjøre unna toalettbesøk og oppvarming. Til min store forskrekkelse oppdaget jeg at fire toaletter skulle betjene 1300 personer. For et åndssvakt opplegg. Køene var superlange. Ganske forbannet løp jeg ned til en marina på brygga, spurte meg fram til et toalett og registrerte at det var under ti minutter til start.

Ett minutt til start og jeg stod klar i startfeltet.

Starten går noe overraskende uten startpistol, eller annet signal..
Plutselig går starten og feltet siger avgårde etter en politimotorsykkel. Jeg kikker på Garminen og registrer at jeg holder 15,6 km/t. Jeg slakker av og lar dagens løpe-kompis, Anders, dra fra oppover mot torget. Mitt mål var å klokke inn på under 45 minutter, noe som betyr 4,29 pr km, eller 13.3 km/t.

Nr. 1320 i farta
Den første kilometeren er slakt oppover. Jeg la meg i 4.20 - 4.30 tempo, passerte en del og tok snart igjen Anders som hadde løpt fra seg. Lettet registrerte jeg at magen fungerte bra.

To kilometer var unnagjort på 8.35. Løypa var ganske flat, men en snau kilometer foregikk på litt tung grus. Fire kilometer var gjort unna på 17.32 og fem kilometer på 21.58.

Første runde unnagjort, legger optimistisk i vei på runde to


Optimismen steg da jeg la i vei på runde to. Bena fungerte, magen fungerte og jeg hadde ett minutt å gå på i forhold til å nå målsettingen min om sub 45 minutter. Jeg passerte en del som hadde "fått det" i bakkene opp mot seks kilometer, samtidig kom en kar krypende opp på siden av meg. Han så frisk ut i bena og jeg bestemte meg for å henge meg på han.

Syv kilometer var over på 31.02 og jeg hadde mer å gi.

9 km - Coming through!
Det var stor stemning langs brygga den siste kilometeren før mål. Masse folk, klapping og oppmuntrende tilrop.

På oppløpet var jeg så grei at jeg spurtet fra mannen jeg hadde hengt på siste runden. En kikk på Garminen bekreftet at jeg hadde klart målet mitt! 44.32!! Toppfornøyd sjanglet jeg mot bordet med vann og helte ned på noen krus.

Dagens løpekompis, Anders, hadde gått litt hardt ut og sprakk bittelitt på andre runden. Likevel kom han inn på respektable 47.30.

Utstyret:
Adidas Mana 5 er fantastiske sko!!!!
Nike Drifit trøya er bra!

Konklusjon:
Til tider håpløst arrangement, fin runde, god stemning i byen. Derfor er jeg klar igjen neste år!
Det var såpass mye å irritere seg over at jeg ikke rakk å få nerver. Skulle nesten tro det var planlagt fra arrangørens side.

fredag 24. juni 2011

Kristinaløpet - Prikke inn formen

Siste økt før 10km er unnagjort og jeg er en smule mer optimistisk enn tidligere i uken.  I dag gjorde jeg unna fem km med tre innlagte intervalldrag og det gikk fint uten antydning til smerter i mage eller bein. I følge Garminen hadde jeg 4.27 i snitt.

Likevel er jeg litt i tvil om jeg vil klare sub 45 minutter over 10 km (må løpe under 4.30 min per kilometer). I Handymanløpet, som er en 10km i Fredrikstadmarka, klarte jeg 46.45, og da var jeg rimelig pai de siste meterne. Det var riktignok bare tre dager etter Göteborgsvarvet, og inkluderte noen ganske bratte bakker, men likevel. Å ta av nesten to minutter er mye, selv om jeg har trent bra siste måneden. Løypa i Tønsberg er jo heller ikke padde flat, den starter med en km stigning, for deretter å humpe videre uten de store høyde forskjellene.

Nå gjelder det vel bare å slappe av og håpe at dagens treningsøkt ikke har gjort mer skade enn nytte. Ekspertene er tross alt delt i om det er smart å løpe dagen før konkurranse, ikke minst når det gjelder intervaller. I følge mosjonisten (Espens løpeminner på nett), er det en suksessoppskrift. I følge Runnersworld er det idioti. Av en eller annen grunn velger jeg å lytte til amatøren, delvis fordi jeg er imponert over hans utvikling, men også fordi jeg selv har erfart at farten på treningsturene har økt dagen etter lette intervalløkter.

torsdag 23. juni 2011

Oppkjøring til Kristinaløpet 2011 - 10 km

To dager til Kristinaløpet og målet er å løpe på under 45 minutter. Yr.no melder 18 grader, delvis skyet og flau vind. Været vil jeg altså ikke kunne skylde på. Arrangøren melder om potensiell deltagerrekord med nærmere 1000 deltakere. Det er ganske mange tatt i betraktning at det kun er en startpulje, men så lenge jeg er litt tidlig ute og stiller meg opp langt fram bør heller ikke det by på problemer.

Foto fra løpet i 2010 (Foto Tønsbergs Blad)


Likevel har jeg ikke riktig tro på at jeg vil klare målet med under 45 minutter i dette løpet. Forrige uke hadde jeg det, men ikke denne uken. Forrige uke var beina lette som fjær og jeg hadde virkelig følelsen av å ha fått farten opp enda litt. Denne uken har jeg måttet avbryte to løpeturer på grunn av magetrøbbel. Kanskje ikke rart, tatt i betraktning to småttinger i huset som hele uken har klaget over vondt i magen og tidvis kvalme.

Løypekart. 2 x 5 km


Kristina løpet 10 km går over to runder av fem km. Etter de fire rundene i Fredrikstadløpet har jeg fått et litt anstrengt forhold til å løpe runder. Jeg foretrekker en lang runde i stedet for flere korte, men to runder skal vel gå greit..

I morgen står en liten intervalløkt på programmet, 3x 700 m for å få litt fart på beina og sjekke om magen fortsatt er tverr.

Lørdag er det i alle tilfeller løp!

søndag 19. juni 2011

Erfaringer Adidas Adizero Mana 5

Mandag bestilte jeg et par Adidas Mana 5 fra www.runningwarehouse.com


Jeg hadde lest litt om disse på forskjellige nettsider, hovedsakelig amerikanske. Skoene selges ikke i Skandinavia hvor løpere som overpronerer og er på utkikk etter en racing/ lettvektssko fra Adidas blir henvist til Aegis 2 eller tempo 4. Dette er bra sko jeg har god erfaring med - særlig tempoene, men hva angår vekt er de nesten like tunge som en mengdetreningsmodell (285 gram). Adidas Aegis 2 er litt lettere med sine 256 gram. Aegisene omtales av Adidas og i flere tester som en stabilitetsmodell. Dessverre er ikke bena mine enig, og på turer over 8 km begynner jeg å kjenne det.

I søken etter en racingmodell som passet mine føtter og mitt steg, gikk jeg ved påsketider derfor til innkjøp av Sacony Fastswitch 5. Sauconyene sitter som sokker på føttene, oppleves som superlette (220 gram) og samtidig  tilstrekkelig dempede. Negative sider ved skoene er etter min mening den lave hælen (flat profil), noe akillesen min innimellom reagerer på.

Ettersom jeg er superfornøyd med de øvrige Adidas bestemte jeg meg derfor å teste Adidas Adizero Mana 5 da de var på tilbud hos Running Warehouse til 55$. Inkludert frakt røk jeg på ca 500 kroner (det er  billig, og godt under halvpris for tilsvarende sko i Norge!). Modellen skal være meget lik Adios, men med støtte for overpronasjon (kile).

Fredag ettermiddag, fire dager at jeg la inn orderen, pakket jeg spent opp pakken fra Running Warehouse. Umiddelbart ble jeg slått av den vanvittige gulfargen.


Etter min mening skal konkurranse sko være litt grusomme, så dette var lovende greier. Jeg hadde bestilt skoene i samme størrelse som Aegisene (som er litt store), men på grunn av at Manaene er litt mindre i størrelsen satt de som et skudd. De er litt smalere i hælen og ved vristen samt litt tightere både i bredde og lengde i tåboksen.  På grunn av høljende regn ble det bare litt stepping rundt i huset på fredag. Jeg spratt derfor opp 08.00 lørdag morgen for å rekke en løpetur før vi fikk gjester klokken 12.

Første tur:
Løpsfølelse:
Adidas Mana 5 er lette, rett rundt 200 gram. Tvilende på om lav vekt gikk på bekostning av demping la jeg avgårde på en 10 km testrunde. De første 3 km gikk på grus, deretter asfalt. Løpsfølelsen overgikk alle de andre skoene mine. Kontakten med underlaget var rett og slett fenomenal. Dette gikk unna uten at jeg merket det!

Demping:
Skoene har lav såle og er noe helt annet enn f.eks. Adidas Salvation 2 hva angår demping. Sammenlignet med Adidas Aegis ble jeg derimot overrasket. Disse virket faktisk ikke mindre dempet. Jeg vet jo at demping ikke nødvendigvis man merker før smerter melder seg etter turen, eller skader oppstår under en langdistanse-konkurranse, men dette var langt i fra treskoene jeg hadde forventet det skulle være. Sammenlignet med Saucony Fastswitch 5 oppleves de som fastere i sålen.  På grunn av den høyere hæl-til-tå droppen (over 11 mm), er disse snillere mot akillessenen enn Fastswitchene, som jeg har hatt litt av og på problemer med.

Stabilitet:
Mana 5 oppleves som mer stabile enn Adidas Aegis 2 og annerledes enn Saucony Fastswitch. De kan bedre sammenlignes med Adidas Tempo 4 på dette området.

Konklusjon:
Disse skoene er lette, raske, stabile og herlig signal-gule. Etter snaut 10 km i 4.30 min. tempo konkluderte jeg med at dette hittil er de kjappeste skoene jeg har testet. I forhold til vekt er det de overraskende skånsomme - Ingen smerter hverken underveis eller etter løpeturen. Skoene er dermed førstevalget til Kristinaløpet i Tønsberg førstkommende helg!

Om dempingen er god nok til 21,1 km gjenstår å se. Vil ta flere testrunder i disse i løpet av sommeren for å forsikre meg om de holder distansen.

Det store spørsmålet blir derfor hvorfor i all verden disse skoene ikke er på det Skandinaviske markedet? Det hele må bero på en misforståelse...

tirsdag 14. juni 2011

Erfaringer Adidas Adistar Salvation

"Alle" sier at gode og riktige sko er alfa og omega for å unngå skader. I mitt tilfelle stemte akkurat det. Billig-skoene jeg hadde kjøpt på Smart Club i 2004 holdt nemlig ikke mål. Da jeg begynte å løpe sommeren 2010 fikk jeg etter en tid oftere og oftere smerter i knærne både under og etter løpeturene. Løsningen ble en tur til sportsbutikken for å finne ut hvilken sko som passet til akkurat meg.

Mannen i butikken kunne fortelle at jeg overpronerte noe. I tillegg at jeg kanskje var en litt tung løper (med 192 cm på strømpelesten og rett rundt 100kg tung kom ikke det som noen overraskelse). Valget stod dermed mellom godt dempede og stabile modeller fra Nike, Saucony og Adidas. Ettersom de ikke hadde mølle i butikken, løp jeg noen runder mellom reolene for å få et visst intrykk av hvordan skoene fungerte. Nike modellen syntes jeg var stygg og altfor pudding-aktig i dempingen, Sauconyen fikk jeg ikke til å passe rundt foten, mens Adidas Salvation-skoene satt som sokker og hadde en deilig, fast sprett i dempingen. Det hører med til historien at jeg inntil da aldri hadde likt Adidas noe særlig. En oppfatning som ikke var basert på kvalitet, men image.

Det nederste paret er det første jeg kjøpte. 
Spent på hvordan skoene ville fungere på veien, snørte jeg de på så fort jeg kom hjem og la avgårde på en fire km testrunde. Dette var første gang jeg ble oppmerksom på hvor stor forskjell det kan være på sko. Med disse på føttene hadde jeg ikke antydning til ømme og stive knær. De satt som smurt på føttene og gjorde at løpeturene ble lengre, flere og mindre smertefulle.

Konklusjon:
Adidas Adistar Salvation 1 og 2 er supre sko for min fot (normal fotbue og bredde på foten) og mitt steg. Jeg lander hardt på hælen, og overpronerer noe. Selv om jeg faktisk overpronerer litt mindre etter jeg har tatt av noen kilo og forhåpentligvis fått bedre teknikk er skoene førstevalg på langturene over 15 km. Skoene har mykt for og omslutter foten godt. De er litt tunge på papiret, men oppleves relativt lette i praksis.
På den negative siden kan jeg nevne at foret i hæl-kappen slites raskt. Lenge før såle eller lesten er utslitt er foret revnet og isolasjonsmaterialet smuldret bort. Jeg gjorde likevel unna 50- 60 gode mil før skoene ble degradert til spaser-sko og et nytt Salvation-par ble kjøpt inn.

Pronasjonskontrollen i disse skoene er kraftig. Det betyr at fotens bevegelse blir manipulert i riktigst mulig mønster for å unngå skader på knærne, etc. Ettersom jeg ikke overpronerer ekstremt kan jeg derfor med fordel innimellom bruke sko med mindre pronasjonskontroll, som Adidas sequence, eller Adidas Supernova Glide (Glide er i en normalpronasjonssko, men oppleves for meg tilstrekkelig stabil for lett overpronasjon).

Det er viktig å merke seg at dette er mengdetreningssko. Selvfølgelig kan man bruke dem uten problem i et halvmaraton, men jeg er av den oppfatning at i konkurranse må man kline til i konkurransesko, eller i det minste lettvektssko. Når jeg sier kline til betyr ikke det at man skal ta sjanser. Før man bruker sko i en lengre konkurranse er det viktig å ha løpt dem inn (for min egen del minimum 20 - 30 km). Man må alltid teste at ankler, knær og hofter holder distansen med den mindre dempingen en slik sko gir.


Sko til halvmaraton - trening og konkurranse

I bladene står det at man bør ha to par sko hvis man løper mer enn to ganger i uken. Både fordi skoene har godt av å hvile, men også fordi føttene har godt av den ulike belastning man påfører føttene ved å løpe i forskjellige sko. Hvorfor har jeg da kjøpt seks par på under ett år? Fordi det gjør det mye morsommere å løpe. Det er nemlig utrolig hvor stor forskjell det er å løpe med forskjellige sko.

Før jeg begynte å løpe såpass mye som jeg har gjort det siste året hadde jeg ikke anelse om hvor stor forskjellen fra sko-par til sko-par faktisk er. Etter en langtur i en av de typiske mengdetreningsmodellene føles det som å fly når jeg får på meg en av lettvektsskoene til en 8 km tempoøkt (jeg er langt unna å fly 8 km, men innbiller meg noen ganger at det er nettopp det jeg gjør). Forskjellene mellom mengdetreningsmodellene er også store. Mens det ene paret gjør at jeg kan løpe 20 km uten å få vondt i så mye som en tånegl, tar det andre paret meg kjappere rundt løypa, men ikke like skånsomt. Der det ene paret sitter godt på grus, glipper det andre paret og virvler opp en liten støvsky i hvert fraspark.

Fem par Adidas, ett par Saucony.


Å finne det paret som passer perfekt for akkurat meg er sannsynligvis en umulighet. I det ene øyeblikket elsker jeg det ene paret, fire uker senere foretrekker jeg det andre. Hele tiden  utvikler man seg som løper, forbedrer teknikken, går litt ned i vekt, løper raskere og lengre. Alt spiller inn for hvilken sko som er nærmest det perfekte for akkurat meg. Selvfølgelig kan man klare seg med to par sko, men det ville for meg være en umulighet å finne ut hvilke to par det skulle være. Samtidig er det å snøre på seg ett par nye sko, kjenne på hvordan de sitter på foten og mot underlaget noe av det som er med på å gjøre løping ganske så morsomt. Derfor har jeg seks par sko og det syvende på vei fra Running Warehouse.

I tiden framover vil jeg poste noen korte og høyst subjektive vurderinger av skoene jeg har så langt. Som man kan se av bildet over går det for det meste i Adidas. Jeg har testet forskjellige sko på Løplabbet i Fredrikstad, men ender liksom alltid opp med nettopp Adidas.

Se under fanen "løpesko" i toppen av siden for mine erfaringer med forskjellige modeller.

Handymanløpet - 10 km i Fredrikstadmarka

Gøteborgsvarvet var en aldri så liten nedtur. I dagene etter løpet gjentok jeg for meg selv at den skuffende tiden var resultat av den overveldene menneskemengden foran meg i løypa. Samtidig murret en tanke i bakhodet om jeg faktisk ikke var i stand til å løpe kjappere...

Tre dager etter Gøteborgsvarvet var jeg derfor ikke vond å be når en bekjent spurte om jeg skulle bli med på Handymanløpet, en 10 km i Fredrikstadmarka. På startstreken stod nærmere 50 løpere, hovedsaklig fra Fredrikstad-distriktet. Ut fra start var tempoet høyt og alt lå til rette for å brenne kruttet de første fire kilometerne. Takket være Garminen holdt jeg kontroll på tempoet mitt, her var det viktig å ikke gasse på for mye tidlig i løpet for fra 6 til 8 km var det opp, opp, opp.

De første fem kilometerne gikk unna på rett over 22 minutter, den sjette kilometeren satt jeg ned tempoet litt for å forberede meg på de bratte bakkene jeg ville møte de neste to. Hele veien holdt jeg rygg på en o-løper fra Fredrikstad skiklubb, men i bakkene opp mot skihytta måtte jeg gi litt slipp. De siste to kilometerne var slak nedover. Mør i lår og legger forsøkte jeg å rulle mot mål, men det bakkene hadde virkelig tatt på. Likevel nærmet jeg meg løperne foran (tror det er fordel å ha lange bein i nedoverbakker).

I mål viste Garminen 46 minutter og 45 sekunder. Egentlig var jeg ganske fornøyd med det. Det var jo tross alt ganske bratt til tider.

Utstyr:
Adidas Adizero Tempo (veldig fornøyd med de skoene!)

Neste mål: Kristinaløpet i Tønsberg 25 juni (10 km på relativt flat asfalt)

fredag 3. juni 2011

Trene til halvmaraton - Del 7 - Gøteborgsvarvet

21. mai, klokken 08.00
Opprinnelig var vi ti medlemmer fra Kråkerøy Spurkompani påmeldt til Gøteborgsvarvet. En rev av korsbåndet, en annen måtte legge nytt gulv i stua. Åtte spente karer var derfor klare til avreise fra Fredrikstad. Alle gledet vi oss, samtidig var vi enige om at det var rart at vi hadde bestemt oss for å skulle plage og pine oss gjennom et halvmaraton, når vi istedet kunne slengt rundt i Gøteborg, drukket pils og slappet av.

To timer senere var vi framme ved hotell Robinson rett ved Centralstationen og Nordstan. Ikke topp standard, men store rom, og til noen av guttas glede ville vi passere hotellet ved 16 km...
Hotellet hadde vi booket i september, og det var da det eneste ledige vi fant i sentrum for Varvet-helgen. Skal man overnatte i Gbg-sentrum denne helgen gjelder det altså å være tidlig ute!

Etter litt krangling om hvem som skulle bo i hvilket rom lempet vi fra oss baggasjen og ruslet ut i byen for å spise lunsj. For å unngå å provosere min nervøse mage ytterligere hadde jeg smurt matpakke med kjente og kjære bestanddeler: Tre skiver spelt brød med ost og skinke + bananer. De andre gutta tok litt lettere på det og hev innpå alt fra salat til Club-sandwich.

Klokken 12.30 var det på tide å komme seg avgårde til Slottskogsvallen. Syv av oss var i startgruppe 16 og skulle starte klokken 15.39. Åttende mann hadde start 15.19. Ett av mine delmål var å ta igjen han i løpet av runden.

Trikken fra sentrum til startområdet var vanvittig fullpakket og utrolig varm. Allerede tre timer før start var vi dermed gjennomsvette og enige om at det faktisk var bedre å løpe 21.1 km enn å kjøre denne trikken i en og en halv time. For å gjøre kjøreturen komplett presset det seg nok en kar inn på den allerede fullstappede trikken, selv om trikkeføreren skrek at det var fullt. Mannen må ha vært mindre begavet, for av en eller annen grunn stilte han seg opp mot kjøreretningen med ansiktet vendt mot meg. Klemt tett opp til meg ble han stående og puste meg i ansiktet med vond, fuktig ånde. Til mine kameraters store glede syket det meg helt ut, og for første gang den dagen hatet jeg maks..

Vi kom fram til startområdet i det starten gikk for elite-gruppen (klokken 13.30). For et tempo de har! Ikke engang på spurt intervaller kommer jo jeg opp i farten de holder over to mil. Imponert og med visshet om at ingen av oss noen gang kom til å vinne et halvmaraton (selv ikke et bittelite ett), begynte vi å lete etter hallen hvor de deler ut startnummerene.

Arrangørene skal virkelig ha ros for hvordan alt var lagt til rette. Det krydde av funksjonærer, det var godt skiltet, det var hundrevis av toaletter og pissoarer, likevel gikk alt i snegelfart. Det var nemlig utrolig mye mennesker - overalt. Heldigvis hadde vi god tid til start, så i stedet for å irritere oss over menneskemylderet, koste vi oss i det.

Etter vi hadde hentet startnumrene (som faktisk gikk ganske kjapt) tok vi en tur i messehallen. Der var det overraskende mange gode tilbud. Jeg hadde trodd levrandørene ville benyttet sjansen til å ta blodpris av desperate løpere som hadde kledd seg feil, glemt shortsen etc., men prisene hadde mer outlet-preg. Siden jeg er en hund etter utstyr og gode dealer røk jeg på bl.a. løpe-caps og langarmet teknisk-trøye fra Craft i Performance-serien.

Glade og fornøyde etter mange gode dealer ruslet vi over til idrettsplassen hvor baggene med skift, telefoner, etc. skulle oppbevares under løpet. Også denne ordningen fungerte godt. Man festet en gjenpart av startnummeret på baggen, og en funksjonær lovte dyrt og hellig å passe på den til man kom i mål.

Da var vi mer eller mindre klare til start...
Ole P og Harald gruer seg maks, men smiler tappert. Legg merke til tapen rundt knærne!
Klokken 15.20 albuet vi oss plass inn i startgruppe 16. 3000 mennesker stod klare til start. Foran meg hadde jeg 59280 løpere, hvorav 30- 40.000 fortsatt var ute i løypa. Jeg hadde lest mye om at dette var et løp hvor det var vanskelig å oppnå gode tider, hvor man heller skulle fokusere på folkefesten, enn å tenke på å perse. Likevel stod jeg på startstreken og planla 4.44 pr km fra start til mål.

Klokken 15.38 spytter jeg ut snusen, tar en siste sjekk av skolissene, hopper lett opp og ned, vi ønsker hverandre lykke til, starten går.

Ettersom jeg hadde klart å jobbe opp litt bedre form enn de andre medlemmene av Spurtkompaniet i løpet av våren, var det ingen som hadde planlagt samme tempo ut fra start. Dette skulle med andre ord bli 21.1 km mutters alene sammen med 60.000 andre.

Det gikk sakte ut fra start. Gamle som unge vagget nedover bakken på vei inn i parken hvor man løper en sløyfe de første par kilometerne. Jeg sjekket Garminen, og den viste 5 min + pr. km. Jeg hadde regnet med at det kom til å være trengsel i starten, og lot meg ikke stresse opp over det lave tempoet. Likevel gikk det såpass sakt, og var så trangt at jeg ofte løp på gresset for å komme fram i noenlunde rolig joggetempo. Etter to km nådde vi den første motbakken. Den var ikke lang, og ikke spesielt bratt. Allerede her var det likevel flere som gikk. Trøsten var at jeg snart hadde kommet meg til fremre del av min startgruppe hvor det gikk litt fortere. Og ganske riktig, etter tre kilometer kunne jeg løpe i relativt jevnt tempo uten for mye sikk-sakk-løping. Dette holdt helt til Älvsborgsbroen. Jeg hadde gruet meg litt til denne broen fordi jeg hadde hørt så mye om at den var lang og seig og at det var mange som hadde brent alt krutt på vei opp. Disse bekymringene kunne jeg spart meg, for broa var ikke bratt. Litt seig, men langt i fra så seig som jeg hadde fryktet. Verre var det at jeg nå tydeligvis hadde tatt igjen baktroppen av forrige startfelt. Det gikk nemlig grusomt sakte! Til slutt ble jeg så frustrert at jeg løp i veibanen med bilene, men også der var det trangt. Der og da sprakk mine forhåpninger om å sette en god tid. Stille og rolig la jeg meg inn i stimen av løpere i venstre fil.

Innimellom drakk jeg ved drikkestasjonen, vekslet på vann og energidrikk. Dette var en folkefest. Langs hele løypa stod folk og klappet og heiet. Over 50 band hadde spilte spredt over hele runden og gjorde sitt til å skape fest-stemning. Over det flate partiet på Hisinge-siden, hvor jeg hadde planlagt å løpe fort, jogget jeg nå i behagelig tempo sammen med tusenvis av andre. Innimellom kom det løpere opp bakfra som ropte "Vänster!" i et forsøk på å komme forbi, men nesten til ingen nytte, det var nemlig ikke plass hverken til vänster, eller höger. Oppover Götaälvs broen gikk folk i 17-maitog tempo. Oppover avenyen ble jeg gira av alle tilskuerne og forsøkte å løpe fort, men kom selvfølgelig ikke fram her heller. Vel framme på stadion spurtet jeg i mål på 1.48.50.
Mindre sliten enn etter en langtur, skikkelig misfornøyd med tiden, men mer klar enn noen gang for å gå på fest fikk jeg medaljen rundt halsen.

Et lyspunkt var at jeg hadde passert kameraten som startet 20 min tidligere og løpt fra nest beste fra gjengen med over fem minutter. Det hadde jeg aldri trodd ville skje for syv-åtte måneder siden.

Utstyret:
Saucony Fastswitch skoene fungerte bra hele veien. Ingen vondter å snakke om. Hadde jeg visst at løpet kom til å foregå i såpass rolig tempo ville jeg nok likevel valgt Adidas Adizero Tempoene som har en smule bedre demping. Jeg lander nemlig mer på hælen når jeg løpere litt saktere.

Angående klær hadde jeg selvfølgelig kledd på meg for mye. Korte tights, den ny-innkjøpte craft trøyen med lange armer og løpevest. Vesten hadde jeg på meg først og fremst for å ha et sted å gjøre av energi-gelen. Det var ikke en god vurdering, og bar vesten i hånda 20 km.

Konklusjon
Alt i alt var det en fantastisk helg og Gøteborgsvarvet er et fantastisk løp. Neste år er vi klare igjen, og heldigvis i tidligere startfelt. Med tiden fra Fredrikstadløpet havner jeg i startfelt 3, eller 4, men for å komme enda lengre fram er planen å løpe Oslo Halvmaraton i fantomfart.

Først står to ti kilometere på programmet: Handymanløpet i Fredrikstad 25. mai (skal straks skrive en snutt om hvordan dette løpet gikk) , og Kristinaløpet i Tønsberg 25. juni.

Run Forrest, run!

torsdag 2. juni 2011

Trene til halvmaraton - Del 6 - Forberedelser til Gøteborgsvarvet

April - mai 2011:
Med Fredrikstadløpet overstått senket jeg skuldrene noe i forhold til Gøteborgsvarvet. Jeg hadde klart å løpe 21.1 km godt under målsettingen på 1 time og 50 min, og det uten å tappe meg for krefter. Faktisk hadde jeg fulgt Garminen slavisk i forhold til å holde jevnt tempo (de 16 første kilometerne løp jeg i nøyaktig samme tempo, 4.52 pr km.). Kunne det være mulig å trene seg opp til å ta av ytterligere noen minutter fram mot Varvet 21.mai? Hvis jeg la inn noen flere tempoturer og lengre langturer burde det vel absolutt være mulig?

To dager etter Fredrikstadløpet var jeg igjen i gang med treningen. 8 km tempo, 3 km x 3 tempo-intervaller og langturer på over 15 - 16 km stod på programmet i ukene som kom. Jeg fulgte fortsatt Ryan Hall's treningsprogram, men sjonglerte litt på hvilke dager jeg gjennomførte hvilke økter etc.

29. april gjennomførte jeg en 10 km test i relativt flat asfaltløype. Garminen viste 45 min og 40 sek. Dessverre hadde jeg slurvet litt med langturene og ikke gjennomført en eneste over 15 km siden Fredrikstadløpet. Likevel var jeg fornøyd med å ha fått opp farten på 10 km. Klarte jeg å løpe 2 x 10km i 47 min lå jeg an til sub 1 time og 40 min, men da måtte jeg også legge inn flere langturer.

Strek i regningen
Første uke i mai gikk jeg hardt ut. Satt ny pers. i forhold til antall løpte km pr. uke, inkludert en god langtur. Andre uke i mai startet også bra, så var det plutselig full stopp. 10 dager igjen til Varvet, og legen konstaterte streptokokker i halsen og satt meg på en 10 dagers antibiotikakur. Jeg har hatt streptokokker flerfoldige ganger før, ofte med flere antibiotikakurer på rad og fryktet at hele turen til og i Gøteborg ville ryke. Legen sa heldigvis at så fort jeg følte meg frisk, så kunne jeg trene lett, men ikke anstrenge meg hardt (er visst risiko for spredning til nyrer og i verste fall hjerteklaffene). Etter fire dager følte jeg meg grei og gjennomførte en rolig 10 km. Jeg var nok ikke var helt frisk, for jeg ble en del mer sliten enn normalt. Siste uken før Varvet kviknet jeg imidlertid til og gjennomførte øktene i tråd med treningsprogrammet (tre litt roligere økter).

Fredag 20 mai:
I dagene før Fredrikstadløpet slet jeg fryktelig med skovalg. Nå hadde jeg derimot bestemt meg 100 prosent for å løpe i Saucony Fastswitch 4.


Jeg hadde løpt flere tempoturer, intervalløkter og en del rolige 10 km i Sauconyene. Til å veie kun 220 gram og ha såpass lav såle, dempet de overraskende godt. Det eneste jeg var redd for i forhold til å løpe i disse var at leggene og kanskje akillesen ville få kjørt seg på grunn av den lave profilen (kun 4 mm drop fra hæl til forfot). Dette hadde jeg merket etter de første løpeturene i skoen, men gått over etter hvert. Med tanke på klær valgte jeg å pakke ned lang tights, kort tights, singlet, kortermet, jakke og vest + klær til å ha på før og etter løpet.

De siste dagene hadde jeg også passet på å fylle på med karbohydrater i form av ris, pasta, etc. I tillegg var jeg obs på å drikke og sove godt. Fredag kveld svelget jeg de to siste antibiotika tablettene i kuren og gikk til sengs ganske spent på hvordan morgendagen ville arte seg. 08.00 var det avgang til Gøteborg.