mandag 31. desember 2012

Nyttårsløpet 2012 - 3.4km så fort man kan

Klokken 14.00 var det på tide å hente startnummer til årets definitivt siste løp. Nytt av året var startnummer med chip. Dette viste seg å skape litt kaos for funksjonærkorpset. Start for løpet var satt til 14.30. På det tidspunktet stod jeg fortsatt i kø, uten å ha varmet opp et skritt. Funksjonærene skal likevel ha honnør. De gjorde det beste ut av situasjonen og utsatte starten 10 minutter sånn at alle fikk varmet opp litt.

13.40 var startfeltet samlet, hundrevis av store og små løpere små-hoppende og småpratende i startfeltet. Skikkelig god stemning var det faktisk. Så mente speaker mente at det vel snart på tide å gjøre som vi pleide hvert år og telle ned 5, 4, 3, 2, 1, Gå!.
Ett sekund var jeg usikker på om han hadde fortalt om noe han snart skulle gjøre, eller om han akkurat hadde latt starten gå. Det viste seg at starten hadde gått. Med tanke på folkehavet jeg stod midt i gikk de første 400 meterne veldig tregt, og mye tregere enn i fjor da jeg hadde stått lengre foran. Jeg tapte noen sekunder, men så fikk jeg opp farten. I jevn trav fløt jeg forbi den ene etter den andre, jeg tok et kjapt blikk på klokka og så jeg holdt 18 km/t. Alt for fort og jeg bremset litt. Jeg la meg dermed inn bak en kar med Fredrikstad Skiklubb jakke, O-løpere er nemlig folk til å stole på.,i tillegg så karen ut som om han hadde bra fart i beina.

På vei mot første runding (jeg er nr. 78). I mål hadde jeg passert både nr.74 og 105.


Vi ble etter hvert ett lite felt som holdt sammen til første runding (1,7 km ble passert på 6.50). Her satte jeg opp farten litt og ble løpende litt uten noen rygg å ligge på. Etter noen meter kom en friskus snikende forbi i bra tempo og jeg bestemte meg for å legge meg på hjul. Det var ok for det blåste friskt i denne delen av løypa. Garminen viste at vi kun hadde 800 meter igjen. Dermed var det på tide å øke tempo enda et hakk. Beina og pusten føltes bra, her var det bare å guffe på.

Rett foran mål holdt jeg på å løpe overende noen unger, og snublet over målstreken på 13.32, i følge garminen (noen sek dårligere på lystavla pga. treg start).

I fjor løp jeg 6 sekunder raskere. Egentlig er jeg overrasket over at differansen ikke er større. 31 plass av 125 med startnummer (man kan også løpe uten nummer) er jeg fornøyd med, særlig når desember har vært en laber trenings-måned.  Alt under 4 min pr.km er nemlig bra til meg å være.

Nå skal det smake med en aldri så liten fest!

Godt nytt år!

søndag 30. desember 2012

Nyttårsløpet i Fredrikstad 2012

I morgen er det nok en gang duket for 3,4 km hals over hode gjennom Fredrikstads gater. En stund så det ut til at det ville bli en heller kald og glatt affære, men etter mildværet i går og i dag har både snø og is forduftet nærmest sporløst. Dermed blir det asfaltracing i mildværet. I fjor var det ca. fem kuldegrader, egentlig helt grei temperatur det, men jeg foretrekker plussgrader. Særlig halsen min ser ut til å foretrekke plussgrader. Jeg har nemlig en tendens til å slite med vond hals i kald luft.

Når det er sagt har jeg ikke håp om å forbedre persen min på 13.24 min fra i fjor. Denne desember-måneden har nemlig gått hardt utover formen. Jeg har riktignok trent jevnt og trutt, men julebord og festligheter hver eneste helg har virkelig hatt negativ innvirkning på treningsopplegget mitt. I tillegg har snø, -10 grader ført til nesten utelukkende løping på mølla. Det var ikke tilfellet i fjor. Det har dermed blitt svææært få av mine ukentlige langturer, og det lengste jeg har giddet å trave på mølla i en og samme økt er 16 km. For det meste har det blitt til at jeg har løpt 8km-økter, enten lagt opp som 10 x 400 m sprintintervaller, Pyramide-intervaller, 5 x 1000m langintervaller, 4-5km tempoøkter i alt fra halvmaraton konkurransetempo til 5km konkurransetempo. Innimellom har jeg også lagt avgårde på det jeg har tenkt skal være en restitusjonstur i 5 min pr. km, men ender som regel opp med at det blir en progressiv tur avsluttet i 3.45 tempo. Grunnen til dette stressopplegget er at det faktisk er litt kjedelig å løpe alle økter på mølla. Stadig oftere tar jeg meg selv i å ville bli ferdig så raskt som mulig. Ikke spesielt oppbyggende eller smart, men sånn er det altså. I tillegg vil jeg nevne at jeg utelukkende har løpt med de siste Adidas Adizero Tempo den siste måneden. Ikke så lurt det heller, men skoene er bare så innmari bra at jeg ikke gidder å løpe i annet.

Som sagt så har langturene uteblitt. Resultatet er at antall km. løpt pr. uke har gått ned fra mellom 40 og 50 km. til rett rundt 32 km. Nå leste jeg akkurat i avisen om en større helseundersøkelse som konkluderte med at maks antall km. pr. uke med tanke på positiv helseeffekt for hjertet var nettopp 32 km. I mitt eget lille eksperiment kan jeg konkludere med at økt inntak av julemat, aquavit og juleøl kombinert med redusert treningsmengde også har uheldig helseeffekt. Jeg er derfor litt spent på hvordan det vil gå i morgen. Håpet er at 3,4 km er for kort til at den dårligere formen vil rekke å vise seg (helt og holdent basert på en teori jeg har funnet på sjæl).

I alle tilfeller - det er meldt frisk bris, regnbyger og fire varmegrader. Jeg krysser fingrene for at det er forholdsvis rolig mellom 14.30 og 14.45, for egentlig kan dette bli en riktig så fin liten tur, med mindre regnet høljer ned som det gjorde i dag, da er det guffent. På den annen side er 15 min såpass kort tid at det ikke er så farlig. Jeg gleder meg jeg!

Til slutt en liten stemningsrapport fra Hvaler (den lille kommunen ytterst i havgapet som egentlig er en naturlig forlengelse av Fredrikstadskjærgården). Det var mange som var ute å løp i dag. Jeg var på nippet selv, men så høljet plutselig regnet ned og jeg endte opp på mølla, igjen.. I alle fall - dette fotografiet fra i formiddag minner meg om hvorfor jeg liker å løpe ute. Omgivelsene er liksom mer inspirerende der ute i den virkelige verden enn inne på studioet.  Sola har snudd, julebordsesongen er over og Fredrikstad Halvmaraton er tre måneder unna!!!

Brattestø, Asmaløy, 30.12.12






søndag 18. november 2012

Novemberflåset 2012 - 5 km løp

I fjor oppdaget jeg 10 og 5 km konkurransen Novemberflåset i Strømstad. Planen var da i utgangspunktet å løpe 10 km, men på grunn av den ganske slitsomme løypeprofilen bailet jeg ut og løp 5 km i stedet. Det angret jeg ikke på, for denne drøye 5 km (5,3 km) var et supert, lite løp. Løypa var fin og flat, for det meste på asfalt, bortsett fra en liten km på grusvei. Med ca 50 deltakere er det lite trengsel, null stress med do-køer eller garderobeplass. I tillegg er svenskene en hyggelig gjeng. Derfor bestemte jeg meg for å ta turen til Sverige i år også.

I fjor endte jeg til min store overraskelse på fjerde plass av noen-og-tjue deltakere på 5 km. I år var målet pallen. Etter å ha gått igjennom resultatlister fra foregående år fant jeg at det burde være innen rekkevidde. Eneste jeg måtte gjøre var å løpe 5,3 km på 21 minutter (fire min pr km). På tredemølle har jeg ikke noe problem med dette, men jeg har fortsatt ikke kommet under 20 minutter på 5 km ute på landeveien.

I fjor stilte jeg meg opp sist i startfeltet ettersom gjengen jeg skulle konkurrere mot så ganske raske ut (med split-shorts og singlet i midten av november). Snart viste det seg at de ikke var så innmari raske og jeg avanserte i feltet gjennom hele løpet. I år valgte jeg å stille meg i front av startfeltet for å unngå å tape tid i trengselen de første 100 meterne.

Foto fra da jeg løp samme løype med bruttern i fjor. Været var ganske nøyaktig det samme i går. 6 grader, frisk bris og lett regn.
Den svenske funksjonæren ropte klara, gåååå, og vi spurtet avgårde ut i det kalde november-regnet. De første meterne passerte jeg noen få løpere og etter en kilometer hadde jeg fire løpere foran meg. Den første kilometeren gikk unna på 3.50 likevel økte de tre første økte avstanden og jeg skjønte at pallen nok var utenfor rekkevidde. Fjerde mann nærmet jeg meg derimot stadig og etter 2,5 km passerte jeg han. På dette strekket av løypa løp vi på våt og sugende grusvei og det var et par bratte kneiker. Innimellom snudde jeg meg og så at jeg økte avstanden til typen bak meg. Ved tre kilometer var vi tilbake på asfalt og nå gjenstod bare to små kilometer på flat asfalt inn mot mål. Problemet med disse to siste kilometerne er at de består av en laaaang slette. På slike strekk mister jeg ofte litt motet, det virker liksom lengre enn det faktisk er. Et annet problem med de to siste kilometerne er at det nettopp er de to siste kilometerne. Tre kilometer hadde jeg gjort unna på 12 min blank (kilometer nr. tre på grusveien gikk litt langsommere enn de to første). Det var her jeg for alvor begynte å bli sliten. Magen knøt seg og halsen var kald og tørr. Foran meg så jeg at karen som lå på tredje plass hadde "fått det" og løp med relativt tunge steg. Var det mulig å plukke han? Jeg bet tennene sammen og satte opp farten. Den fjerde kilometeren gikk dermed ganske kjapt, men så var det slutt på moroa. Plutselig fikk jeg det for meg at jeg ikke kom til å orke å løpe resten av veien til mål. Jeg snudde meg og så løperen bak meg var i ferd med å tette luken i godt tempo. Det sies jo at man ikke skal se seg tilbake i løp og det er det nok noe i, for dette synet demotiverte meg ytterligere. Jeg hadde ikke krefter nok til å svare på femte manns tempo-økning. Svensken på tredje plass opprettholdt avstanden og  400 meter før mål passert svensken på femteplass meg. Jeg ramlet over mål på 21.58 min (i følge garminklokka). Hadde jeg klart å løpe inn på 21 min blank hadde jeg faktisk tatt tredjeplassen med god margin. Vinneren løp inn på 17.44, det er kjapt på 5,3 km.

Likevel var jeg topp-fornøyd med Novemberflåset 2012. Jeg forbedret tiden min med 30 sek fra i fjor. I tillegg viste det seg at t.o.m femte plassen fikk premie i dette supre løpet. Jeg kommer tilbake neste år også!

Utstyr:
Sko: Adidas adios 1
Nike tech tights
Nike kort-ermet dri-fit trøye
Nike Vapor jakke.

Konklusjonen er nok en gang at det er en del lettere å løpe på mølla enn ute (ikke at det vil overraske noen). Ettersom jeg kjører intervall-øktene mine på mølle må nok tempoet på intervallene opp fra 16-17 km/t til 18 km/t, pluss litt mer stigning på båndet. Jeg må jo for pokker krype under 20 min på fem km. Foreløpig er jeg halvminuttet unna. Det er faktisk litt på denne korte distansen.





fredag 16. november 2012

Runnin

I høst har løping på mange måter tatt en ny vending. Fortsatt ligger treningsmengden jevnt på 40 + km i uka, men jeg bruker mye mindre tid på å tenke på løping, lese om løping og skrive om løping. Mye av grunnen er at andre hobbyer har smøget seg inn i hodet og tatt oppmerksomhet. Sannsynligvis en sunn utvikling.

Egentlig tror jeg også det er en naturlig utvikling. Da jeg begynte å løpe jevnlig for to år siden  var jeg avhengig av å følge et stramt regime for å gjennomføre løpeøktene. Jeg måtte i mye større grad motivere meg selv for å jobbe mot målet, som da var Gøteborgsvarvet 2011. Uten å tenke på det kjører jeg nå fire - fem økter i uka bestående av en intervalløkt, en tempoøkt, et par restitusjonsturer og en langtur. Da jeg begynte å løpe var dørstokken høy, nå går det mer eller mindre ett rullebånd fra sofaen og ut på gårdsplassen. Det å løpe har blitt en viktig del av hverdagen på linje med en god natts søvn. Det er selvfølgelig ikke alltid kroppen er like klar for 5 x 1000 intervaller en time etter middag, men nesten uten unntak veier den gode følelsen over å ha gjennomført opp for ubehaget som kan oppstå underveis. I tillegg er det fascinerende å se hvordan kroppen responderer på å bli kjørt hardt. Sakte, men sikkert kryper kilometertidene nedover uten at pulsen går opp.


Selv om dørstokken er lavere nå enn for to år siden er fortsatt deltakelse i konkurranse viktig for motivasjonen. På en måte er målet om hele tiden å løpe litt fortere i konkurranser på halvmaraton, 5 km eller 3 km, det som får meg til å gi litt ekstra når jeg trener. Det er det som gjør at jeg f.eks legger avgårde på en 5 km tempotur som til tider er langt fra behagelig. For hvorfor skulle jeg ellers gjøre det? Hadde dette kun dreid seg om å holde vekta eller helsa ved like hadde det sannsyligvis holdt å lunte 7 km tre ganger i uka. Hadde det vært målet hadde jeg lagt skoene på hylla for lengst, for lunting er nemlig ganske kjedelig i lengden, særlig på tredemølle, der er lunting drepende monotont. Akkurat den fella tror jeg de fleste som hater løping har gått i. De har luntet for mye uten annet mål enn å ta av fem kilo. Så fort man har løpt noen uker og opplever hvordan det plutselig sniker seg innpå en ny og uvant sprut i beina, så fort man overrasker seg selv til de grader med fantomtiden man har prestert over tre kilometer, da er plutselig løping blitt spennende.

Hørte forresten at "Den hvite hesten", en av hovedpersonene i "Born to run" løp seg i hjel. Sånn kan det altså gå hvis man lunter for mye.

søndag 30. september 2012

Halting i høstmørket

I dagene etter halvmaratonen i Oslo har hamstringen virkelig vist seg fra sin vemmeligste side. På mandag forsøkte jeg meg på en liten løpetur, men det ble mest halting på stive bein med skjev rygg. Dermed bar det inn på helsestudio og løfting av vekter igjen. På en eller annen merkelig måte tror jeg at jeg er i ferd med å begynne å like vektløftersporten. Egentlig hadde det vært litt fint, for overkroppen min hadde absolutt hatt godt av en innsats. Det følger mye positivt med løping, men en trent overkropp er ikke en av tingene.

Hamstring til tross har det også blitt et par økter i friluft denne uken. På en måte merker jeg at jeg savner å løpe gjennom varme sommerkvelder kun ikledd shorts og singlet, på annen side er det langt friskere ute nå. I følge flere eksperter er vel også temperaturen nå om dagen mer ideell for utholdenhetsidrett.

En ting jeg stusser på der jeg halter rundt i lange tights, trøye og jakke er derimot hvor fort årstidene skifter her i landet. Dette bildet knipset jeg rett utenfor Fredrikstad 22.august, altså for en drøy måned siden.


21 grader i vannet og lyst langt utover kvelden. Nå, en måned senere har jeg plukket fram hodelykten. Om to måneder er det jul.

Etter den lille oppturen i Oslo sist helg har jeg begynt å glede meg til nye løp. Jeg har til og med vurdert Fredrikstadmarka rundt, men da skal forholdene ligge til rette. For nå gleder jeg meg til å virkelig begynne å trene til 5 km igjen. Så snart hamstringen har blitt enda litt bedre blir det to intervalløkter, en 9 km tempotur og en litt kort langtur pr. uke + +.

Fortsatt glad løping i høstmørket. Husk refleks og snytepapir!

torsdag 27. september 2012

Adidas Adizero Tempo 5 - erfaringer

Regelmessig forandrer skofabrikantene fargene på eksisterende skomodeller sånn at man tydelig kan se hva som er årets og hva som er fjorårets modeller. For meg er det ikke veldig interessant å ha en sko i siste farge, det som er viktige er å ha gode sko. Innimellom, egentlig ganske ofte, endrer fabrikantene også mer enn fargene og gjør endringer på selve konstruksjonen. Ett eksempel er Adios 2 (hvor jeg må innrømme at jeg foretrekker Adios 1, i hvert fall til konkurranse). Heldigvis kan disse endringene også være til det bedre, noe Adidas Adizero Tempo 5 er et godt eksempel på.

Tempo 5
Adidas Tempo 5 er både lettere, flatere og generelt raskere enn forgjengeren, som faktisk var en sabla god sko. Med 251 gram har skoen blitt lettere enn Adidas Aegis II, som mange bruker til halvmaraton- og maratonkonkurranse. 

At hælen er senket med 1.5 mm i forhold til Tempo 4 gjør at skoen har en lavere hæl - tå differanse. Dette gjør at man kommer mer frampå og får (i det minste) følelsen av et kjappere steg.

Tempoene er fortsatt stabile og har lagt inn en såkalt Medial-post for å forhindre overpronasjon. Dette fungerer bra!

Siden jeg fikk skoene i slutten av juli, har disse vært sommerens store favoritter. Jeg har brukt de på alt fra intervalløkter til to mils langturer. En periode brukte jeg de nesten hver dag. Dempingen i disse skoene holder i lange baner, i hvert fall for meg og jeg er 192cm høy og veier nesten 90 kilo. Samtidig er løpsfølelsen skikkelig bra og jeg føler jeg har mer kontakt med underlaget i disse enn f.eks Adios 2.

Skulle jeg hatt en sko akkurat nå, ville det blitt disse.  En stund vurderte jeg å bruke de på halvmaraton i Oslo.





søndag 23. september 2012

Oslo halvmaraton

Det er lenge siden jeg har skrevet noe på denne bloggen. Det er ikke et resultat av at jeg har sluttet å løpe, for det har jeg altså ikke. Jeg har løpt og løpt, jevnt og trutt gjennom hele sommeren. Mengden og intensiteten har variert fra uke til uke, men jeg har som regel gjort unna ca. 40 km + hver uke.

Etter en irriterende nedtur i Kristinaløpet på forsommeren, da jeg ble forkjølet og valgte å løpe 5 km i stedet for 10 km, begynte jeg å sikte meg inn på mitt neste mål, nemlig halvmaraen i Oslo. Egentlig var kanskje ikke Kristinaløpet en så veldig stor nedtur for jeg løp inn til åttendeplass av noen og sytti i min gruppe (20.28 min), men jeg ble likevel litt muggen over å gå glipp av ti-kilometeren.

Nok om det, jeg begynte altså, sakte men sikkert å trene mot Oslo 22. september. Målet var å løpe inn på 1.30-tallet, og helst nedover mot 1.35. Gjennom sommerferien nøyde jeg meg med å løpe tilstrekkelig til å holde formen ved like. Det vil si at intervall-øktene utgikk og at det ble få av langturene over 16 km. I august derimot, kom jeg tilbake inn i et strammere regime. Intervaller, tempoturer og langturer sto igjen på programmet. Fornøyd kunne jeg konstatere at formen hadde holdt seg. I hvert fall sammenlignet med i fjor, da formen hadde blitt satt minutter tilbake etter en doven sommerferie. Alt lå nå godt til rette for at oppkjøringen skulle bli optimal. Det var helt til jeg deltok i "stillelengde-konkurranse" med kameratene mine.

Stille lengde
Resultatet av denne nokså høye, men relativt korte flighten var strekk i hamstringen. En følelse som i begynnelsen kunne forveksles med vedvarende krampe i sete- og baklårmuskulaturen. Etter noen dager ga smerten seg og jeg bestemte meg for å forsøke meg på en liten løpetur. Det fungerte svært dårlig. Jeg greide rett og slett ikke å løfte venstrebenet høyt nok til at det jeg drev med kunne minne om løping. På dette tidspunktet var det knappe fire uker igjen til halvmaraen i Oslo. Ettersom løpetrening var utelukket bestemte jeg meg for å trene overkropp på helsestudio fram til ting ble bedre. Det er kjedelig å løfte vekter, stort mer er det ikke å si om den saken.

Etter en uke med løfting av vekter forsøkte jeg meg igjen på noen rolige løpeturer. Det fungerte greit, men frasparket og kraften i venstrebeinet var absolutt ikke 100 prosent, i tillegg gjorde det innimellom vondt. To uker før halvmaraen spurte en løpekompis om jeg ville bli med på en 2X10 km tempoøkt. Han trente mot maratondistansen 22.sept. og er i langt bedre form enn meg (løp til slutt inn på 3.08). Ettersom låret føltes såpass mye bedre bestemte meg for å henge meg på. Det skulle jeg latt være. En ting var at tempoet var i overkant høyt for meg, men verst var at hamstringen nå meldte fra for fulle mugger. Etter denne økten gjorde det til og med vondt å sitte stille Dermed ble det nok en uke på helsestudio og utsiktene for deltakelse i Oslo begynte å se mørkt ut.

Etter mye om og men, diskusjoner med meg selv, etc. stilte jeg likevel på startstreken i Oslo. Hamstringen var fortsatt plagsom, men så lenge jeg tok det rolig burde det funke. I verste fall kunne jeg jo bryte.

På grunn av disse omstendighetene hadde jeg null nerver i dagene før løpet. Jeg har aldri ruslet rundt med lavere skuldre i timene før et løp. Kom jeg inn på en tid under 1.50 ville jeg være tilfreds. Målet var rett og slett å inkassere medaljen jeg aldri fikk i fjor pga. sykdom. 

Såpass avslappet var jeg at planen om å legge meg bak 1.45 ballongen i startpulje 1 gikk ad undas. Jeg var rett og slett for sent ute til start og da jeg tok plass i startfeltet befant jeg meg bak to-timersballongen i pulje tre. Jeg skulle riktignok ta det lungt, men dette ble litt i roligste laget. Før start albuet jeg meg derfor frem til fremre del av feltet og da startskuddet gikk sto jeg først i pulje tre. 

I år hadde arrangørene lagt opp til puljestart. Dvs. syv puljer som startet med tre minutters mellomrom. Så vidt jeg kunne registrere var det bare pulje 1 som hadde fartsholdere fra 1.40 og kjappere. 

Ut fra start gikk det altfor fort. Den første kilometeren gikk unna i ca. 4 min pr km og selv om jeg flere ganger sjekket Garminen og satte ned tempoet lot jeg meg fort rive med og straks gikk det  fortere igjen. Før vi nådde Skøyen hadde vi tatt igjen to-timers ballongen i pulje to. I løpet av ca en kilometer hadde jeg kommet meg gjennom muren av mennesker. Bortover Frognerstranda fortsatte jeg i godt driv. Innimellom sved det litt i hamstringen, særlig når jeg måtte ta kjappe skritt til siden for ikke å løpe på folk. Jeg kjente det også ekstra da jeg måtte løpe på det ujevne underlaget ved siden av sykkelstien for å komme forbi køen av folk.

I motsetning til de fleste andre var jeg godt kledd for anledningen. Mange stilte til start iført singlet og shorts. Det fatter jeg ikke. Det var tross alt frisk bris, regn og 8 grader. Ettersom jeg ikke er spesielt glad i å fryse var jeg dermed kledd som en polfarer. Lange tights, kortermet teknisk trøye, Nike Vapor jakke, lue, bomullshals og hansker. I tillegg hadde jeg selvfølgelig Nathan drikkesekken min på ryggen. Denne sekken er jeg blitt riktig så glad i (den sitter så godt at jeg glemmer at jeg har den på). Man kan argumetere mot å løpe med sekk fordi den tynger deg med noen gram + vekten av drikken. For min del er det viktigere å kunne innta litt drikke når jeg føler behov i motsetning til å dunke nedpå en kopp ved drikkestasjonen (som kan føre til mageknip). I tillegg har jeg alltid energigels, druesukke, etc for hånden.

Da vi nærmet oss Aker brygge tok jeg av lue og hansker. Tempoet var fortsatt greit og nå var jeg på vei gjennom 1.50-gruppen. Disse hadde startet tre minutter før meg, noe som fikk meg til å tenke at dette gikk ganske radig. Det gjorde det faktisk også. Forbi Rådhuset og utover mot Vippetangen følte jeg meg ganske så lett på tå. I kvadraturen grep jeg en banan som jeg spiste løpende nedover mot børsen. Første ti km gikk unna på rett over 46 min. Det fikk meg til å tenke at jeg hadde åpnet alt for hardt i forhold til planen. Målet var jo å kun å komme meg i mål. Utover mot Sjursøya begynte jeg å fundere på hvor lenge jeg ville greie å fortsette i dette tempoet. Faktum er jo at jeg som regel har mistet piffen etter 16 -17 km i det tempoet, og med den elendige oppkjøringen jeg hadde hatt lå ikke akkurat forholdene til rette for at jeg ville holde nå heller. Selv om jeg absolutt ikke var sliten, bestemte jeg meg derfor for å slå ned litt på tempoet da vi nærmet oss runding ved Sjursøya. 

Etter runding på Sjursøya, på vei tilbake til byen regnet det relativt kraftig, vinden blåste friskt og det hele var ganske høstlig og kjipt. Jeg så på løperne i singlet og tights og tenkte at det måtte være ganske så jævlig kaldt. Selv trakk jeg lua godt over ørene og langet ut mot byen. Tilbake i Bjørvika passerte vi 14 km og løypa dreid løypa oppover mot Gamlebyen og Tøyen. En del løpere hadde begynt å gå. Jeg tygde en druesukkertablett, drakk litt fra drikkesekken og funderte på om jeg skulle forsøke å sette opp tempoet litt igjen. Fra 11,5 til ca 14 km hadde jeg holdt litt igjen (4.50 min pr. km). Innover mot Gamlebyen økte jeg tempoet litt. Ved 15 kilometer spiste jeg to halve bananer (mens jeg løp). Det ga litt ekstra sprut og jeg følte meg klar i hodet og overraskende lett i beina. Hamstringen var der hele tiden, men kjentes mest som lett stølhet. Jeg sjekket Garminen og registrerte at hvis jeg klarte å holde ca 4.40 de siste drøye fem kilometerne inn til mål, ville jeg krype under 1.40.

Fem kilometer til mål - ikke mer enn en bitte liten tempo økt, egentlig en distanse for kort til å kunne kalles en treningstur. Med disse tankene i hodet satte jeg opp farten, og det gikk fint. Jeg fikk følelsen av å beinfly nedover Bispelokket og inn i Kvadraturen. Jeg må innrømme at det var litt seigt innover Kirkegata, men da jeg rundet inn i Karl Johans gate fikk jeg nye krefter og satt inn en langspurt. Opp og ned Karl Johans gate og oppover forbi Stortinget  hadde jeg følelsen av å ha bøtter med energi på lager. Jeg sjekket Garminen og registrerte at dette kunne gå. Jeg kunne faktisk perse. Dermed la jeg inn høygiret. Jeg spurtet over torget i Rådhustgata og fløy det forteste jeg kunne nedover bakken og inn mot mål. I mål stoppet jeg klokken på 1.39.27. Da måtte jeg le.

Ikke at 1.39.27 er noen fantastisk tid, sånn objektivt sett, men for meg, akkurat søndag 22. september, var det over all forventning. Målet for 2012-sesongen hadde vært å komme under 1.40 på halvmaraton, ikke så ambisiøst, men likevel er jeg fornøyd.

Nå i etterkant sitter jeg igjen med følelsen av at jeg kunne løpt enda litt fortere. De fire siste kilometere gikk unna i ca. 4.30 min pr. km tempo og siste kilometeren gikk unna i 4.10 tempo. Det tyder på at jeg kunne gitt litt mer fra 10 - 15 km hvor jeg satte ned tempoet i frykt for å sprekke ved 17 km. På en måte er det helt greit. Tidene skal videre ned i 2013-sesongen!

På beina hadde jeg Adidas Adios 1. Fantastiske sko! Jeg har ikke brukt de på distanser lengre enn 10 km tidligere fordi jeg har vært redd for at de ikke er tilstrekkelig stabile for meg som overpronerer. Skepsisen var ubegrunnet - skoene fungerte supert over 21.1 km.

På vei hjem til Fredrikstad sa hamstringen klart i fra om hva den synes om dagens tur. I dag er den heldigvis ikke så gal og håpet er å ta en forsiktig løpetur igjen de nærmeste dagene.

Neste løp nå er 5 kilometeren i Novemberflåset i Strømstad og deretter Nyttårsløpet i Fredrikstad (3.3 km). Det betyr to måneder med tempotrening. Deretter er det halvmaratontrening mot Fredrikstadløpet og Gøteborgsvarvet 18.mai.







torsdag 28. juni 2012

Trening siste uke før 10 km - Kristinaløpet 2012

Til lørdag er det igjen på tide med en liten konkurranse - Kristinaløpet i Tønsberg. Jeg løp 10 kilometeren der i fjor og var positivt overrasket over både oppslutningen rundt løpet og den relativt flate og fine løypeprofilen. Derfor gleder jeg meg til å løpe i år også.  Værmeldingen har gått fra å være dyster, med regn og 10 m/s til å bli riktig så lovende med 19 grader, lettskyet og 6 m/s.


Denne siste uken før løpet tar jeg det ganske så rolig. På søndag løp jeg en stille og rolig 12 km i 5.15 min pr.km tempo. På mandag løp jeg 8 km på mølla i 4.55 tempo og i går løp jeg nok en rolig 8 km i 4.50 - 4.55 tempo. I morgen står en 4 km med fire innlagte intervalldrag på programmet for å vekke kroppen, som treningsguruene kaller det.

Utover det har treningen forløpt fint de siste ukene. Jeg har ligget jevnt på fire - fem økter i uken og pluss-minus 50 løpte km pr. uke. Ikke vondt noe sted, deilig løpe vær og lange lyse kvelder.

Hovedmålet for sesongen er fortsatt å komme på 1.30-tallet på halvmaraton, men jeg merker at jeg er sugen på å gjøre et godt løp på lørdag også. I det minste forbedre persen min fra i fjor (1.44.32).

onsdag 6. juni 2012

Adidas Adizero Tempo 5 - lettere, lavere, kjappere

Jeg synes det er moro med utstyr. Driver man med seiling, sykling, golf, etc. kan det fort bli dyrt. Driver man med løping derimot, kommer man ut av det med lommeboka noenlunde i behold. Ett par nye sko koster ofte ikke mer enn to runder på golfbanen. For økonomien er løping dermed noe av det sunneste man kan drive med, selv for utstyrsfreaker.

Resultatet er at jeg har mange flere sko-par enn det jeg egentlig trenger. Noen hevder til og med at man ikke trenger sko for å løpe, dem om det. For egen del har jeg funnet ut at jeg til enhver tid trenger tre par friske sko. Ett par for mengdetrening, ett par for intervaller og tempo-trening og ett par for konkurranse (og lynkjappe intervaller). De siste tre ukene har jeg riktignok erstattet mengdetreningsskoene med lettvektssko på alle mengdeøkter, og tror at jo mer man har løpt desto mindre blir behovet for superdempede og bevegelseskontrollerende sko. Likevel vil jeg alltid ha ett par mengdetreningssko klare for bruk (for tiden Adidas Salvation 3).

De senste oppdateringene av Adidas' konkurransesko for lengre distanser har alle gjort at skoene har blitt litt tyngere, og litt mer dempet (Adios og Mana). Selv om oppdateringene fungerer bra til sitt bruk føler jeg de har beveget seg i litt gal retning. Nyheten om at den oppdaterte versjonen av Adidas Tempo-serien gjør skoen både lettere, flatere og generelt raskere er derfor good news! Med 251 gram har skoen blitt lettere enn Aegis II. At hælen er senket med 1.5 mm i forhold til Tempo 4 indikerer også en lavere hæl - tå differanse, positivt for folk som vil lande mer midt på- eller forfot.
Tempoene er fortsatt stabile og har lagt inn en såkalt Medial-post for å forhindre overpronasjon. Denne konstuksjonen skal være lettere enn på Tempo 4.



Det er ikke så lenge siden 17. mai så foreløpig synes jeg fargene på skoene er riktig så friske og fine (selv om jeg først og fremst tenker på det franske flagget når jeg ser skoene).


Les Running Warehouse's sneak preview her: Adidas Adizero Tempo 5

Skoene slippes for salg i juli. Jeg kommer i hvert fall til å vente med å kjøpe nye lettvektssko til da!

mandag 4. juni 2012

Trening til 10km - Kristinaløpet 2012

Fire uker gjenstår til Kristinaløpet i Tønsberg 30.juni. Jeg løp løpet for første gang i fjor og likte det veldig godt. Med unntak av toalettfasilitetene, de var det vanskelig å like ettersom de nærmest var fraværende. Det jeg likte var god stemning, mange løpere, godt med publikum og ikke minst flat og lettløpt løype.

 I fjor løp jeg på 44.38. Målet i år er å løpe fortere. Hvor mye er jeg usikker på. Faktisk er jeg litt usikker på hva jeg er god for på distansen. I forhold til i fjor på samme tid har jeg riktignok økt tempoet på intervaller, tempoturer og langturer uten å måtte gå lengre ned i kjelleren. På halvmaraton har det foreløpig gått fem minutter raskere i år enn i fjor i begge konkurransene jeg har deltatt i. Samtidig har jeg løpt ca. 10 km lengre pr uke i år enn ifjor.
Hvor mange sekunder som må til for at jeg skal være fornøyd med tiden på Kristinaløpet har jeg ikke bestemt meg for ennå. Dagsform, værforhold, etc. spiller inn.

Uken som gikk ble det fire økter. En mindre enn planlagt, men til gjengjeld ble det fire gode økter.

Mandag: 2 x 4 km tempotur i 4.28 min pr km.
Tirsdag: 12 km i 4.44 min pr km
Onsdag: Fri
Torsdag: 1 x 2km og 3 x 1,5km i 4.00 min pr km tempo. + oppvarming, joggepause og nedjogg. 10km.
Fredag: Fri
Lørdag: 17 km i 4.48 min pr km tempo
Søndag: Fri.

Tilsammen 47 km.

Utsikt fra toppen av Fredrikstadbroa. Sarpsborg i det fjerne.
Ukens langtur gikk over Fredrikstadbroa, to ganger. Denne broa er en del seigere enn f.eks broene i Gøteborg og da jeg måtte over for andre gang kjente jeg det litt i beina. Likevel ble det en fin tur i relativt greit tempo.

Nok et intetsigende foto fra en av mine løpeturer, men veien er fin, det kan ingen nekte for.





onsdag 30. mai 2012

Puma Faas 500 - brukbare løpesko eller fargerike gåsko?

Til daglig, på jobb etc, rusler jeg som oftest rundt i typiske dressko, chelsea-boots, etc. Dagen lang hviler de 15 parene løpesko i fred. Jeg har nemlig fått for meg at det er dumt for løpesko å bli brukt til ukontrollert gange. Det mener jeg å ha lest et sted. Innimellom har jeg lekt med tanken å sprade rundt i de fargesprakende Adiosene, men har latt det være med tanken. Litt etter litt har jeg dermed fått det for meg at jeg må ha ett par raske sko jeg kan bruke uten mål og mening.

På handletur for å kjøpe maling tidligere i uka ramlet jeg over et par Puma Faas 500 (på XXL som dessverre lå rett over gaten for malingbutikken). Jeg hadde lest litt om skoene i Runners World, men kunne ikke huske om de fikk gode eller dårlige tilbakemeldinger fra testløperne.

Kjøpet var dermed ene og alene basert på fargesprakende og etter min mening kult retro-design. I tillegg var jeg helt sikker på at disse skoene, helt uten støtte for overpronasjon, ikke ville fungere for meg til å løpe i.


FAAS 500
Ettersom dette skulle bli mine nye fritidssko, snørte jeg de på foten straks jeg hadde forlatt butikken. Datteren min mente fargene var i overkant friske, men lot i det minste som om hun syntes de var innenfor.

Tidligere har jeg nevnt at jeg synes Saucony Fastwitch sitter som tøfler på foten, på en god måte. Om mulig satt disse hakket bedre. I tillegg var de også skikkelig deilige å gå i. Glad og fornøyd ruslet jeg inn i maling butikken på andre siden av gaten.

Hjemme bestemte jeg meg for å lese meg opp på skoene. Egentlig var jeg forberedt på at skoene jevnt over fikk dårlige skussmål. Puma har jo ikke akkurat vært kjent for å lage gode løpesko de siste 20-30 årene (med unntak av piggsko har jeg forstått?). Overraskelsen var dermed litt stor da disse skoene i den ene testen etter den andre fikk "gode karakterer", at folk i bloggpost etter bloggpost lovpriste skoene, inkludert overpronerere.

Ettersom en 12 km restitusjonstur stod på programmet, bestemte jeg meg for å sjekke om folk snakket sant.

Som sagt, skoene sitter utrolig godt på føttene, i hvertfall mine føtter. Jeg har lest at noen mener de er litt smale i tåboksen, men for meg er det plass nok.
Videre har jeg lest at skoene er designet for å få deg frampå. Selv om ikke hæl tå differansen er spesielt lav (11mm (Saucony Fastwitch 4mm)) er den såkalte Bioride mellomsålen konstruert slik at man lettere lander på forfot eller midt på foten. Skoene skal, i følge Puma, føre at man får et mer biomekanisk og godt steg, samt et mer effektivt fraspark.

Vel, det med frasparket stemte ikke på grus. Om det var på grunn av grusveien som har blitt ganske løs pga. lite regn i det siste, eller sålen som har lite struktur, vet jeg ikke, de satt i hvert fall veldig dårlig på grusveien. På lutet, fast grus og asfalt må jeg innrømme at skoene fungerte veldig bra, egentlig altfor bra.

I reklamen sies det at dette er en sko for løperen med et nøytralt steg, en sko uten all verdens teknologi og at mindre ofte er mer. Det stemmer. Skoen har f.eks ikke stiv hælkappe og sålen er ett stykke skum. 
Bekymret for hvordan ankler og knær ville takle den manglende stabiliteten luntet jeg avgårde midt på foten. Det skal nemlig sies at disse skoene fikk meg litt mer frampå. 

Fargeprakt
Iløpet av løpeturens første kilometere sjekket jeg ikke tempoet. Det skulle være en restitusjonstur og målet var dermed å unngå å føle at jeg presset på. Etter ca. 6 km forsøkte jeg å ta en snarvei gjennom en hyttehage. Vimpelen på hytta var riktignok heist, men hytta så nokså forlatt ut. Dermed løp jeg inn i hagen. Plutselig stod jeg ansikt til ansikt med en illsint, bitteliten hund som gjorde sitt beste for å sette tennene i leggen min. Jeg bråsnudde og spurtet irritert, litt redd og flau ut av hyttehagen. Resultatet av at snarveien var bevoktet var at jeg måtte ut på klatretur over noen svaberg. Jeg stoppet klokken og så langt hadde jeg holdt 4.40 tempo. Til meg å være er det ganske bra på restitusjonstur (egentlig litt for bra). På slutten av klatreturen måtte jeg hoppe ca. to meter ned på en sandstrand. I det jeg landet hørte jeg et lite knepp fra høyre lår og en stikkende, brennende smerte, som om noen hadde tuppet til meg i låret. Umiddelbart ble jeg redd for at et muskelfeste hadde takket for seg. Heldigvis var smerten overkommelig etter en liten stund, og jeg kunne jogge haltende videre. Smerten ga seg etter en kilometer, men jeg slo av litt på farten. Hjemme, etter snaue 12 km hadde jeg holdt 4.45 i snitt.

Ankler, knær og føtter var i god stand. Hvorvidt de hadde vært like fornøyd med skoene dag, etter dag vet jeg ikke, men ingenting tyder på noe annet etter denne testturen.

Heldigvis virker det som låret mitt slapp unna uten de store skadene. I dag, ett døgn senere føles det bra.

Konklusjon: 
Disse skoene er morsomme å løpe i. Man får inntrykk av at dempingen er myk når man går i skoene, men når man løper kjenner man at de er ganske harde. 

Skoene er lette, de veier kun 269 gram (ca. samme som Adidas Aegis).

Bioride teknologien har noe for seg, man kommer litt mer frampå. Skoen oppfører seg litt som en racingflat pga.av den nokså lave hælen. Løpsfølelsen og markkontakten er derimot ikke i nærheten av f.eks. Adios 1, men mer som Mana 6.

Selv uten noe som helst pronasjonsstøtte og relativt høy bakkeklaring opplevde jeg skoene som ganske stabile.

Er man interessert i å teste noe litt annet enn en tradisjonell løpesko er det bare å kline til med Puma Faas 500. (Gode priser bl.a. på diverse norske nettbutikker)

Egentlig ble jeg litt irritert over at disse skoene var gode, raske og morsomme. Man kan nemlig ikke ødelegge gode løpesko ved å gå dem ut. Løsningen må være å kjøpe et par til.
Med den positive erfaringen jeg opplevde med disse ble jeg nemlig også nysgjerrig på å teste de mindre dempede, lettere og enda mer racingorienterte Faas 300 og Faas 250.









mandag 28. mai 2012

Om å løpe i varmen

Forrige uke var en god treningsuke. Ingen intervalløkt riktignok, men jeg fikk i hvert fall gjennomført en god tempo og noe som lignet en langtur.

Ettersom jeg valgte å legge langturen til 12.00 lørdag måtte jeg pent holde det gående i 27.5 varmegrader og stekende sol. Det gikk overraskende greit. Caps på hodet og vann på ryggen gjorde susen. Jeg drakk litt mer enn på en vanlig treningstur og hadde da jeg kom hjem drukket over en liter og var fortsatt tørst. Underveis spiste jeg også noen druesukker tabletter med div. salter og ting og tang. Det gjorde susen, for treningsøkten gikk i litt høyere tempo enn jeg løp Gøteborgsvarvet for to uker siden (riktignok litt kortere, men 12 grader varmere).

Jeg bestemte meg for å løpe med Saucony Fastwitch 5 på langturen. Planen var å trene leggene litt ved å løpe med sko med litt lavere hæl til tå differanse. Sauconyene har 4 mm, mens f.eks. Adidas Tempoene mine har 12 mm. Jeg vet ikke om det hadde den helt store treningseffekten. I tillegg må jeg innrømme at jeg trives bedre i Adidas. Jeg synes rett og slett Adidas Mana og Adios (som er i samme vektklasse som Fastwitch) gir mye bedre løpsfølelse.

Uken som gikk, tilsammen ca 52 km fordelt på følgende økter:

Mandag: 8.17 km i 4.20 min pr. km tempo
Tirsdag: 10.43 km i 4.42 min pr. km tempo
Onsdag: fri
Torsdag: 10.61 km i 5.07 min pr. km tempo
Fredag: fri
Lørdag: 16.30 km i 4.50 min pr. km tempo
Søndag: 6.37 km i 6.27 min pr. km tempo

I dag sank temperaturene og været fra i går er plutselig fjernt. Jeg trøster meg med at det er deiligere å løpe i 15 - 16 grader enn nærmere 30 (selv om jeg digget varmen så lenge den hang over oss).

8 km ut i helgens langtur. Gradestokken viste 27.5 grader og deilig med litt skygge
11 km og ett hopp i havet fristet enormt, men ettersom vi skulle ut og bade da jeg kom hjem lot jeg det være.





torsdag 24. mai 2012

Runners high

Fenomenet runners high opplever jeg sjelden, eventuelt opplever jeg det såpass ofte at jeg ikke klarer å skille det fra den gode følelsen jeg nesten alltid får av å løpe. Det går nemlig lett å løpe om dagen. Beina kribler, kveldene er lyse og luften er myk og varm.


Vannet er i ferd med å bli varmere og i kveld luktet det sommer ved sjøen.





Det var en varm vinter, og i februar ble det mange gode turer ute. Likevel foretrekker jeg mai.

Stian og Harald ser på skoene sine og lurer på hvorfor de ikke har borrelås


I dag ble det en 11 km i pratetempo. Ryktene sier at det i løpet av få dager vil nærme seg 20 grader i vannet. Neste uke blir det håndkle og badebukse i sekken.

Over til noe helt annet. På fredag fikk jeg boken "Born to run", eller "Født til å løpe" som den heter på norsk. Interessant historie, relativt godt språk, god flyt og skrevet med cliffhangers på slutten av hvert kapittel slik at man føler seg nødt til å fortsette å lese for å finne ut hvordan historien utvikler seg. Det hele dreier seg rundt Tarahumara-indianerene i Mexico og deres enorme løpskapasitet, noen gale amerikanere og fulltids ultraløpere. Som sagt er det en fengende bok jeg virkelig har hatt glede av å lese. Nå nærmer jeg meg slutten av boken og merker til min store forskrekkelse at jeg er i ferd med å bli hjernevasket. Etter å ha lest noen hundre sider i denne boken tror jeg fullt og helt at godt dempede sko representerer satan og barfotløping frelsen. Kjipt, og jeg forsøker å love meg selv at jeg aldri skal kjøpe Fivefingers. Å løpe mer i dårlig dempede og slitte konkurransesko derimot, se det har jeg fått klokketro på.

I dag løp jeg i Adidas Adios 2. De fungerte bra selv i pratetempoet på dagens tur. Begynner egentlig å få sansen for de skoene.

søndag 20. mai 2012

Trene til 10 km - fortere og lengre

En uke har gått siden Gøteborgsvarvet. Det var en super-duper løpeopplevelse, akkurat sånn jeg hadde planlagt at det skulle være. Ikke særlig fort, men en ganske kjapp langtur. Beina føltes topp underveis, i mål, dagen etter og dagen etter det.

Mandag, to dager etter GBG-Varvet var det dermed på tide å ta steget over i et noe mer 10-km-tilpasset treningsprogram. I 10 km treningen min er intervaller, tempoøkter og langturer hovedingrediensene. Målet for denne treningen er først Kristina-løpet i Tønsberg i slutten av juni, deretter Strømstadmilen 7. juli og forhåpentligvis et par andre 10 km i løpet av sommeren.

Som sagt, mandag var jeg i gang.
Datteren min har begynt å trene med barnegruppen til FIF (Fredrikstad Idrettsforening) på mandager. Treningen foregår som regel på Sentralidrettsanlegget i Fredrikstad og når hun løper, hopper og kaster, da benytter jeg sjansen til å gjøre unna noen runder på tartandekket. Raskt som en flau bris, løper jeg dermed intervaller rundt og rundt. Heldigvis er jeg ikke alene om å løpe og unngår for det meste skråblikk fra andre foreldre.

Det som har overrasket meg denne uken, er hvor lett alt har gått.
Særlig tempoturene har fått meg til å lure på om den reduserte treningsmengden den siste måneden, påfulgt av et halvmaraton hvor jeg ikke tømte meg for krefter, har gjort meg raskere.

HAGIO
Temporunden på onsdag løp jeg sammen med en løpekompis.  Da jeg stoppet klokken etter 9 km kunne jeg konstatere at tempoet hadde vært tilsvarende høyt det jeg holdt på min 10-km pers. i Tønsberg i fjor (44.31). Forskjellen fra løpet i Tønsberg i fjor, var at jeg nå hadde snakket med løpekompisen min hele veien.
Noe av grunnen til det gode tempoet tilskriver jeg de nye Adidas Hagioene. Det er umulig å løpe sakte i disse skoene. Jeg har sagt det før, og sier det igjen - det er de morsomste skoene jeg har - by far. De er testet i siste nummer av Runners world og får topp skussmål!

Tempotur med ryggsekk
Fredag ettermiddag tok vi en tur på hytta i Strømstad. Været var supert og temperaturen var perfekt for en liten løpetur. Det var to dager siden sist økt, dermed kunne jeg nok en gang legge inn en tempotur (forsøker å unngå tempo eller intervaller to dager etter hverandre). Ettersom jeg løp forrige tur med Hagioene, bestemte jeg meg nå for å teste Adios 2-skoene. For morro skyld bestemte jeg meg også for å ha på drikkesekken, riktignok tom for drikke. Runden jeg la ut på har jeg løpt ti-talls ganger tidligere. De første meterne går på sti langs stranden, deretter beveger den seg over på grusvei. Etter ca. en km klatrer man 29 høydemeter over ett seigt høydedrag. Ved 2,5 km er det over på flat asfalt. Den siste km er det igjen grusvei og skikkelig kupert. Tilsammen snaue 7 km.

Hele veien følte jeg jeg hadde masse energi i beina. I motbakkene gikk pusten lett. På asfalten kjentes beina lette og sterke i frasparket. Den siste kilometeren var som vanlig litt grusom pga. bratte motbakker. Poenget er at jeg perset på runden med et minutt og 36 sekunder, helt uten å forstå hvordan. Sist jeg løp tempo-test på denne runden var litt under en måned siden, i slutten av april.
Adiosene var forøvrig deiligere å løpe i enn jeg kunne huske. Nathan-sekken kan jeg ikke huske å ha hatt på...

På lørdag løp jeg langtur med broren og svigerinnen min. De hadde planlagt å løpe 14-15 km, men etter 12 km fikk jeg lurt dem på vidvanke, og vel hjemme på hytta hadde vi løpt 18 km. Jeg synes det hadde vært en fin tur, ala påsketur på ski, med mye å se og hyggelig prat. Det tror jeg egentlig de syntes også, selv om vi resten av helgen fikk høre om min brors såre lårmuskler. På denne turen kom Nathan-sekken nok en gang til sin rett med 0.5 dl vann i blæra, druesukkertabletter i lommen, vindjakke i baklomma, etc.

Alt i alt har det vært en uke full av gode løpeopplevelser, men relativt få km. Akkurat nå er jeg nesten litt redd for å miste denne plutselige godfølelsen jeg har fått i beina.


Uken kort oppsummert:
Mandag: 5 km: 8 drag av 400 m i ca. 3.20 min pr km tempo.
Onsdag: 9 km tempo i 4.30 pr km tempo.
Fredag: 7 km tempo i 4.15 min pr km tempo
Lørdag: 18 km i 5.15 min pr km tempo


I morgen er det friidrett med datteren, det betyr intervaller på bane for meg.


torsdag 17. mai 2012

Adidas Adizero Haigo - Erfaringer

Etter å ha siklet på disse gule herlighetene i flere måneder, greide jeg til slutt ikke å motstå fristelsen.


Jeg la dermed inn en bestilling på Running Warehouse. De har jo blitt riktig så kjipe på å sende sko ut av landet i det siste, men heldigvis for meg sender de fortsatt Adidas. Etter jeg hadde lagt inn bestillingen så jeg at de også har begynt å selge skoene på løplabbet, men too late, i tillegg sparte jeg noen kroner på å kjøpe dem fra USA. Når det er sagt er det alltid litt gambling å kjøpe sko man ikke har hatt på foten. Selv innen samme merke varierer en størrelse, noen er trangere i tåboksen enn andre etc.

Flaks for meg passet Haiogene godt. De er litt romsligere enn f.eks. Adios i tåboksen, men var egentlig bare deilig, ettersom de fortsatt sitter godt på foten.


Specs:
170 gram
6 mm hæl til tå dropp
Forgjenger: Adidas Adizero Rocket.



Første løpetur med skoene gjorde jeg på mølla. Litt redd for at de skulle sitte løst på foten snørte jeg de hardt. Dette resulterte i en meget ubehagelig gnaging foran, på innsiden av foten. Etter 2 km tok jeg de av i frykt for gnagsår før Gøteborgsvarvet som da bare var tre dager unna. Litt deppa over mulighetene for at disse skoene ikke passet foten min bestemte jeg meg dermed for å vente med å teste dem til etter Gøteborg.

På mandag tok jeg de fram igjen til en intervalløkt på bane. Jeg snørte de løsere og gnagingen forsvant uten at de egentlig satt løst på foten. På denne økten gikk det opp for meg at disse skoene ikke bare er lette, de er superlette. Når hæl-tådifferansen bare er 6 mm kommer man også mer frampå. Etter denne lille økten var jeg overbevist om at disse skoene virkelig var noe for meg.

Ettersom intevalløkten ble gjennomført på bane med mykt tartan-dekke var jeg likevel litt usikker på hvordan de ville oppføre seg der jeg skal bruke de, 10 km hard asfalt.

Etter en kjapp 10 km test på asfalt stod det klart for meg at kulere sko å løpe i, har jag ikke tidligere eid.

Erstatter Adiosene på alle distanser opp til 10km med umiddelbar virkning. Hvem vet, kanskje de også duger til 21.1km.

mandag 14. mai 2012

Gøteborgsvarvet 2012 - et kramgodt varv

Lørdag morgen klokken 07.40 var det igjen på tide å legge i vei mot Vestsvenskenes hovedstad, Gøteborg. Etter å ha plukket opp tre kamerater la vi avgårde. De tre passasjerene mine virket som om de gruet seg en smule, men stemningen i bilen var likevel god. Selv gruet jeg meg minimalt. Jeg hadde bestemt meg for å løpe i behagelig tempo hele veien og unngå å stresse som jeg gjorde i fjor. Målet for dagen var å løpe på 1.45 - fire og et halvt minutt dårligere enn i Fredrikstad i mars, men fire minutter bedre enn fjorårets Varv. Eneste som plaget meg og kunne stikke kjepper i hjulene for denne planen var ankelen, og som vanlig en litt sår hals.

Rett over klokken ti var vi vel fremme på hotellet. For anledningen hadde vi leid toppetasjen på Mornington hotell på Avenyen. Med egen takterrasse, utendørs boblebad og badstu var det nå bare å glede seg til å komme i mål. Etterhvert møtte vi de resterende seks kompisene som skulle løpe. Etter å ha spist noen brødskiver og litt frukt, skiftet vi til løpetøy og ruslet i retning Slottskogsvallen. Det blåste relativt friskt, var overskyet og egentlig litt kaldt. I ryggsekken hadde jeg pakket med lange tights, langarmet trøye og en vindjakke. Det var jo meldt alt fra sol til regn for perioden jeg skulle løpe.


To av gutta klare for 21 km

Framme på Slottskogsvallen var det to timer igjen til min start, klokken 14.11. Køen for henting av startnummer var laaang, men nok en gang viste Gøteborgsvarvet seg fra sin beste side - å håndtere 65.000 løpere har de tatt høyde for. Den jevne strømmen av mennesker beveget seg dermed i fint driv inn i Frølundahallen. Her krydde det av funksjonærer som med et smil delte ut startnummer. Deretter bar det inn til messeområdet på jakt etter siste-minutt-panikk-kupp-kjøp. Ettersom jeg var godt forberedt på alle typer vær, endte jeg opp med å kjøpe null og niks,bortsett fra en halv liter sportsdrikk. Sportsdrikken helte jeg i Nathan-drikkesekken som jeg hadde bestemt meg for å ta med varvet rundt. Kompisene mine, som hadde blitt overrasket av hvor kaldt det var kjøpte noen ekstra trøyer.

Etter litt henging i messen, knoting med å feste startnummer og chip var det på tide for meg å bevege meg til start. Overtrekksbukse, lue og annet stæsj ble pakket i sekken og levert på bagasjeområdet. I-pod ble stroppet til armen, Garmin-klokken ble koblet med satelitt og jeg jogget avgårde mot startfelt syv.



Man risikerer ikke å løpe alene på Gøteborgsvarvet
Fortsatt uten nevneverdige sommerfugler i magen bøyde jeg meg og strammet skolissene en siste gang. På grunn av ankeltrøbbelet hadde jeg valgt å gå for Adidas Mana 5. De har allerede tatt meg gjennom flere ti-kilometer gateløp og halvmaraton uten problemer (virkelig synd at de er ute av produksjon!). Rett før start brøt solen gjennom skydekket, og jeg angret momentant på at jeg ikke hadde gått for korte tights. Samtidig forstod jeg at jakken måtte av i løpet av kort tid.

Starten gikk. Ettersom jeg stod så godt som bakerst i startpuljen som bestod av ca. 2000 løpere tok det godt og vel ett minutt før jeg passerte startstreken. Med chip på foten skal ikke dette ha noen betydning.


Vi beveget oss i rolig 5 min pr.km tempo nedover bakken fra Slottskogsvallen og inn i Slottskogen. Langs traseen jublet tusenvis av mennesker oss fremover, god stemning!

Mitt mål for dagen var som sagt å løpe på 1.45. Etter to kilometer var jeg redd det ville ryke, for mengden mennesker jeg løp midt i var intet mindre enn stor (innimellom også tung). Opp den første bakken havnet jeg bak en kar med KOLS, eller skikkelig kjip astma. På toppen av bakken, ved tre kilometer, begynte jeg å tvile på om jeg i det hele tatt ville komme meg rundt. Ankelen stakk og ble stivere og stivere. Jeg vuderte å bryte mens jeg fortsatt var i nærheten av start- og målområdet, men så kom jeg til å tenke på at jeg hadde lyst på den medaljen, og at boblebad smaker bedre når man har svettet litt. Jeg bestemte meg derfor for å henge med menneskemengden min ned mot Älvsborgsbroen, så fikk jeg se hvordan ankelen taklet litt til.


Er liten vits å forsøke å komme gjennom

I fjor startet jeg i Startgruppe 21, da syntes jeg det var enormt mye folk i løypa. I år startet jeg i startgruppe 7 og det var om mulig enda tettere. I fjor stresset jeg som en gal for å avansere i feltet. Det var ikke en god opplevelse. I år tok jeg det knusende med ro. Jeg følte jeg jogget lett på tå avgårde. Innimellom gasset jeg på når det åpnet seg en luke, men for det meste fløt jeg med strømmen i sjeldent godt humør.

5 kmLitt overrasket konstaterte jeg at vi passerte 5 km på 23.46 Dette gjorde at jeg ble i enda bedre humør. Opp Älvsborgsbroen gikk det lekende lett i jevnt 5 min pr km tempo (den broen er faktisk ikke veldig tung). Nedover broen tok vi igjen baktroppen av startfeltet foran. Det gjorde at det ble litt mer sikk-sakk løping, men humøret var fortsatt på topp og jeg ga high fives til utallige små unger som stod langs løypa.

10 km
Langs havnen er det flatt og vi fløt av gårde i godt tempo. Den syvende kilometeren gjorde jeg unna i 4.30 tempo og 10 kilometer passerte jeg på 48.10. Her stoppet jeg også og vrengte av meg jakken som jeg stappet i Nathan-sekken. Så langt hadde jeg ikke stoppet ved en eneste drikkepost, men sippet litt fra sportsdrikken i sekken med jevne mellom rom. I forhold til å dunke ned på et krus passer det både meg og magen langt bedre å drikke små slurker, enn å bælme hver femte km. Sekken satt i tillegg så behagelig at jeg fullstendig glemte at den var der.

15 km
Opp Varvets andre bro var det mange som begynte å slite og flere hadde begynt å gå. Samtidig fløt det ganske bra i venstre fil, så det var egentlig ikke noe stort problem og 15 km ble passert på 1.13.09.



En av de siste startgruppene sliter seg opp Avenyen.

På Avenyen ble det derimot litt tettere og vanskeligere å holde godt tempo. På grunn av tusenvis av tilskuere som heiet begynte de som tidligere hadde gått å løpe. Det er flott det, men samtidig ble det vanskeligere å komme fram fordi de ikke holdt seg til høyre side av løypa.

20 km
Fra Avenyen og de siste tre kilometerne mot mål var første gang jeg begynte å kjenne at jeg hadde vært ute en stund, men ikke mer enn jeg gjør på en vanlig treningstur. Smertene i ankelen var forsvunnet som dugg for solen. Jeg var ikke tørst, sulten eller svimmel. Tankene var klare og humøret på topp men jeg begynte samtidig å glede meg til å komme i mål. 20 km ble plassert på 1.38.13.

Mål
En kilometer igjen og på tide å gi gass. En del av folkene rundt meg hadde fått det i bøtter og spann, mens andre var friske og ga alt i en siste spurt. Jeg hang meg på en spurter, knuffet meg fram og løp de siste 400 meterne på 1.33 min. I mål stoppet jeg Garminen og konstaterte topp-fornøyd at jeg hadde kommet inn på 1.43.35. Trodde jeg. Offisiell tid ble nemlig 1.45.09. Jeg kan ikke fatte og forstå hvordan dette har seg. Kan klokka på Garminen gå feil? Har det noe å si at jeg brukte ett minutt på å passere startstreken? Garminen viste riktignok at jeg hadde løpt 21.4 km, da jeg kom i mål, så GPS'en er ikke helt til å stole på, men stoppeklokka burde vel faktisk være nøyaktig? Hadde jeg visst at jeg lå dårligere an hadde jeg satt opp tempoet, for dette løpet løp jeg langt fra maks (det var heller aldri planen å løpe maks, men det får da være måte på).

Men, men, en liten kalddusj, samtidig var jeg toppfornøyd med løpet. Målet før start hadde jo vært 1.45, og kroppen føltes tipp-topp og mindre sliten enn etter en god langtur. Med medalje rundt halsen ruslet jeg dermed lystig til sinns tilbake til sentrum, utendørs boblebad, pils, og sene timer på byens utesteder. Samtlige av gutta forbedret tidene sine fra fjorårets løp! Alt i alt en super duper helg i Gøteborg.


Det var ganske deilig å komme tilbake til hotellet, ligge i boblebadet med en pils og se folk slite seg opp Avenyen. Sånt blir jeg i godt humør av..

Nå er det derimot slutt på slaraffenløping. Oslo 22. september skal jeg under 1.40.
Ettersom føtter og bein føles aldeles utmerket står intervalløkt på programmet i kveld.


Utstyret:
Adidas Adizero Mana 5: God løpsfølelse, god stabilitet, harde og supre å løpe i. Det kan virke som ankelen min satte pris på den steinharde dempingen disse skoene byr på.

Nathan Endurance Race vest: Løp og kjøp! Utrolig behagelig og praktisk. Merker ikke at den er på ryggen og problemet med lommer til energi-gels, etc, er eliminert.

KT-tape: Jeg tror at denne tapen har bidratt til at ankelen min funket Varvet rundt. Tapen satt som klistret under hele løpet!



onsdag 9. mai 2012

Gøteborgsvarvet 2012 - forberedelser siste uke før halvmaraton

Tre dager gjenstår til halvmaraton i Gøteborg. Ettersom jeg har bestemt at dette skal være et koselig løp, kjenner jeg lite til nerver. Jeg skal selvfølgelig gjøre en hederlig innsats på å kare meg inn til en tilfredsstillende tid, men kommer ikke til å deppe over å løpe fem minutter langsommere enn jeg gjorde i Fredrikstad i mars (1.40).

Status tre dager før løpet
Ankelen er bedre, men fortsatt ikke bra. Jeg kjenner at noe ikke stemmer hvis jeg løper raskt i krappe svinger, eller på ujevnt underlag. Innimellom bekymrer jeg meg litt for om ankelen vil holde 21 km på asfalt. Kjenner jeg meg selv rett, er det også en fare for at jeg på lørdag vil holde det gående helt til foten faller av, jeg blir idretts-invalid, må slutte i jobben og selge huset. Den tid, den sorg.

Så langt denne uken har jeg gjennomført en tempoøkt på mølle og en relativt rolig 9 km i dag (onsdag). Jeg vurderer en super kort intervalløkt på fredag, men ser an. Sannsynligvis har ankelen godt av noen dagers hvile.

Nytt og nyttig utstyr
På mandag ankom pakke fra Running Warehouse. Jeg lar meg fortsatt imponere av at man kan bestille varer fra USA på torsdag kveld, for så å få de levert på døren påfølgende mandag ettermiddag.

I pakken fra amerikanerne var det denne gangen en stk. Nathan Endurance Race Vest og et par Adidas Adizero Haigo.
Nathan Endurance Race Vest - lommer i bøtter og spann


                                     Liten og lett

Jeg har lenge vurdert disse drikkesekkene og sist uke røk jeg på en Vaude sekk på tilbud hos XXL. Vel hjemme og fornøyd med det jeg mente var et godt kjøp, søkte jeg på pc'en etter folks erfaringer med sekken. Fint lite var å finne. Det jeg derimot fant var utallige artikler og blogginnlegg som lovpriste Nathans drikkesekker. Lettere stresset over at jeg hadde gjort et bomkjøp, kom jeg til å tenke på 30 dagers åpent kjøp ordningen hos de store kjedene. Dermed logget jeg inn på Running warehouse og bestilte en Nathan sekk med 2liter blære og masse smart plasserte lommer foran på selene. Vaude sekken er levert tilbake til dit den kom fra.

Det feteste med Nathan sekken er at den veier 350 gram, den sitter som klistret til kroppen uten å sprette opp og ned når man løper, den har vanntett lomme til f.eks. telefon, den har lommer til f.eks energigel og den har en lomme bakpå hvor man kan klemme ned f.eks en tynn vindjakke. Den er faktisk så digg å løpe med at jeg vurderer å ha den på til lørdag, men da kun med maks en liter vann (den tar to liter).

I boksen var også et par Adidas Adizero Haigo. På grunn av ankelen min har jeg ikke turt å teste de skikkelig ennå. Jeg løp litt på mølla med de i går, og disse skoene er lette! Etter et par km byttet jeg fra Haigoene til Adidas Salvation 3. Forskjellen var mildt sagt enorm. Med Haigoene lander selv jeg midt på foten. Jeg gleder meg virkelig til å knytte nærmere bekjentskap til disse gule racerne.


søndag 6. mai 2012

Gøteborgsvarvet 2012 - vond ankel og sportstape

En uke gjenstår til årets Varv.

Der forrige uke var spekket av kvalitetsøkter, var denne uken spekket av mosjonsøkter, og det høyst ufrivillig.

Ukens  første økt ble gjennomført på tirsdag. Da jeg la avgårde føltes beina bra. Etter 6-7 km opplevde jeg derimot en tiltagende smerte på innsiden av ankelen. Til slutt måtte jeg stoppe og tøye litt (stod på en stubbe og slapp hælen mot bakken). Etter denne lille øvelsen gikk resten av turen greit, men litt bekymret ble jeg.

Onsdag byttet jeg sko, men opplevde det samme. Etter ca.6 km begynte det å murre på innsiden av venstre ankel.

Etter å ha konferert litt med en fysioterapeutkompis som klemte rundt om på ankelen min ble jeg noe overrasket klar over at benhinnebetennelse ikke nødvendigvis holder seg til midt på skinnleggen, men også kan operere på innsiden av leggen helt ned mot ankelleddet. 

Uten helt å skjønne det har jeg dermed fartet rundt med en liten benhinnebetennelse i måneder. Denne smerten har nemlig dukket opp med jevne mellomrom helt siden jeg begynte å løpe for 20 mnd siden. Smerten har jeg tilskrevet alt fra akilles-problemer, feil sko til trøtt ankel.



Ettersom Fysiokompisen min også selger KT-tape, utstyrte han meg med en rull. Torsdag etter jobb stod derfor  barbering av leggen og teiping av ankel på programmet....
Instruksjonene til hvordan tapen skal påføres var forklart på produsentens hjemmeside: http://www.kttape.com/instructions/posterior-shin-splints/

Litt skeptisk til at elastisk tape skal gjøre underverker la jeg avgårde på en 9 km tur. Vel hjemme kunne jeg konstatere at ankelen hadde vært fin hele veien.

Dagen etter gjennomførte jeg en 5 km tempo, fortsatt med tapen på. Smertene uteble også nå.

I dag løp jeg 13 km sammen med broren min og både tape og ankel var fortsatt i form.

Jeg kan jo ikke vite om tilfeldighetene vil ha det til at ankelen ble bedre samtidig som jeg satt på tapen, men jeg har faktisk fått troen på at dette produkter fungerer, i hvert fall for min ankel.

Grunnen til denne skaden er ofte overpronasjon. At smerten oppstod etter at jeg har løpt flere turer i nøytrale sko gjør at jeg nå vurderer gode gamle Adidas Mana 5 for løpet til lørdag.



Jeg har jo egentlig lyst til å løpe i Adios, men lurer på om jeg feiger ut..

Hvilken sluttid jeg skal løpe mot, har jeg fortsatt ikke bestemt meg for. Værmeldingen har de siste dagene varslet alt fra ekstremregn, fire grader og frisk bris til strålende sol, 13 grader og laber bris. Jeg satser på det siste.

Nå gjenstår en forsiktig intervalløkt i morgen, en rolig 9 km på onsdag og en ultrakort intervalløkt på fredag.





mandag 30. april 2012

Løpesko - mine favoritter til mengdetrening, tempo og konkurranse

I løpet av de snaue to årene jeg har løpetrent, har jeg opparbeidet en liten, men god stall løpesko. De fleste av skoene har jeg gitt mine subjektive anmeldelser her på siden. Subjektiv i denne sammenhengen betyr at skoene får gode skussmål hvis de passer en fyr på 88 kg som er 193 cm høy og med ganske normal fot. Steget er lett overpronerende. Videre foretrekker jeg å kjenne at jeg løper. Jeg liker å ha kontakt med underlaget. Jeg vil ikke ha sko som gir inntrykk av at du løper på en sky.

Forfotsløping har jeg ikke helt troa på selv om mange er med på å hype det opp. Til tider har hypen vært så stor at jeg mistenker en konspirasjon blant produsentene for å selge flere sko (evt. konspirasjon mellom legemiddelindustrien, legestanden og kiropraktorene for å få flere kunder). Med mitt løpesett  tror jeg uansett det er en veldig lang og skadebefengt vei å skulle venne meg til framfotsløping.
Som man ser av listen har jeg en forkjærlighet for Adidas. Jeg har løpt litt på mølle med Nike, men liker ikke den svampete følelsen de få modellene jeg har prøvd gir. Asics liker jeg derimot bedre og har flere ganger vurdert DS-Racer, men så langt har det blitt med tanken.

Sko jeg har løpt i siste to årene er:

Mengdetrening:
Adidas Adistar Salvation 1 (Stødig og god passform, men ble fort slitt ut)
Adidas Adistar Salvation 2 (I utgangspunktet deilig å løpe i, men ga gnagsår under fotbuen på langturer)
Adidas Adistar Salvation 3 (Safe!)
Adidas Glide (Meget godt dempet, en smule utsabil for meg som overpronerer)

Tempo:
Adidas Adizero Tempo (Brukte den under Fredrikstad halvmara i 2011. Bra sko!)
Adidas Adizero Aegis (Kjøpte de ett nummer for store. Ble aldri noen hit for meg, men god løpsfølelse)
Adidas Adizero Mana 6 (Favoritt)
Adidas Adizero F 50 (Har hørt at F50 2 er bedre...)

Konkurranse:
Saucony Fastwitch 5 (Morsomme å løpe i, lette, men lav heel-toe drop sliter på akillesen.)
Adidas Adizero Mana 5 (Lette, harde og kjappe. Brukte de på Fredrikstad halvmara i år uten problemer).
Adidas Adizero Adios (Gullsko!)
Adidas Adizero Adios 2 (Supersko, men ikke like morsomme å løpe i som forgjengeren).

Vinter:
Icebug OLX Spirit (Piggsko med tilnærmet null demping og bør kun benyttes i skog, eller på snø/ is. Fasinerende å løpe i på is ettersom man sitter bokstavelig talt som spikret).

Så langt er mine favoritter:

Mengde: Adidas Salvation 3. Den er stabil, relativt lett og godt dempet. Passer foten min langt bedre enn Salvation 2.



Tempo: Adidas Mana 6. Tilstrekkelig dempet til å kunne brukes flere ganger i uka samtidig som den er lett og innbyr til tempo.



Konkurranse: Adidas Adios.



Hvis jeg måtte velge bare en sko til all trening ville det blitt Salvation 3. Grunnen er at de kan brukes hver dag hele uken uten at jeg får problemer.

Hvis jeg skal trekke fram skoen det er gøyest å løpe med, er Adidas Adios 1 favoritten.

På Gøteborgsarvet om snaue to uker er planen dermed å løpe i Adidas Adios 1. I fjor løp jeg i Saucony Fastwitch og var happy med dem, men føler det går kjappere i Adidasene.