Runnin

I høst har løping på mange måter tatt en ny vending. Fortsatt ligger treningsmengden jevnt på 40 + km i uka, men jeg bruker mye mindre tid på å tenke på løping, lese om løping og skrive om løping. Mye av grunnen er at andre hobbyer har smøget seg inn i hodet og tatt oppmerksomhet. Sannsynligvis en sunn utvikling.

Egentlig tror jeg også det er en naturlig utvikling. Da jeg begynte å løpe jevnlig for to år siden  var jeg avhengig av å følge et stramt regime for å gjennomføre løpeøktene. Jeg måtte i mye større grad motivere meg selv for å jobbe mot målet, som da var Gøteborgsvarvet 2011. Uten å tenke på det kjører jeg nå fire - fem økter i uka bestående av en intervalløkt, en tempoøkt, et par restitusjonsturer og en langtur. Da jeg begynte å løpe var dørstokken høy, nå går det mer eller mindre ett rullebånd fra sofaen og ut på gårdsplassen. Det å løpe har blitt en viktig del av hverdagen på linje med en god natts søvn. Det er selvfølgelig ikke alltid kroppen er like klar for 5 x 1000 intervaller en time etter middag, men nesten uten unntak veier den gode følelsen over å ha gjennomført opp for ubehaget som kan oppstå underveis. I tillegg er det fascinerende å se hvordan kroppen responderer på å bli kjørt hardt. Sakte, men sikkert kryper kilometertidene nedover uten at pulsen går opp.


Selv om dørstokken er lavere nå enn for to år siden er fortsatt deltakelse i konkurranse viktig for motivasjonen. På en måte er målet om hele tiden å løpe litt fortere i konkurranser på halvmaraton, 5 km eller 3 km, det som får meg til å gi litt ekstra når jeg trener. Det er det som gjør at jeg f.eks legger avgårde på en 5 km tempotur som til tider er langt fra behagelig. For hvorfor skulle jeg ellers gjøre det? Hadde dette kun dreid seg om å holde vekta eller helsa ved like hadde det sannsyligvis holdt å lunte 7 km tre ganger i uka. Hadde det vært målet hadde jeg lagt skoene på hylla for lengst, for lunting er nemlig ganske kjedelig i lengden, særlig på tredemølle, der er lunting drepende monotont. Akkurat den fella tror jeg de fleste som hater løping har gått i. De har luntet for mye uten annet mål enn å ta av fem kilo. Så fort man har løpt noen uker og opplever hvordan det plutselig sniker seg innpå en ny og uvant sprut i beina, så fort man overrasker seg selv til de grader med fantomtiden man har prestert over tre kilometer, da er plutselig løping blitt spennende.

Hørte forresten at "Den hvite hesten", en av hovedpersonene i "Born to run" løp seg i hjel. Sånn kan det altså gå hvis man lunter for mye.