Nyttårsløpet 2012 - 3.4km så fort man kan

Klokken 14.00 var det på tide å hente startnummer til årets definitivt siste løp. Nytt av året var startnummer med chip. Dette viste seg å skape litt kaos for funksjonærkorpset. Start for løpet var satt til 14.30. På det tidspunktet stod jeg fortsatt i kø, uten å ha varmet opp et skritt. Funksjonærene skal likevel ha honnør. De gjorde det beste ut av situasjonen og utsatte starten 10 minutter sånn at alle fikk varmet opp litt.

13.40 var startfeltet samlet, hundrevis av store og små løpere små-hoppende og småpratende i startfeltet. Skikkelig god stemning var det faktisk. Så mente speaker mente at det vel snart på tide å gjøre som vi pleide hvert år og telle ned 5, 4, 3, 2, 1, Gå!.
Ett sekund var jeg usikker på om han hadde fortalt om noe han snart skulle gjøre, eller om han akkurat hadde latt starten gå. Det viste seg at starten hadde gått. Med tanke på folkehavet jeg stod midt i gikk de første 400 meterne veldig tregt, og mye tregere enn i fjor da jeg hadde stått lengre foran. Jeg tapte noen sekunder, men så fikk jeg opp farten. I jevn trav fløt jeg forbi den ene etter den andre, jeg tok et kjapt blikk på klokka og så jeg holdt 18 km/t. Alt for fort og jeg bremset litt. Jeg la meg dermed inn bak en kar med Fredrikstad Skiklubb jakke, O-løpere er nemlig folk til å stole på.,i tillegg så karen ut som om han hadde bra fart i beina.

På vei mot første runding (jeg er nr. 78). I mål hadde jeg passert både nr.74 og 105.

Vi ble etter hvert ett lite felt som holdt sammen til første runding (1,7 km ble passert på 6.50). Her satte jeg opp farten litt og ble løpende litt uten noen rygg å ligge på. Etter noen meter kom en friskus snikende forbi i bra tempo og jeg bestemte meg for å legge meg på hjul. Det var ok for det blåste friskt i denne delen av løypa. Garminen viste at vi kun hadde 800 meter igjen. Dermed var det på tide å øke tempo enda et hakk. Beina og pusten føltes bra, her var det bare å guffe på.

Rett foran mål holdt jeg på å løpe overende noen unger, og snublet over målstreken på 13.32, i følge garminen (noen sek dårligere på lystavla pga. treg start).

I fjor løp jeg 6 sekunder raskere. Egentlig er jeg overrasket over at differansen ikke er større. 31 plass av 125 med startnummer (man kan også løpe uten nummer) er jeg fornøyd med, særlig når desember har vært en laber trenings-måned.  Alt under 4 min pr.km er nemlig bra til meg å være.

Nå skal det smake med en aldri så liten fest!

Godt nytt år!

Nyttårsløpet i Fredrikstad 2012

I morgen er det nok en gang duket for 3,4 km hals over hode gjennom Fredrikstads gater. En stund så det ut til at det ville bli en heller kald og glatt affære, men etter mildværet i går og i dag har både snø og is forduftet nærmest sporløst. Dermed blir det asfaltracing i mildværet. I fjor var det ca. fem kuldegrader, egentlig helt grei temperatur det, men jeg foretrekker plussgrader. Særlig halsen min ser ut til å foretrekke plussgrader. Jeg har nemlig en tendens til å slite med vond hals i kald luft.

Når det er sagt har jeg ikke håp om å forbedre persen min på 13.24 min fra i fjor. Denne desember-måneden har nemlig gått hardt utover formen. Jeg har riktignok trent jevnt og trutt, men julebord og festligheter hver eneste helg har virkelig hatt negativ innvirkning på treningsopplegget mitt. I tillegg har snø, -10 grader ført til nesten utelukkende løping på mølla. Det var ikke tilfellet i fjor. Det har dermed blitt svææært få av mine ukentlige langturer, og det lengste jeg har giddet å trave på mølla i en og samme økt er 16 km. For det meste har det blitt til at jeg har løpt 8km-økter, enten lagt opp som 10 x 400 m sprintintervaller, Pyramide-intervaller, 5 x 1000m langintervaller, 4-5km tempoøkter i alt fra halvmaraton konkurransetempo til 5km konkurransetempo. Innimellom har jeg også lagt avgårde på det jeg har tenkt skal være en restitusjonstur i 5 min pr. km, men ender som regel opp med at det blir en progressiv tur avsluttet i 3.45 tempo. Grunnen til dette stressopplegget er at det faktisk er litt kjedelig å løpe alle økter på mølla. Stadig oftere tar jeg meg selv i å ville bli ferdig så raskt som mulig. Ikke spesielt oppbyggende eller smart, men sånn er det altså. I tillegg vil jeg nevne at jeg utelukkende har løpt med de siste Adidas Adizero Tempo den siste måneden. Ikke så lurt det heller, men skoene er bare så innmari bra at jeg ikke gidder å løpe i annet.

Som sagt så har langturene uteblitt. Resultatet er at antall km. løpt pr. uke har gått ned fra mellom 40 og 50 km. til rett rundt 32 km. Nå leste jeg akkurat i avisen om en større helseundersøkelse som konkluderte med at maks antall km. pr. uke med tanke på positiv helseeffekt for hjertet var nettopp 32 km. I mitt eget lille eksperiment kan jeg konkludere med at økt inntak av julemat, aquavit og juleøl kombinert med redusert treningsmengde også har uheldig helseeffekt. Jeg er derfor litt spent på hvordan det vil gå i morgen. Håpet er at 3,4 km er for kort til at den dårligere formen vil rekke å vise seg (helt og holdent basert på en teori jeg har funnet på sjæl).

I alle tilfeller - det er meldt frisk bris, regnbyger og fire varmegrader. Jeg krysser fingrene for at det er forholdsvis rolig mellom 14.30 og 14.45, for egentlig kan dette bli en riktig så fin liten tur, med mindre regnet høljer ned som det gjorde i dag, da er det guffent. På den annen side er 15 min såpass kort tid at det ikke er så farlig. Jeg gleder meg jeg!

Til slutt en liten stemningsrapport fra Hvaler (den lille kommunen ytterst i havgapet som egentlig er en naturlig forlengelse av Fredrikstadskjærgården). Det var mange som var ute å løp i dag. Jeg var på nippet selv, men så høljet plutselig regnet ned og jeg endte opp på mølla, igjen.. I alle fall - dette fotografiet fra i formiddag minner meg om hvorfor jeg liker å løpe ute. Omgivelsene er liksom mer inspirerende der ute i den virkelige verden enn inne på studioet.  Sola har snudd, julebordsesongen er over og Fredrikstad Halvmaraton er tre måneder unna!!!

Brattestø, Asmaløy, 30.12.12

Novemberflåset 2012 - 5 km løp

I fjor oppdaget jeg 10 og 5 km konkurransen Novemberflåset i Strømstad. Planen var da i utgangspunktet å løpe 10 km, men på grunn av den ganske slitsomme løypeprofilen bailet jeg ut og løp 5 km i stedet. Det angret jeg ikke på, for denne drøye 5 km (5,3 km) var et supert, lite løp. Løypa var fin og flat, for det meste på asfalt, bortsett fra en liten km på grusvei. Med ca 50 deltakere er det lite trengsel, null stress med do-køer eller garderobeplass. I tillegg er svenskene en hyggelig gjeng. Derfor bestemte jeg meg for å ta turen til Sverige i år også.

I fjor endte jeg til min store overraskelse på fjerde plass av noen-og-tjue deltakere på 5 km. I år var målet pallen. Etter å ha gått igjennom resultatlister fra foregående år fant jeg at det burde være innen rekkevidde. Eneste jeg måtte gjøre var å løpe 5,3 km på 21 minutter (fire min pr km). På tredemølle har jeg ikke noe problem med dette, men jeg har fortsatt ikke kommet under 20 minutter på 5 km ute på landeveien.

I fjor stilte jeg meg opp sist i startfeltet ettersom gjengen jeg skulle konkurrere mot så ganske raske ut (med split-shorts og singlet i midten av november). Snart viste det seg at de ikke var så innmari raske og jeg avanserte i feltet gjennom hele løpet. I år valgte jeg å stille meg i front av startfeltet for å unngå å tape tid i trengselen de første 100 meterne.

Foto fra da jeg løp samme løype med bruttern i fjor. Været var ganske nøyaktig det samme i går. 6 grader, frisk bris og lett regn.

Den svenske funksjonæren ropte klara, gåååå, og vi spurtet avgårde ut i det kalde november-regnet. De første meterne passerte jeg noen få løpere og etter en kilometer hadde jeg fire løpere foran meg. Den første kilometeren gikk unna på 3.50 likevel økte de tre første økte avstanden og jeg skjønte at pallen nok var utenfor rekkevidde. Fjerde mann nærmet jeg meg derimot stadig og etter 2,5 km passerte jeg han. På dette strekket av løypa løp vi på våt og sugende grusvei og det var et par bratte kneiker. Innimellom snudde jeg meg og så at jeg økte avstanden til typen bak meg. Ved tre kilometer var vi tilbake på asfalt og nå gjenstod bare to små kilometer på flat asfalt inn mot mål. Problemet med disse to siste kilometerne er at de består av en laaaang slette. På slike strekk mister jeg ofte litt motet, det virker liksom lengre enn det faktisk er. Et annet problem med de to siste kilometerne er at det nettopp er de to siste kilometerne. Tre kilometer hadde jeg gjort unna på 12 min blank (kilometer nr. tre på grusveien gikk litt langsommere enn de to første). Det var her jeg for alvor begynte å bli sliten. Magen knøt seg og halsen var kald og tørr. Foran meg så jeg at karen som lå på tredje plass hadde "fått det" og løp med relativt tunge steg. Var det mulig å plukke han? Jeg bet tennene sammen og satte opp farten. Den fjerde kilometeren gikk dermed ganske kjapt, men så var det slutt på moroa. Plutselig fikk jeg det for meg at jeg ikke kom til å orke å løpe resten av veien til mål. Jeg snudde meg og så løperen bak meg var i ferd med å tette luken i godt tempo. Det sies jo at man ikke skal se seg tilbake i løp og det er det nok noe i, for dette synet demotiverte meg ytterligere. Jeg hadde ikke krefter nok til å svare på femte manns tempo-økning. Svensken på tredje plass opprettholdt avstanden og  400 meter før mål passert svensken på femteplass meg. Jeg ramlet over mål på 21.58 min (i følge garminklokka). Hadde jeg klart å løpe inn på 21 min blank hadde jeg faktisk tatt tredjeplassen med god margin. Vinneren løp inn på 17.44, det er kjapt på 5,3 km.

Likevel var jeg topp-fornøyd med Novemberflåset 2012. Jeg forbedret tiden min med 30 sek fra i fjor. I tillegg viste det seg at t.o.m femte plassen fikk premie i dette supre løpet. Jeg kommer tilbake neste år også!

Utstyr:
Sko: Adidas adios 1
Nike tech tights
Nike kort-ermet dri-fit trøye
Nike Vapor jakke.

Konklusjonen er nok en gang at det er en del lettere å løpe på mølla enn ute (ikke at det vil overraske noen). Ettersom jeg kjører intervall-øktene mine på mølle må nok tempoet på intervallene opp fra 16-17 km/t til 18 km/t, pluss litt mer stigning på båndet. Jeg må jo for pokker krype under 20 min på fem km. Foreløpig er jeg halvminuttet unna. Det er faktisk litt på denne korte distansen.

Runnin

I høst har løping på mange måter tatt en ny vending. Fortsatt ligger treningsmengden jevnt på 40 + km i uka, men jeg bruker mye mindre tid på å tenke på løping, lese om løping og skrive om løping. Mye av grunnen er at andre hobbyer har smøget seg inn i hodet og tatt oppmerksomhet. Sannsynligvis en sunn utvikling.

Egentlig tror jeg også det er en naturlig utvikling. Da jeg begynte å løpe jevnlig for to år siden  var jeg avhengig av å følge et stramt regime for å gjennomføre løpeøktene. Jeg måtte i mye større grad motivere meg selv for å jobbe mot målet, som da var Gøteborgsvarvet 2011. Uten å tenke på det kjører jeg nå fire - fem økter i uka bestående av en intervalløkt, en tempoøkt, et par restitusjonsturer og en langtur. Da jeg begynte å løpe var dørstokken høy, nå går det mer eller mindre ett rullebånd fra sofaen og ut på gårdsplassen. Det å løpe har blitt en viktig del av hverdagen på linje med en god natts søvn. Det er selvfølgelig ikke alltid kroppen er like klar for 5 x 1000 intervaller en time etter middag, men nesten uten unntak veier den gode følelsen over å ha gjennomført opp for ubehaget som kan oppstå underveis. I tillegg er det fascinerende å se hvordan kroppen responderer på å bli kjørt hardt. Sakte, men sikkert kryper kilometertidene nedover uten at pulsen går opp.


Selv om dørstokken er lavere nå enn for to år siden er fortsatt deltakelse i konkurranse viktig for motivasjonen. På en måte er målet om hele tiden å løpe litt fortere i konkurranser på halvmaraton, 5 km eller 3 km, det som får meg til å gi litt ekstra når jeg trener. Det er det som gjør at jeg f.eks legger avgårde på en 5 km tempotur som til tider er langt fra behagelig. For hvorfor skulle jeg ellers gjøre det? Hadde dette kun dreid seg om å holde vekta eller helsa ved like hadde det sannsyligvis holdt å lunte 7 km tre ganger i uka. Hadde det vært målet hadde jeg lagt skoene på hylla for lengst, for lunting er nemlig ganske kjedelig i lengden, særlig på tredemølle, der er lunting drepende monotont. Akkurat den fella tror jeg de fleste som hater løping har gått i. De har luntet for mye uten annet mål enn å ta av fem kilo. Så fort man har løpt noen uker og opplever hvordan det plutselig sniker seg innpå en ny og uvant sprut i beina, så fort man overrasker seg selv til de grader med fantomtiden man har prestert over tre kilometer, da er plutselig løping blitt spennende.

Hørte forresten at "Den hvite hesten", en av hovedpersonene i "Born to run" løp seg i hjel. Sånn kan det altså gå hvis man lunter for mye.

Halting i høstmørket

I dagene etter halvmaratonen i Oslo har hamstringen virkelig vist seg fra sin vemmeligste side. På mandag forsøkte jeg meg på en liten løpetur, men det ble mest halting på stive bein med skjev rygg. Dermed bar det inn på helsestudio og løfting av vekter igjen. På en eller annen merkelig måte tror jeg at jeg er i ferd med å begynne å like vektløftersporten. Egentlig hadde det vært litt fint, for overkroppen min hadde absolutt hatt godt av en innsats. Det følger mye positivt med løping, men en trent overkropp er ikke en av tingene.

Hamstring til tross har det også blitt et par økter i friluft denne uken. På en måte merker jeg at jeg savner å løpe gjennom varme sommerkvelder kun ikledd shorts og singlet, på annen side er det langt friskere ute nå. I følge flere eksperter er vel også temperaturen nå om dagen mer ideell for utholdenhetsidrett.

En ting jeg stusser på der jeg halter rundt i lange tights, trøye og jakke er derimot hvor fort årstidene skifter her i landet. Dette bildet knipset jeg rett utenfor Fredrikstad 22.august, altså for en drøy måned siden.

21 grader i vannet og lyst langt utover kvelden. Nå, en måned senere har jeg plukket fram hodelykten. Om to måneder er det jul.

Etter den lille oppturen i Oslo sist helg har jeg begynt å glede meg til nye løp. Jeg har til og med vurdert Fredrikstadmarka rundt, men da skal forholdene ligge til rette. For nå gleder jeg meg til å virkelig begynne å trene til 5 km igjen. Så snart hamstringen har blitt enda litt bedre blir det to intervalløkter, en 9 km tempotur og en litt kort langtur pr. uke + +.

Fortsatt glad løping i høstmørket. Husk refleks og snytepapir!

Adidas Adizero Tempo 5 - erfaringer

Regelmessig forandrer skofabrikantene fargene på eksisterende skomodeller sånn at man tydelig kan se hva som er årets og hva som er fjorårets modeller. For meg er det ikke veldig interessant å ha en sko i siste farge, det som er viktige er å ha gode sko. Innimellom, egentlig ganske ofte, endrer fabrikantene også mer enn fargene og gjør endringer på selve konstruksjonen. Ett eksempel er Adios 2 (hvor jeg må innrømme at jeg foretrekker Adios 1, i hvert fall til konkurranse). Heldigvis kan disse endringene også være til det bedre, noe Adidas Adizero Tempo 5 er et godt eksempel på.

Tempo 5

Adidas Tempo 5 er både lettere, flatere og generelt raskere enn forgjengeren, som faktisk var en sabla god sko. Med 251 gram har skoen blitt lettere enn Adidas Aegis II, som mange bruker til halvmaraton- og maratonkonkurranse. 

At hælen er senket med 1.5 mm i forhold til Tempo 4 gjør at skoen har en lavere hæl - tå differanse. Dette gjør at man kommer mer frampå og får (i det minste) følelsen av et kjappere steg.

Tempoene er fortsatt stabile og har lagt inn en såkalt Medial-post for å forhindre overpronasjon. Dette fungerer bra!

Siden jeg fikk skoene i slutten av juli, har disse vært sommerens store favoritter. Jeg har brukt de på alt fra intervalløkter til to mils langturer. En periode brukte jeg de nesten hver dag. Dempingen i disse skoene holder i lange baner, i hvert fall for meg og jeg er 192cm høy og veier nesten 90 kilo. Samtidig er løpsfølelsen skikkelig bra og jeg føler jeg har mer kontakt med underlaget i disse enn f.eks Adios 2.

Skulle jeg hatt en sko akkurat nå, ville det blitt disse.  En stund vurderte jeg å bruke de på halvmaraton i Oslo.

Oslo halvmaraton

Det er lenge siden jeg har skrevet noe på denne bloggen. Det er ikke et resultat av at jeg har sluttet å løpe, for det har jeg altså ikke. Jeg har løpt og løpt, jevnt og trutt gjennom hele sommeren. Mengden og intensiteten har variert fra uke til uke, men jeg har som regel gjort unna ca. 40 km + hver uke.

Etter en irriterende nedtur i Kristinaløpet på forsommeren, da jeg ble forkjølet og valgte å løpe 5 km i stedet for 10 km, begynte jeg å sikte meg inn på mitt neste mål, nemlig halvmaraen i Oslo. Egentlig var kanskje ikke Kristinaløpet en så veldig stor nedtur for jeg løp inn til åttendeplass av noen og sytti i min gruppe (20.28 min), men jeg ble likevel litt muggen over å gå glipp av ti-kilometeren.

Nok om det, jeg begynte altså, sakte men sikkert å trene mot Oslo 22. september. Målet var å løpe inn på 1.30-tallet, og helst nedover mot 1.35. Gjennom sommerferien nøyde jeg meg med å løpe tilstrekkelig til å holde formen ved like. Det vil si at intervall-øktene utgikk og at det ble få av langturene over 16 km. I august derimot, kom jeg tilbake inn i et strammere regime. Intervaller, tempoturer og langturer sto igjen på programmet. Fornøyd kunne jeg konstatere at formen hadde holdt seg. I hvert fall sammenlignet med i fjor, da formen hadde blitt satt minutter tilbake etter en doven sommerferie. Alt lå nå godt til rette for at oppkjøringen skulle bli optimal. Det var helt til jeg deltok i "stillelengde-konkurranse" med kameratene mine.

Stille lengde

Resultatet av denne nokså høye, men relativt korte flighten var strekk i hamstringen. En følelse som i begynnelsen kunne forveksles med vedvarende krampe i sete- og baklårmuskulaturen. Etter noen dager ga smerten seg og jeg bestemte meg for å forsøke meg på en liten løpetur. Det fungerte svært dårlig. Jeg greide rett og slett ikke å løfte venstrebenet høyt nok til at det jeg drev med kunne minne om løping. På dette tidspunktet var det knappe fire uker igjen til halvmaraen i Oslo. Ettersom løpetrening var utelukket bestemte jeg meg for å trene overkropp på helsestudio fram til ting ble bedre. Det er kjedelig å løfte vekter, stort mer er det ikke å si om den saken.

Etter en uke med løfting av vekter forsøkte jeg meg igjen på noen rolige løpeturer. Det fungerte greit, men frasparket og kraften i venstrebeinet var absolutt ikke 100 prosent, i tillegg gjorde det innimellom vondt. To uker før halvmaraen spurte en løpekompis om jeg ville bli med på en 2X10 km tempoøkt. Han trente mot maratondistansen 22.sept. og er i langt bedre form enn meg (løp til slutt inn på 3.08). Ettersom låret føltes såpass mye bedre bestemte meg for å henge meg på. Det skulle jeg latt være. En ting var at tempoet var i overkant høyt for meg, men verst var at hamstringen nå meldte fra for fulle mugger. Etter denne økten gjorde det til og med vondt å sitte stille Dermed ble det nok en uke på helsestudio og utsiktene for deltakelse i Oslo begynte å se mørkt ut.

Etter mye om og men, diskusjoner med meg selv, etc. stilte jeg likevel på startstreken i Oslo. Hamstringen var fortsatt plagsom, men så lenge jeg tok det rolig burde det funke. I verste fall kunne jeg jo bryte.

På grunn av disse omstendighetene hadde jeg null nerver i dagene før løpet. Jeg har aldri ruslet rundt med lavere skuldre i timene før et løp. Kom jeg inn på en tid under 1.50 ville jeg være tilfreds. Målet var rett og slett å inkassere medaljen jeg aldri fikk i fjor pga. sykdom. 

Såpass avslappet var jeg at planen om å legge meg bak 1.45 ballongen i startpulje 1 gikk ad undas. Jeg var rett og slett for sent ute til start og da jeg tok plass i startfeltet befant jeg meg bak to-timersballongen i pulje tre. Jeg skulle riktignok ta det lungt, men dette ble litt i roligste laget. Før start albuet jeg meg derfor frem til fremre del av feltet og da startskuddet gikk sto jeg først i pulje tre. 

I år hadde arrangørene lagt opp til puljestart. Dvs. syv puljer som startet med tre minutters mellomrom. Så vidt jeg kunne registrere var det bare pulje 1 som hadde fartsholdere fra 1.40 og kjappere. 

Ut fra start gikk det altfor fort. Den første kilometeren gikk unna i ca. 4 min pr km og selv om jeg flere ganger sjekket Garminen og satte ned tempoet lot jeg meg fort rive med og straks gikk det  fortere igjen. Før vi nådde Skøyen hadde vi tatt igjen to-timers ballongen i pulje to. I løpet av ca en kilometer hadde jeg kommet meg gjennom muren av mennesker. Bortover Frognerstranda fortsatte jeg i godt driv. Innimellom sved det litt i hamstringen, særlig når jeg måtte ta kjappe skritt til siden for ikke å løpe på folk. Jeg kjente det også ekstra da jeg måtte løpe på det ujevne underlaget ved siden av sykkelstien for å komme forbi køen av folk.

I motsetning til de fleste andre var jeg godt kledd for anledningen. Mange stilte til start iført singlet og shorts. Det fatter jeg ikke. Det var tross alt frisk bris, regn og 8 grader. Ettersom jeg ikke er spesielt glad i å fryse var jeg dermed kledd som en polfarer. Lange tights, kortermet teknisk trøye, Nike Vapor jakke, lue, bomullshals og hansker. I tillegg hadde jeg selvfølgelig Nathan drikkesekken min på ryggen. Denne sekken er jeg blitt riktig så glad i (den sitter så godt at jeg glemmer at jeg har den på). Man kan argumetere mot å løpe med sekk fordi den tynger deg med noen gram + vekten av drikken. For min del er det viktigere å kunne innta litt drikke når jeg føler behov i motsetning til å dunke nedpå en kopp ved drikkestasjonen (som kan føre til mageknip). I tillegg har jeg alltid energigels, druesukke, etc for hånden.

Da vi nærmet oss Aker brygge tok jeg av lue og hansker. Tempoet var fortsatt greit og nå var jeg på vei gjennom 1.50-gruppen. Disse hadde startet tre minutter før meg, noe som fikk meg til å tenke at dette gikk ganske radig. Det gjorde det faktisk også. Forbi Rådhuset og utover mot Vippetangen følte jeg meg ganske så lett på tå. I kvadraturen grep jeg en banan som jeg spiste løpende nedover mot børsen. Første ti km gikk unna på rett over 46 min. Det fikk meg til å tenke at jeg hadde åpnet alt for hardt i forhold til planen. Målet var jo å kun å komme meg i mål. Utover mot Sjursøya begynte jeg å fundere på hvor lenge jeg ville greie å fortsette i dette tempoet. Faktum er jo at jeg som regel har mistet piffen etter 16 -17 km i det tempoet, og med den elendige oppkjøringen jeg hadde hatt lå ikke akkurat forholdene til rette for at jeg ville holde nå heller. Selv om jeg absolutt ikke var sliten, bestemte jeg meg derfor for å slå ned litt på tempoet da vi nærmet oss runding ved Sjursøya. 

Etter runding på Sjursøya, på vei tilbake til byen regnet det relativt kraftig, vinden blåste friskt og det hele var ganske høstlig og kjipt. Jeg så på løperne i singlet og tights og tenkte at det måtte være ganske så jævlig kaldt. Selv trakk jeg lua godt over ørene og langet ut mot byen. Tilbake i Bjørvika passerte vi 14 km og løypa dreid løypa oppover mot Gamlebyen og Tøyen. En del løpere hadde begynt å gå. Jeg tygde en druesukkertablett, drakk litt fra drikkesekken og funderte på om jeg skulle forsøke å sette opp tempoet litt igjen. Fra 11,5 til ca 14 km hadde jeg holdt litt igjen (4.50 min pr. km). Innover mot Gamlebyen økte jeg tempoet litt. Ved 15 kilometer spiste jeg to halve bananer (mens jeg løp). Det ga litt ekstra sprut og jeg følte meg klar i hodet og overraskende lett i beina. Hamstringen var der hele tiden, men kjentes mest som lett stølhet. Jeg sjekket Garminen og registrerte at hvis jeg klarte å holde ca 4.40 de siste drøye fem kilometerne inn til mål, ville jeg krype under 1.40.

Fem kilometer til mål - ikke mer enn en bitte liten tempo økt, egentlig en distanse for kort til å kunne kalles en treningstur. Med disse tankene i hodet satte jeg opp farten, og det gikk fint. Jeg fikk følelsen av å beinfly nedover Bispelokket og inn i Kvadraturen. Jeg må innrømme at det var litt seigt innover Kirkegata, men da jeg rundet inn i Karl Johans gate fikk jeg nye krefter og satt inn en langspurt. Opp og ned Karl Johans gate og oppover forbi Stortinget  hadde jeg følelsen av å ha bøtter med energi på lager. Jeg sjekket Garminen og registrerte at dette kunne gå. Jeg kunne faktisk perse. Dermed la jeg inn høygiret. Jeg spurtet over torget i Rådhustgata og fløy det forteste jeg kunne nedover bakken og inn mot mål. I mål stoppet jeg klokken på 1.39.27. Da måtte jeg le.

Ikke at 1.39.27 er noen fantastisk tid, sånn objektivt sett, men for meg, akkurat søndag 22. september, var det over all forventning. Målet for 2012-sesongen hadde vært å komme under 1.40 på halvmaraton, ikke så ambisiøst, men likevel er jeg fornøyd.

Nå i etterkant sitter jeg igjen med følelsen av at jeg kunne løpt enda litt fortere. De fire siste kilometere gikk unna i ca. 4.30 min pr. km tempo og siste kilometeren gikk unna i 4.10 tempo. Det tyder på at jeg kunne gitt litt mer fra 10 - 15 km hvor jeg satte ned tempoet i frykt for å sprekke ved 17 km. På en måte er det helt greit. Tidene skal videre ned i 2013-sesongen!

På beina hadde jeg Adidas Adios 1. Fantastiske sko! Jeg har ikke brukt de på distanser lengre enn 10 km tidligere fordi jeg har vært redd for at de ikke er tilstrekkelig stabile for meg som overpronerer. Skepsisen var ubegrunnet - skoene fungerte supert over 21.1 km.

På vei hjem til Fredrikstad sa hamstringen klart i fra om hva den synes om dagens tur. I dag er den heldigvis ikke så gal og håpet er å ta en forsiktig løpetur igjen de nærmeste dagene.

Neste løp nå er 5 kilometeren i Novemberflåset i Strømstad og deretter Nyttårsløpet i Fredrikstad (3.3 km). Det betyr to måneder med tempotrening. Deretter er det halvmaratontrening mot Fredrikstadløpet og Gøteborgsvarvet 18.mai.