2. Mars, 2011: Etter tre måneders innendørstrening var det på tide å overføre egenskapene jeg hadde tilegnet meg på tredemøllen til landeveien.
Spent snørte jeg på meg Adidas Adizero Tempoene og la i vei i retning Hvaler. Jeg hadde jo lest mye om at legger etc. ikke ble trent tilstrekkelig ved løping utelukkende på mølle, at det er du som skal bevege deg over veien og ikke motsatt, at luftmotstand selv i vindstille utgjør minutter på halvmaraton, etc, etc. Skulle jeg nå få svi for at jeg ikke hadde tatt meg selv i nakken og løpt med en grads stigning på mølla vinteren igjennom?
Så hvordan gikk min første løpetur i "den virkelige verden" på tre måneder?
På grunn av den kalde og relativt snørike vinteren på Østlandet lå det fortsatt snø i terrenget og på stier, men fortauene var så godt som frie for snø. Det var riktignok partier med is, men på grunn av fem minus var isen tørr så skoene satt godt. Jeg løp 6,6 kilometer like raskt og nesten lettere enn på mølle (rett under 5 min pr.km i snitt). Vel hjemme var jeg overrasket over hvor lett det hadde gått. Turen hadde selvfølgelig vært i korteste laget, så jeg bestemte meg for å øke til 10 km dagen etter. Også denne turen gikk greit. 9.33 km gikk greit på 46 minutter og 44 sekunder, nesten nøyaktig 5 min pr. km. Tre dager senere samlet jeg Varvet-gjengen og gjorde unna 15,4 km med letthet i 5.30-tempo.
Min konklusjon er dermed at det er så sykt kjedelig å løpe på tredemølle at man bare av den grunn blir godt rustet til å løpe i terrenget. Det er ihvertfall min eneste forklaring på hvordan jeg klarte å opprettholde tempoet fra mølla på landeveien.
Var det på tide å revidere 2 timers målet? Var 1.50 innen rekkevidde? Det var en måned igjen til Fredrikstadløpet og litt over to til Gøteborgsvarvet. Altså begynte jeg å få dårlig tid med tanke på å få opp farten, men likevel..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar