Juli 2010, hytta, Strømstad: Speilet røper at fem års inaktivitet faktisk har hatt effekt. Det var på høy tid å ta grep. Jeg snørte på meg et par røde Puma joggesko, gikk ut døren, trakk pusten og begynte å løpe. For første gang på fem år løp jeg og det gikk overraskende lett - i tre minutter. Tidligere år hadde jeg løpetrent regelmessig, ikke mye, eller med et mål, men tilstrekkelig til at jeg løp 10 km sub 50 min. Nå slo hjertet ubehagelig raskt og pusten gikk ukontrollert etter bare 500 meter. Det hele var nesten litt skremmende. Lettere sjokkert men også optimistisk subbet jeg tilbake til hytta. Formen kunne jeg tross alt gjøre noe med.
De følgene dagene løp jeg ett par, tre kilometer hver dag. Formen forbedret seg ørlite, men jeg var milevis unna å løpe 10 km sub 50 minutter, bokstavelig talt.
Tilbake i Fredrikstad opprettholdt jeg min nye vane utover sensommeren, men grusveier og stier ble nå byttet ut med asfalt. Knærne sa i fra ganske momentant at 1. Jeg burde ligge unna asfalt, 2: Puma skoene jeg kjøpte på Smart Club i 2004 var vanvittig dårlige. Etter litt research suste jeg derfor avgårde og kjøpte et par Adidas Adistar Salvation. Smertene i knærne forsvant. Det er faktisk utrolig hvor mye sko har å si, særlig når man er tung, overpronerer og er generelt utrent.
Uten smerter i knærne, men med tendens til benhinnebetennelse i skinnleggen løp jeg glad og fornøyd videre. I september følte jeg at jeg nærmet meg en slags form, jeg var i det minste i bedre form og klarte å løpe fem, seks kilometer uten stopp. Samtidig hadde jeg oftere og oftere en følelse av at min løpekarriere snart ville ta slutt - jeg ville bli forkjølet og ikke komme i gang igjen, det ville snart bli mørke kvelder høst og kaldt, etc, etc. Løsningen var å sette seg et forpliktende mål, og få meg seg flere på å begynne å løpe. I løpet av få dager var vi ti kamerater meldt på til Gøteborgsvarvet 2011.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar