Intervaller, tempo, tempo og langtur

Denne uken har treningen sittet som ett skudd. I hvert fall sammenlignet med de tre foregående ukene.
Jeg innledet uken med en liten intervalløkt/ fartslek-økt på mandag. Heldigvis slapp jeg å bli sjokkert over at formen var ruinert etter tre ukers treningsopphold Tempoet i kroppen var ikke så verst, men jeg merket at tre uker med sykdom har høvlet toppen av farten min. Likevel var det på mange måter en god økt som ikke tok alt håp fra å få en god opplevelse i Gøteborg 12. mai.

Tirsdag gjennomførte jeg en restitusjonstur på 9 km. For å få kabalen til å gå opp med kone og barn som skulle hit og dit, måtte jeg ta denne turen en snau halvtime etter middag. Å løpe så tett etter større måltid funker rett og slett ikke for meg. Kroppen er dø og magen murrer stadig mer misfornøyd for hver kilometer som går.

På onsdag tok jeg en hviledag. Torsdag var det derimot på'n igjen. På programmet stod 7 km tempo. For anledningen bestemte jeg meg for å teste Adidas Adios 2. På mølla har jeg opplevd litt smerter under foten når jeg løper med disse. Da jeg testet de på denne lille tempoturen fungerte de derimot knirkefritt. Sammenliknet med Adios 1 (som jeg forøvrig brukte på mandagens intervaller), er ikke løpsfølelsen like god. Man føler rett og slett ikke samme kontakten og grepet med bakken. På den annen side oppleves de som mer skånsom i og med mer demping. Tempoturen gikk bra, 7 km i 4.30 min pr. km tempo i snitt og det i en ganske kupert løype. Med tanke på mitt sykdomsavbrekk begynte jeg virkelig å få troen på at det ikke har vært et sykdomsavbrekk, men en lenge etterlengtet hvilepause.

Adios 1 vrs. 2

Fredag var jeg enormt sliten etter en lystig hyttetur til Sverige torsdagkveld, men lørdag var formen igjen på plass og planen om en 10 km rolig tur ble satt ut i live. Adidas Mana 6 skoene mine har nesten vært dedikert til mølle-bruk. Ettersom været på lørdag var såpass bra som det var, bestemte jeg meg for å teste Manaene uten å risikere at de ville bli nektet adgang på treningsstudioet i fremtiden. Disse skoene er supre! Turen som i utgangspunktet skulle bli en langsom restitusjonstur ble etterhvert en god tempo tur. Etter 8 km stoppet jeg klokken på 37.02.

I dag (søndag) var det på tide med langtur. Været var super dupert og jeg hadde avtalt med en løpekompis å ta en runde i Fredrikstadmarka. Marka byr på nydelig løpeterreng, men først og fremst i finvær. Når det regner trives jeg nemlig best på asfalt. Vi la avgårde klokken 09.00 i strålende sol og 8 plussgrader. I marka var det faktisk en del som hadde kommet seg ut allerede og vi møtte flere joggere og promenerende på turen. Det er egentlig litt oppmuntrende! Tempoet var passe lavt (5.20 min pr km), men på grunn av terrenget og de innimellom grusomt bratte motbakkene fikk vi likevel pulsen litt opp. Etter 12 km skilte jeg lag med løpekameraten og skogen. Herfra og hjem var det 6 km med lettløpt asfalt. Tempoet gikk opp og vel hjemme hadde jeg løpt 18 km i samme tempo som jeg holdt under Gøteborgsvarvet i fjor.

Alt i alt en god  uke som gjør meg en smule optimistisk med tanke på GBGvarvet. Eneste grunn til bekymring nå er at begge ungene er sørpe forkjølet og at kona klager over vond hals. Jeg synes det virker som absolutt alle er forkjølet om dagen. Det passer meg mildt sagt paranoid dårlig! Jeg krysser dermed fingrene for nok en uke med kvalitetstrening.

Back on track - tre uker til Gøteborgsvarvet

De tre siste ukene har vært en sørgelig historie med tanke på trening. Grunnen er først og fremst en gjenstridig halsbetennelse med påfølgende forkjølelse. Litt nedstemt registrer jeg dermed at jeg har gjort unna skarve 50 km på tre uker. I og med at det kun er tre uker til Gøteborgsvarvet er dette en aldri så liten oppkjøringskrise. Som nevnt tidligere har jeg likevel innfunnet meg greit med situasjonen. Når man trener mot løp kontinuerlig og året rundt, er det vel nesten uunngåelig at det innimellom skjærer seg litt. I forhold til treningsplanen jeg hadde satt opp for Varvet skulle jeg i løpet av disse tre ukene løpt tilsammen 180km, inkludert tre langturer på 20 + km.

Det var derfor vært med lettelse jeg før helgen merket at trykket i pannen lettet og energien litt etter litt kom tilbake. For ikke å gå i den samme fellen jeg har gjort før med å legge ut på langtur så fort jeg føler meg litt frisk, har jeg denne gangen kjørt tre forsiktige økter inne på mølle (+styrketrening). Tidligere har jeg nemlig brent meg på å kjøre for hardt for tidlig etter sykdom og endt opp syk igjen.

I dag følte jeg meg ganske så helt frisk og bestemte meg derfor for å ta en snau 10km ute.

Ikke så mye å si om turen egentlig bortsett fra at jeg var positivt overrasket over at jeg relativt greit klarte å holde ok tempo. Jeg passerte 9 km på 42 min og følte jeg løp relativt uanstrengt.

De tre ukene som gjenstår før Varvet skal intervaller og langturer settes i høysetet. Håper å klemme inn minst to turer over 20 km.

Til slutt legger jeg ved et bilde jeg knipset på Modelljernbanemusset i Gamlebyen da jeg besøkte det med familien i formiddag.

Dette museet er egentlig ganske imponerende med hundrevis av meter togbane og fantastiske kulisser. Til min store overraskelse kom vi over disse to i en liten skog mellom jernbanelinjene:

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til slik, bortsett fra å le..

(25.14.12) Lokalavisen tar saken: http://www.f-b.no/nyheter/jernbanesex-i-gamlebyen-1.7200376

Satt tilbake av sykdom

Skal man tro det man leser kan man ha treningsopphold på fire-fem dager uten at formen forringes nevneverdig. I løpet av de ti siste dagene har jeg trent en økt. Det betyr sannsynligvis at formen er på vei mot uante dybder, og at oppkjøringen til Gøteborgsvarvet er verst tenkelig.

Likevel har jeg unngått å la meg stresse så veldig av dette.  På den positive siden har alle tendenser til vondter i føtter og bein forsvunnet sakte men sikkert. Dermed velger jeg å tro at kroppen har hatt godt av dette ufrivillige treningsoppholdet. Samtidig krysser jeg fingrene hardt for at jeg snart kan begynne å trene igjen, for i bakhodet murrer en ekkel følelse av at km-tidene blir dårligere for hver dag som går nå.

Göteborgsvarvet ordner opp + film av banen

Etter nedturen på tirsdag da jeg fant ut at jeg var plassert i siste startfelt med startnummer 65280 i Gøteborgsvarvet 2012, var jeg spent da jeg åpnet e-posten fra Mikaela i Göteborgsvarv-administrasjonen i dag.



Trangt om plassen!

Heldigvis viste det seg at de hadde blandet noen påmeldinger og profiler. Det hadde ført til at min tid fra i fjor ikke ble hensyntatt i seedingen.

Den hyggelige beskjeden fra Mikaela i Varvet-administrasjonen var dermed at jeg nå var plassert i gruppe 7 med starttid klokken 14.10. Hadde jeg ikke klaget hadde jeg startet nesten to timer og 40.000 personer senere! Heldigvis havnet jeg også i startgruppen foran Volvo-gubbene (ikke at jeg har noe i mot Volvo, men den gruppa er visstnok litt seig å starte bak/ løpe gjennom..).

Dermed gleder jeg meg igjen skikkelig til løpefesten i Gøteborg!

Her kan du lese om mine opp- og nedturer fra fjorårets løp: Göteborgsvarvet 2011

Film av banen
Som jeg indikerer i tittelen av dette inlegget finnes det en film. Sjekk ut denne lenken
Her blir man guidet gjennom samtlige av de 21.1 km i Gøteborg:

http://se.running.adidas.com/goteborgsvarvet.asp

Her er en annen liten smakebit fra løypa:
http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=rSvOr7xN_uE

Kart over løypa:

Eneste skåret i gleden nå er at jeg ikke blir helt frisk fra halsbetennelsen jeg pådro meg sist uke. Tok en lett økt i går da jeg følte meg nesten frisk. I dag føler jeg meg derimot litt dårligere igjen. Ettersom jeg hadde en uke med litt redusert treningsmengde etter Fredrikstadløpet betyr det at jeg har to uker på rad med ganske få kilometer. Men, men, sånn er livet. Planen de neste dagene er å forsøke å smøre meg med litt tålmodighet, spise grønnsakene mine og sove godt.

Göteborgsvarvet - dom jävlarna

De siste ukene har gått med til jobbing, påskeferie og til slutt litt en runde sykdom. Heldigvis har jeg også fått klemt inn noen gode treningsøkter før en hissig halsbetennelse satt meg ut av spill sist uke. Nå er jeg derimot i gang igjen, denne gangen med nesen vendt mot Göteborgsvarvet.

Første helg av påskeferien ble tilbrakt i nettopp Göteborg. Det er en by jeg liker svært godt, og foretrekker framfor Oslo som reisemål når som helst.

Når jeg først var i byen benyttet jeg anledningen til å knipse et foto av Avenyen som 62.000 mennesker skal slite seg opp 12. mai.

Med Påskeferien vel overstått fikk jeg nyss om at seedingen for Varvet var klar. I fjor startet jeg i startgruppe 18, noe som var ganske håpløst med tanke på alle jeg måtte løpe rundt og forbi for å komme i nærheten av en tid jeg kunne være fornøyd med (noen steder gikk folk å gå fem-seks i bredden). I mål kunne jeg notere 1.48-ett-eller-annet. Det var fire minutter dårligere enn Fredrikstadløpet jeg hadde løpt to måneder tidligere, og jeg var misfornøyd med tiden. På den positive siden betydde det at jeg kom inn under 1.55 og at jeg dermed ville bli plassert mye lenger fram i startfeltet i 2012, trodde jeg. Da jeg sjekket inn på Varvets sider fikk jeg nemlig beskjed om at jeg var tildelt startnummer 65290 i startgruppe 21!!

Forbannet sendte jeg en e-post til arrangøren og la igjen en sur post på facebooksiden deres. Siden har jeg ikke hørt et knyst.

Nå er ikke Varvet noe "perseløp", men likevel. Man vil jo helst komme i mål før målseilet er pakket ned og  bananene er spist.

I går ble jeg minnet på hvorfor jeg løper

Noen ganger er det pes å komme seg ut for å trene. Andre ganger er det pes når man først har kommet seg ut  - vinden kjennes som en vegg, beina er tunge og kroppen varsler med alle virkemidler den har til rådighet, at man burde holde seg i ro. Da er det ikke gøy å løpe, da løper man fordi man føler det er noe man må gjøre for å oppnå ett eller annet mål.
Heldigvis er jeg sjelden rammet denne tilstanden og som regel vil både hode og kropp ut samtidig.

I går hadde jeg derimot en av de dagene da  hodet ville ut mens kroppen absolutt ikke hadde lyst til å løpe, i hvert fall til å begynne med. Den første kilometeren kjente jeg at søndagens halvmara fortsatt satt i beina. Jeg var stiv og støl og følte meg nok så gammel der jeg humpet avgårde langs veien. Samtidig ble jeg oppmerksom hvor bra været faktisk var. Jeg hadde vært ute i forskjellige ærend nesten hele ettermiddagen, men kun registrert at det var i varmeste laget med ullgenser. Nå løp jeg langs et jorde og kjente hvordan kald, rå jordluft blande seg med den varme vårlufta. Over en bakketopp i skogen ble jeg møtt av en  mild fønvind, humler summet i blomster langs kanten av grusveien og det hele begynte å ligne ei sommervise av Alf Prøysen. Etter ett par kilometer i dette miljøet begynte også kroppen å trives. Sakte, men sikkert forsvant stivhet og ømhet i muskler, og jeg fikk følelsen av å kunne sprette av gårde inn i solnedgangen. Det var i hvert fall sånn jeg følte det, eventuelle tilskuere fikk derimot se en kar på 192 cm og snaue 90 kg løpe med relativt tunge skritt i bedagelig tempo bortover grusveien. Men det bryr meg ikke, for løping handler ikke om å ta seg godt ut for andre, det handler om å føle at kroppen fungerer. Det handler om gode følelsen man innimellom opplever midt ute på et jorde, inne i en skog  eller på en asfaltvei gjennom et industriområde. Og denne følelsen tror jeg dukker opp stadig oftere etterhvert som dagene blir varmere og kveldene lysere.

Gode tider!

Fredrikstadløpet 2012 - opp som en hjort, ned som en skinnfell

I dag er jeg fornøyd med en ting, nemlig at jeg kom i mål.

Da jeg våknet i morges følte jeg meg en smule daff, men det gjør jeg jo i grunnen ofte, så jeg valgte å tenke at energien ville komme utover dagen. Det gjorde den også forsåvidt, mer om det senere. Så etter å ha revurdert dagens antrekk flerfoldige ganger var familien endelig klare til å dra. Akkurat det med løpetøy var nemlig en liten utfordring i dag. Plutselig var det 16 varmegrader, og de nyinnkjøpte 2xU-tightsene var utelukket. Dermed valgte jeg Nike tech capris, tynn Craft langarmet teknisk trøye og løpevest med netting i ryggen. Dette fungerte greit, men innimellom var det litt i varmeste laget, i skyggen og blåste det derimot en kald nordavind og der satt jeg pris på vesten.

Angående sko hadde jeg tenkt å løpe med Adios 1 eller 2, men med tanke på smertene jeg har slitt med under foten, og innimellom akillesen valgte jeg å safe med Adizero Mana 5. De fungerte veldig bra. Jeg kjente det litt i akillesen på andre runde, men det roet seg etter hvert, og nå etter løpet kjenner jeg ikke noe hverken i fot eller akilles.

Hedvig i turkis jakke på vei mot mål og medalje rundt halsen. Stas!

Klokken halv ett var vi klare for barneløp. Både Herman på 3 og Hedvig på 6 var klare for dyst, endelig friske etter influensa.

Deretter var det ca 30 minutter til start for halvmaraton og klart for å ta av overtrekkstøy og snøre på seg konkurranseskoene.

Mer enn tidligere gruet jeg meg til start, samtidig var jeg utålmodig etter å komme i gang. Bli ferdig.

Deretter var det på tide med siste toalettbesøk, og en liten oppvarmingstur opp og ned byens paradegate.
Med chip i startnummeret var det ingen grunn til å presse seg fram i feltet, og ettersom jeg synes det er gøyere å passere folk enn å bli passert, stilte jeg meg opp sist i feltet.

Klokken 13.05, og vi var i gang.

Usikker på hva slags strategi jeg skulle velge for løpet la jeg av gårde på lykke og fromme. Dagens plan var å kjenne på kroppen, og kun bruke klokka som speedometer med mål om å komme inn rett under 1.40. Resultatet ble noe sånn som at jeg tittet på klokka og registrerte at jeg holdt 4.15 min på km . I for å senke farten tenkte jeg at "jaha, er det såpass fort vi skal løpe i dag, vel, vel, det føles fint".

For å gjøre en lang historie kort kan jeg røpe at denne tilnærmingen fungerte som smør i 16 km.

De første 5 km gikk unna i 4.30 tempo. Ikke veldig fort for lettbeinte, men persen min på 10 km er faktisk ikke raskere enn 44.21 minutter. I dag ble ti km passert på 45 min. Bekymringene mine for litt vond hals og tungt hode var borte. ved 15 km lå jeg an til å komme inn rundt 1.36, deretter ble det bare surr.

Fredrikstadløpet består av fire runder. Ved hver runding er det drikkestasjon. Da jeg grep to beger energidrikk ved siste passering tenkte jeg at dette lå an til å bli en knalltid. Kun drøye 6 km igjen. For å ikke søle drikken utover stoppet jeg og gikk litt mens jeg drakk. Så la jeg av gårde igjen, egentlig ganske optimistisk. Denne optimismen holdt sånn ca 1 km, så fikk jeg det for fullt, plutselig gikk km tiden rett i bånn. Delvis ved at beina surnet, men også fordi jeg begynte å bli ganske ør i hodet. Av en eller annen grunn fikk jeg det for meg at jeg måtte gå noen skritt, så da gjorde jeg det. Et problem for meg på dette strekket av løpet var at jeg var mutters alene. Ryggene jeg tidligere hadde hengt på hadde enten forsvunnet foran meg, eller bak meg. Dermed gikk jeg helt til det kom en rygg. Det var en kar jeg hadde passert noen km lengre nede i gata. Så bet jeg tennene sammen og bestemte meg for at jeg ikke skulle slippe denne karen. Først løp vi et ganske behagelig tempo, men to km før mål satte karen gradvis opp tempoet. En km før mål gasset han på virkelig, og jeg hørte meg selv si "Dæven, nå er jeg tom" hvorpå han svarte "er ikke gæernt å være tom i fire-blank tempo". Dette resulterte i at den siste kilometeren gikk kjapt unna, for jeg klarte å holde både ryggen og tempoet inn. En god stund trodde jeg at denne overraskende energiboosten ville redde meg inn under 1.40. I mål glemte jeg å ta til venstre og tapte og måtte snu og løpe tilbake. Dette tapte jeg maks 15. sek på og utgjorde ikke noe i den store sammenhengen. Sluttiden ble nemlig 1.40.38, og jeg var skikkelig skuffet. Målet hadde jo vært under 1.40, i tillegg lå jeg an til mye bedre.

Nå noen timer senere er jeg fortsatt skuffet, men målet mitt var faktisk å komme inn under 1.40. Det var det jeg anså som realistisk utfra formen om dagen. Burde jeg ikke dermed være fornøyd med et avvik på kun 38 sekunder? Nei, ikke når jeg tapte tre - fire minutter på de fem siste km.

Grunnen til denne sprekken er sikkert sammensatt. Jeg åpnet sannsynligvis for fort. Jeg har for få langturer i bena og dagsformen var ikke bra. I tillegg er konkurransepsyken min latterlig. I stedet for å tenke at nå skal jeg gasse på ved 16 km, tenker jeg negative tanker i bøtter og spann.

Alt i alt var det 85% kanonløp og 15% katastrofetenkning.