GPS-klokke - uunværlig gadget, eller en forbannelse?

Puls- og gpsklokker er snart å se på enhver løpers arm. Ikke så rart, for å få input om hastighet, snittfart og tid kan både være motiverende og gull verdt:

• I begynnelsen av konkurranser når det gjelder å holde tempoet nede
• Underveis i et løp for å se hvordan man ligger an i forhold til å nå målsettinger
• For å kunne trene med riktig intensitet
• Under årets løp indikerer historiske data fra klokken om treningen gir ønskede resultater

 

Selvfølgelig er gpsklokken en nyttig gadget, men, for det er et men, fører denne høyteknologiske duppedingsen til at jeg har fått en for teknisk tilnærming til det å løpe? Lar jeg meg i for stor grad styre av data og statistikk klokken hele tiden spyr ut i stedet for å lytte til kroppen? Dette siste spørsmålet er særlig aktuelt underveis i en konkurranse. Som jeg skriver over, er det praktisk å vite hvordan man ligger an i forhold til målsetting, men jeg har erfart at jeg ofte lar meg psyke ut av tallene som lyser mot meg fra displayet.

 

 

Garmin Forerunner 305, bra greier! 

Et eksempel er fra en 10km jeg deltok på i Tønsberg i juni (Kristinaløpet). Fem km var passert, bena fungerte supert, pusten gikk uanstrengt og jeg følte jeg hadde masse inne. En kikk på klokken viste at jeg holdt for høyt tempo i forhold til hva jeg har erfart er tempoet jeg takler når jeg løper tempo-økter (jeg lå i 4.10 min pr. km mens 4.25 min pr. km var det jeg før løpet hadde definert som fornuftig konkurransetempo). Min reaksjon var å slakke av på farten. Jeg ville jo nødig sprekke i løpet av de siste fire kilometerne. Resultatet ble at jeg løp inn på 44 minutter, som jo var målet, men kunne jeg gjort det bedre uten klokka?

 

Et annet eksempel har jeg fra Strømstadmilen i begynnelsen av juli. Svogeren min, som på treningsturer ofte drar ned tempoet, bestemte seg for å gi alt i konkurransen. Jeg bestemte meg for å følge disposisjonen jeg hadde lagt for løpet (noe som betød å kjøre de første fem i 4.35 min pr. km, og deretter sette opp farten). Overbevist om at svoger ville sprekke underveis fulgte jeg planen min og safet inn til målsettingen min om å løpe på under 46 minutter. Svogeren min hadde riktignok sprukket de siste to km, men løp likevel fra meg med ett minutt. I mål var han totalt utslitt, mens jeg følte meg helt grei.

 

Det som virkelig fikk meg til å reflektere ekstra over om tallene på klokka psyker meg ut var etter en 9 km tempoøkt forleden dag. Etter fire kilometer i 4.40 tempo gikk klokka tom for strøm og jeg ble nødt til å løpe de siste fem "i blinde". Vel hjemme sjekket jeg på mobiltelefonen hvor lenge jeg hadde vært ute og oppdaget at jeg hadde løpt runden raskere enn vanlig og med en kraftig negativ split.

 

Hypotesen min er derfor at klokken forhindrer meg fra å gi alt. Noe som i grunnen er min egen skyld, ettersom det er jeg som har definert hva "alt" er.

Planen nå er å løpe noen testløp med klokka i baklomma, sånn at jeg ikke kan sjekke status underveis, og se om det å lytte til kroppen i stedet for klokka gjør at jeg løper fortere.

 

Kanskje jeg til og med skulle driste meg til å skru av klokka de siste 11 kilometerne av halvmaraton i Oslo i september?

Overpronasjon

Adidas Mana 5 er fortsatt min desiderte favorittsko for intervaller og konkurranse. Etter å ha hørt veldig mye positivt om Adidas Adizero Adios begynte jeg å leke med tanken om å gå til anskaffelse av et par. Spørsmålet er hvordan de fungerer for meg som overpronerer en smule.

Foto hentet fra artikkel (Adios er skoen til høyre).

Svaret fant jeg i denne ganske så gode artikkelen om overpronasjon:
http://www.runblogger.com/2010/08/on-overpronation-and-neutral-running.html

Status etter fire late uker

I utgangspunktet hadde jeg planlagt at ferien skulle bli høysesong for langturer. Mil skulle tilbakelegges og km.rekorder skulle settes. Sånn ble det ikke. Først slo akillesen seg vrang, deretter ble jeg godt gammeldags forkjølet. Ved å tøye litt i trapper ga smertene i akillesen seg raskt. Forkjølelsen hang derimot i lenger. Likevel presset jeg meg gjennom tre økter pr. uke i snitt (totalt 82 km på fire uker). Ikke lange, eller spesielt harde økter, men forhåpentligvis tilstrekkelig til å opprettholde formen.
I midten av august var ferie og slaraffenliv tilbakelagt. Forkjølelsen var borte og det var på tide å teste hvordan formen var påvirket av nesten en måned med mindre trening. Jeg mener å ha lest, eller blitt fortalt at formen opprettholdes hvis man trener 30 min, tre ganger i uken. Det tror jeg ikke lenger på. Resultatet av mitt 10 km testløp rundt Kråkerøy fortalte meg at jeg ikke løp så mange sekunder saktere, men at anstrengelsen var mye større. Det gikk tungt!

Med tanke på at det bare var seks uker til halvmaraton i Oslo la jeg meg i selen. I de to ukene som har gått etter ferien var slutt har jeg gjennomført 10 løpeøkter; 2 intervalløkter, 2 langturer over 15 km, to tempoøkter og fire halvraske 10km.
Heldigvis virker det som om kroppen responderer bra på den økte treningsmengden og Garminen viser at jeg igjen er på nivået jeg lå på før ferien.

Enn så lenge holder jeg fast ved målet om å løpe på under 1.40 i Oslo, men jeg er litt skeptisk. I følge planen skulle jeg jo vært både raskere og mer utholden nå enn jeg var i juni, det er jeg ikke. Håpet er derfor at fire uker med god trening fram mot 25.september skal få fart på skrotten.

Kondis er ferskvare

At kondis er ferskvare har jeg hørt fra flere hold i det siste. Et eksempel er svogeren min som løp Madrid-maraton på under tre timer i mai, men var usikker på om han greide 10 km under 45 minutter i midten av juli. Grunnen var at han i mellomtiden hadde blitt pappa, og dermed ikke fått trent på noen uker. Nå klarte han riktignok Strømstadmilen på 43 minutter, men likevel..

Hvor lite skal egentlig til for at alle timer invesert rundt omkring på fortau, stier og landeveier er forgjeves? Vil to uker med danske pølser, bayer og wienerbrød sette meg tilbake til start? 
Disse spørsmålene plager meg bittelitt når jeg nå er på vei ut i ferie. De siste ukene har nemlig vært bra i forhold til trening og forbedring av tempo. Det er 10 uker til Halvmaraton i Oslo, og egentlig på tide å starte et treningsopplegg målrettet mot dette. Jeg pakker treningstøy i kofferten og håper på det beste. Så gjenstår det å se hvor fort kondisen går ut på dato.

Erfaringer Adidas Adizero Aegis 2

Mine første lettvektssko var Adidas Adistar Tempo. Jeg er fortsatt svært glad i Tempoene, men først og fremst som treningssko for nettopp tempotrening.

Da jeg ladet opp til mitt første halvmaraton i våres bestemte jeg meg derfor for å gå til anskaffelse av et par sko som veide mindre, hadde en mer racingaktig løpsfølelse og med et støtte for overpronasjon.

Etter omfattende research falt valget på Adidas Adistar Aegis 2.

Aegis 2

Aegisene har fått svært gode kritikker jevnt over og er kåret til best i test i flere magasiner. Forventningen til disse skoene var derfor stor da jeg i begynnelsen av mars snørte de på meg for en første test tur på tredemølla. Ettersom Adidas Tempoene var en smule små hadde jeg gått opp en halv størrelse på Aegisene, i tillegg hadde jeg fått med meg at sko til konkurranse bør være romslige i tåboksen (ca. en fingerbredd mellom lengste tå og skotupp).

Mitt første inntrykk av skoene var at de var lysende grønne og derfor kule, de var lette og løpsfølelsen var super. På den negative siden følte jeg at jeg skled i skoene. Jeg fikk dem rett og slett ikke til å omslutte foten. Hadde jeg kjøpt for store sko?

Etter 10 km på mølla var jeg ikke overbevist. Jeg hadde til og med fått litt vondt i knærne. Med det ble Adidas Adistar Aegisene plassert langt inne i skapet - inntil nylig. 

Løpsfølelse:

Etter å ha kjøpt ett par litt tykkere sokker enn jeg pleier å løpe med, kom jeg nemlig til å huske skoene der bakerst i skapet. Kanskje de tykke sokkene ville gjøre susen - og det gjorde de, delvis. Skoene satt mye bedre, men skoene var fortsatt litt harde for knærne. Likevel har jeg i det siste brukt skoene stadig oftere, og på lengre og lengre turer. Underveis har skoene blitt bedre og bedre og begynner å nærme seg favoritter. Skoene føles nemlig raske, kontakten med underlaget er meget god og smertene i knærne har forsvunnet. I tillegg sitter skoene mye bedre på foten selv uten tykke sokker.

Etter å ha lest litt mer om skoene har jeg funnet at flere har opplevd at disse skoene må løpes inn mer enn vanlig. Grunnen er at skummet i sålen brytes ned/ mykes etter en tids bruk. Det kan vise seg å være vel anvendt tid, for skoene er faktisk meget gode.

Fast demping og såler som sitter godt på asfalt.

Jeg har nok kjøpt skoene et halvt nummer for store. Med det har jeg lært at sko fra samme leverandør ikke nødvendigvis er like store selv om de er i samme nummerstørrelse. Dette fant jeg ut etter å ha sjekket ut Running warehouse og deres Shoefitr-funksjon.

Konklusjon:

 I forhold til Adidas Tempo 4 føles de fastere i sålen, raskere, men en smule mindre stabile (fortsatt tilstrekkelig stabile for oss som overpronerer noe). I forhold til Adidas Adistar Mana 5 er de godt dempet og litt tyngre.

Adidas Adistar Aegis 2 er meget gode sko for trening og langdistanse konkurranse. Jeg vurderer å kjøpe ett par i en halv størrelse mindre!

Trene til halvmaraton - Del 9 - Målsetting og Mcmillan running calculator

Siden jeg begynte å løpe for et knapt år siden har målsettingen for treningen hele tiden endret seg. I utgangspunktet var målet å bli i bedre form, det ble jeg raskt. Etter to måneders trening ble målet derfor å løpe halvmaraton i Gøteborg på under to timer. Etter et halvt år var formen enda litt bedre og målet ble endret til å løpe Göteborgsvarvet på under 1.50. Etter åtte måneder løp jeg halvmaraton i Fredrikstad på 1.45.

Nå har det gått ett år siden jeg begynte å trene. Oslo maraton er neste konkurranse på tapetet. Det kan godt hende jeg løper noen 10 kilometer konkurranser før den tid, men bare for gøy. Den siste måneden har jeg deltatt i tre 10.km konkurranser og kommet inn på mellom 44 og 46 minutter i disse.

Hvor raskt bør jeg satse på å løpe på halvmaraton?For å unngå å gå på en smell, er det greit å ha en realistisk målsetting. Jeg har en liten drøm om å komme under 1.40, men er det realistisk? Når jeg plotter 10km tiden min inn i Mcmillan running calculator spår den at jeg greie bør det, men kan man stole på denne Mcmillan? Mange kommentarer på nettet tyder på at mannens kalkulator har en forbløffende nøyaktighet, selvfølgelig med forutsetning om at man trener til distansen man skal konkurrere i.

Mcmillan running calculator 

I mitt tilfelle betyr det (i følge Mcmillans running calculator) at når jeg i dag løper 10 km på 44.34, så bør jeg klare halvmaraton (13.1 miles) på 1.39.

Selv om mange forhold spiller inn på om jeg vil klare tiden Mcmillan mener jeg bør klare, er det en god indikasjon på formen. Også er det jo lettere å løpe ti km testløp, enn å sjekke hvor fort man greier å løpe hele distansen (21.1 km).

Heldigvis er det ett par måneder til Oslo Maraton sånn at jeg kan få tilstrekkelig med skikkelige langturer i bena.

Strømstadmilen 9.juli 2011 - 10 km hete-tokt

På en måte var jeg godt forberedt til Strømstadmilen. Det var bare to uker siden min forrige 10 km konkurranse (Kristinaløpet i Tønsberg), og jeg hadde forsåvidt trent godt siden.

Strømstadmilen gikk av stabelen lørdag. Fredag før løpet løp jeg en rolig 7 km med 4 innlagte tempodrag (i øs-pøs regn). Senere på kvelden fikk vi besøk og selvfølgelig lot jeg meg rive litt med og endte med å drikke noen flere pils enn jeg hadde tenkt. Det skulle straffe seg. Lørdag våknet jeg med lett hodepine og forbannet meg selv momentant. Ute var det lett skydekke og en kjølig bris, helt perfekt løpevær. Med det forsøkte jeg å overtale meg selv til at dagen tross alt ville ende godt.

Klokken 15.00 var situasjonen snudd på hodet. Hodepinen var borte, men temperaturen hadde krøpet til 25 grader og vinden hadde stilnet. Jeg klarte ikke lenger å overtale meg selv om at dagen ville ende godt.

Vel fremme på Strømstadvallen (start og målgang) stod jeg ikledd kort løpeshorts og syltynn singlet og følte hvordan svetten perle seg i pannen uten at jeg beveget en finger. Jeg gjorde det klart for dagens løpekompiser at jeg ikke ville ta noen sjanser i dag - at jeg ikke ville ende opp dehydrert og bevisstløs i et buskas. Målet var derfor å legge meg i et tempo litt under maks. Jeg satset med det å komme inn på under 46 minutter. I tall betydde det raskere enn 4 minutter og 36 sekunder pr.km, eller 13 km/t i gjennomsnittsfart. Løpekameratene, som er en del kjappere, var fast bestemt på å gi alt og dro meg med til startsgruppen for de som skulle løpe på under 41 minutter. Jeg stilte meg bekymret opp helt bakerst i gruppa, startsskuddet gikk, og det var det siste jeg så av dagens løpekamerater.



2 x 5 km



Første del av løypa bar utfor ned mot sentrum. Jeg holdt tempoet til løperne rundt meg og Garminen viste at jeg holdt under 4 minutter tempo - alt for fort for meg. Jeg prøvde å slakke av litt, men ble fort revet med og løp snart like raskt igjen. Etter rundt 1 km møtte vi den første bakken - en bratt liten jævel som kjørte pulsen i været, før det igjen bar utfor ned mot sentrum. Gjennom sentrum stod en del mennesker og heiet, det gjorde selvfølgelig sitt til at jeg gasset på litt ekstra også her. Etter 2.5 km var rundens første drikkestasjon og jeg kastet beger i ansiktet. Varmen var plagsom og jeg begynte å telle over hvor mange øl jeg egentlig hadde drukket kvelden i forveien. Ved ca. 3 km møtte vi nok en kort, men bratt bakke. Fra 3,5 opp til runding ved 5 var det oppover. Det var vindstille i gatene, solen stekte i ryggen, jeg forbannet pilsflaskene dagen i forveien. For å fåopp stemningen enda noen hakk begynte jeg å tenke det bleke ansiktet til gutten som hadde kollapset rett før mål på Gøteborgsvarvet.

De første fem km ble gjort unna på rett under 23 minutter. Foreløpig gikk det altså etter planen (bortsett fra den hodeløse åpningsspurten). Spørsmålet var om jeg ville jeg klare samme tempo en runde til.

Jeg forsøkte å omstille tankene. Når jeg kjente etter fungerte jo faktisk bena godt, jeg var ikke det minste svimmel, tørst eller tungpustet. Nå gjaldt det bare å fortsette å holde bena gående fem kilometer til, og fem kilometer er jo egentlig ikke så veldig mye. Med disse tankene i hodet gasset jeg på nedover mot byen. Jeg drakk ved drikkestasjonene og tok det litt rolig i oppoverbakkene. Solen stekte i ryggen de siste kilometerne oppover mot mål, og jeg løp gjennom alle hageslangedusjer folk som bodde langs løypa tilbød.

Inn på stadion så jeg den digitale klokken over målseilet runde 45 minutter. Jeg hadde dermed snaue ett minutt på å gjøre unna litt over 200 meter. På oppløpet hang løpekompisene over gjerdet og skrek at jeg skulle få opp farta. Det gjorde jeg og gikk over mål på 45.37 (i følge klokka, men 45.53 i følge resultatlisten?).

Ett minutt treigere enn i Tønsberg to uker tidligere, men jeg nådde målet for dagen og var egentlig ganske fornøyd. Enda mer fornøyd ble jeg da jeg fant ut at min ene løpekamerat som hadde løpt fra meg med seks minutter på en 10 km i Fredrikstadmarka i slutten av mai (Handymanløpet), bare løp fra meg med tre minutter nå.

Strømstadmilen var et supert arrangement. Masse vennlige funksjonærer, relativt korte køer til toalettene, godt med drikkestasjoner og bra med folk langs løypa!

Dagens utstyr fungerte supert:
Adidas Adizero Mana 5: Jeg vurderer å hamstre noen utgaver av denne utgående modellen!
Nike SS drifit sleeveless trøye: Luftig og lett!
Saucony løpeshorts: Lett og luftig - fungerer supert på varme dager.