Halting i høstmørket

I dagene etter halvmaratonen i Oslo har hamstringen virkelig vist seg fra sin vemmeligste side. På mandag forsøkte jeg meg på en liten løpetur, men det ble mest halting på stive bein med skjev rygg. Dermed bar det inn på helsestudio og løfting av vekter igjen. På en eller annen merkelig måte tror jeg at jeg er i ferd med å begynne å like vektløftersporten. Egentlig hadde det vært litt fint, for overkroppen min hadde absolutt hatt godt av en innsats. Det følger mye positivt med løping, men en trent overkropp er ikke en av tingene.

Hamstring til tross har det også blitt et par økter i friluft denne uken. På en måte merker jeg at jeg savner å løpe gjennom varme sommerkvelder kun ikledd shorts og singlet, på annen side er det langt friskere ute nå. I følge flere eksperter er vel også temperaturen nå om dagen mer ideell for utholdenhetsidrett.

En ting jeg stusser på der jeg halter rundt i lange tights, trøye og jakke er derimot hvor fort årstidene skifter her i landet. Dette bildet knipset jeg rett utenfor Fredrikstad 22.august, altså for en drøy måned siden.

21 grader i vannet og lyst langt utover kvelden. Nå, en måned senere har jeg plukket fram hodelykten. Om to måneder er det jul.

Etter den lille oppturen i Oslo sist helg har jeg begynt å glede meg til nye løp. Jeg har til og med vurdert Fredrikstadmarka rundt, men da skal forholdene ligge til rette. For nå gleder jeg meg til å virkelig begynne å trene til 5 km igjen. Så snart hamstringen har blitt enda litt bedre blir det to intervalløkter, en 9 km tempotur og en litt kort langtur pr. uke + +.

Fortsatt glad løping i høstmørket. Husk refleks og snytepapir!

Adidas Adizero Tempo 5 - erfaringer

Regelmessig forandrer skofabrikantene fargene på eksisterende skomodeller sånn at man tydelig kan se hva som er årets og hva som er fjorårets modeller. For meg er det ikke veldig interessant å ha en sko i siste farge, det som er viktige er å ha gode sko. Innimellom, egentlig ganske ofte, endrer fabrikantene også mer enn fargene og gjør endringer på selve konstruksjonen. Ett eksempel er Adios 2 (hvor jeg må innrømme at jeg foretrekker Adios 1, i hvert fall til konkurranse). Heldigvis kan disse endringene også være til det bedre, noe Adidas Adizero Tempo 5 er et godt eksempel på.

Tempo 5

Adidas Tempo 5 er både lettere, flatere og generelt raskere enn forgjengeren, som faktisk var en sabla god sko. Med 251 gram har skoen blitt lettere enn Adidas Aegis II, som mange bruker til halvmaraton- og maratonkonkurranse. 

At hælen er senket med 1.5 mm i forhold til Tempo 4 gjør at skoen har en lavere hæl - tå differanse. Dette gjør at man kommer mer frampå og får (i det minste) følelsen av et kjappere steg.

Tempoene er fortsatt stabile og har lagt inn en såkalt Medial-post for å forhindre overpronasjon. Dette fungerer bra!

Siden jeg fikk skoene i slutten av juli, har disse vært sommerens store favoritter. Jeg har brukt de på alt fra intervalløkter til to mils langturer. En periode brukte jeg de nesten hver dag. Dempingen i disse skoene holder i lange baner, i hvert fall for meg og jeg er 192cm høy og veier nesten 90 kilo. Samtidig er løpsfølelsen skikkelig bra og jeg føler jeg har mer kontakt med underlaget i disse enn f.eks Adios 2.

Skulle jeg hatt en sko akkurat nå, ville det blitt disse.  En stund vurderte jeg å bruke de på halvmaraton i Oslo.

Oslo halvmaraton

Det er lenge siden jeg har skrevet noe på denne bloggen. Det er ikke et resultat av at jeg har sluttet å løpe, for det har jeg altså ikke. Jeg har løpt og løpt, jevnt og trutt gjennom hele sommeren. Mengden og intensiteten har variert fra uke til uke, men jeg har som regel gjort unna ca. 40 km + hver uke.

Etter en irriterende nedtur i Kristinaløpet på forsommeren, da jeg ble forkjølet og valgte å løpe 5 km i stedet for 10 km, begynte jeg å sikte meg inn på mitt neste mål, nemlig halvmaraen i Oslo. Egentlig var kanskje ikke Kristinaløpet en så veldig stor nedtur for jeg løp inn til åttendeplass av noen og sytti i min gruppe (20.28 min), men jeg ble likevel litt muggen over å gå glipp av ti-kilometeren.

Nok om det, jeg begynte altså, sakte men sikkert å trene mot Oslo 22. september. Målet var å løpe inn på 1.30-tallet, og helst nedover mot 1.35. Gjennom sommerferien nøyde jeg meg med å løpe tilstrekkelig til å holde formen ved like. Det vil si at intervall-øktene utgikk og at det ble få av langturene over 16 km. I august derimot, kom jeg tilbake inn i et strammere regime. Intervaller, tempoturer og langturer sto igjen på programmet. Fornøyd kunne jeg konstatere at formen hadde holdt seg. I hvert fall sammenlignet med i fjor, da formen hadde blitt satt minutter tilbake etter en doven sommerferie. Alt lå nå godt til rette for at oppkjøringen skulle bli optimal. Det var helt til jeg deltok i "stillelengde-konkurranse" med kameratene mine.

Stille lengde

Resultatet av denne nokså høye, men relativt korte flighten var strekk i hamstringen. En følelse som i begynnelsen kunne forveksles med vedvarende krampe i sete- og baklårmuskulaturen. Etter noen dager ga smerten seg og jeg bestemte meg for å forsøke meg på en liten løpetur. Det fungerte svært dårlig. Jeg greide rett og slett ikke å løfte venstrebenet høyt nok til at det jeg drev med kunne minne om løping. På dette tidspunktet var det knappe fire uker igjen til halvmaraen i Oslo. Ettersom løpetrening var utelukket bestemte jeg meg for å trene overkropp på helsestudio fram til ting ble bedre. Det er kjedelig å løfte vekter, stort mer er det ikke å si om den saken.

Etter en uke med løfting av vekter forsøkte jeg meg igjen på noen rolige løpeturer. Det fungerte greit, men frasparket og kraften i venstrebeinet var absolutt ikke 100 prosent, i tillegg gjorde det innimellom vondt. To uker før halvmaraen spurte en løpekompis om jeg ville bli med på en 2X10 km tempoøkt. Han trente mot maratondistansen 22.sept. og er i langt bedre form enn meg (løp til slutt inn på 3.08). Ettersom låret føltes såpass mye bedre bestemte meg for å henge meg på. Det skulle jeg latt være. En ting var at tempoet var i overkant høyt for meg, men verst var at hamstringen nå meldte fra for fulle mugger. Etter denne økten gjorde det til og med vondt å sitte stille Dermed ble det nok en uke på helsestudio og utsiktene for deltakelse i Oslo begynte å se mørkt ut.

Etter mye om og men, diskusjoner med meg selv, etc. stilte jeg likevel på startstreken i Oslo. Hamstringen var fortsatt plagsom, men så lenge jeg tok det rolig burde det funke. I verste fall kunne jeg jo bryte.

På grunn av disse omstendighetene hadde jeg null nerver i dagene før løpet. Jeg har aldri ruslet rundt med lavere skuldre i timene før et løp. Kom jeg inn på en tid under 1.50 ville jeg være tilfreds. Målet var rett og slett å inkassere medaljen jeg aldri fikk i fjor pga. sykdom. 

Såpass avslappet var jeg at planen om å legge meg bak 1.45 ballongen i startpulje 1 gikk ad undas. Jeg var rett og slett for sent ute til start og da jeg tok plass i startfeltet befant jeg meg bak to-timersballongen i pulje tre. Jeg skulle riktignok ta det lungt, men dette ble litt i roligste laget. Før start albuet jeg meg derfor frem til fremre del av feltet og da startskuddet gikk sto jeg først i pulje tre. 

I år hadde arrangørene lagt opp til puljestart. Dvs. syv puljer som startet med tre minutters mellomrom. Så vidt jeg kunne registrere var det bare pulje 1 som hadde fartsholdere fra 1.40 og kjappere. 

Ut fra start gikk det altfor fort. Den første kilometeren gikk unna i ca. 4 min pr km og selv om jeg flere ganger sjekket Garminen og satte ned tempoet lot jeg meg fort rive med og straks gikk det  fortere igjen. Før vi nådde Skøyen hadde vi tatt igjen to-timers ballongen i pulje to. I løpet av ca en kilometer hadde jeg kommet meg gjennom muren av mennesker. Bortover Frognerstranda fortsatte jeg i godt driv. Innimellom sved det litt i hamstringen, særlig når jeg måtte ta kjappe skritt til siden for ikke å løpe på folk. Jeg kjente det også ekstra da jeg måtte løpe på det ujevne underlaget ved siden av sykkelstien for å komme forbi køen av folk.

I motsetning til de fleste andre var jeg godt kledd for anledningen. Mange stilte til start iført singlet og shorts. Det fatter jeg ikke. Det var tross alt frisk bris, regn og 8 grader. Ettersom jeg ikke er spesielt glad i å fryse var jeg dermed kledd som en polfarer. Lange tights, kortermet teknisk trøye, Nike Vapor jakke, lue, bomullshals og hansker. I tillegg hadde jeg selvfølgelig Nathan drikkesekken min på ryggen. Denne sekken er jeg blitt riktig så glad i (den sitter så godt at jeg glemmer at jeg har den på). Man kan argumetere mot å løpe med sekk fordi den tynger deg med noen gram + vekten av drikken. For min del er det viktigere å kunne innta litt drikke når jeg føler behov i motsetning til å dunke nedpå en kopp ved drikkestasjonen (som kan føre til mageknip). I tillegg har jeg alltid energigels, druesukke, etc for hånden.

Da vi nærmet oss Aker brygge tok jeg av lue og hansker. Tempoet var fortsatt greit og nå var jeg på vei gjennom 1.50-gruppen. Disse hadde startet tre minutter før meg, noe som fikk meg til å tenke at dette gikk ganske radig. Det gjorde det faktisk også. Forbi Rådhuset og utover mot Vippetangen følte jeg meg ganske så lett på tå. I kvadraturen grep jeg en banan som jeg spiste løpende nedover mot børsen. Første ti km gikk unna på rett over 46 min. Det fikk meg til å tenke at jeg hadde åpnet alt for hardt i forhold til planen. Målet var jo å kun å komme meg i mål. Utover mot Sjursøya begynte jeg å fundere på hvor lenge jeg ville greie å fortsette i dette tempoet. Faktum er jo at jeg som regel har mistet piffen etter 16 -17 km i det tempoet, og med den elendige oppkjøringen jeg hadde hatt lå ikke akkurat forholdene til rette for at jeg ville holde nå heller. Selv om jeg absolutt ikke var sliten, bestemte jeg meg derfor for å slå ned litt på tempoet da vi nærmet oss runding ved Sjursøya. 

Etter runding på Sjursøya, på vei tilbake til byen regnet det relativt kraftig, vinden blåste friskt og det hele var ganske høstlig og kjipt. Jeg så på løperne i singlet og tights og tenkte at det måtte være ganske så jævlig kaldt. Selv trakk jeg lua godt over ørene og langet ut mot byen. Tilbake i Bjørvika passerte vi 14 km og løypa dreid løypa oppover mot Gamlebyen og Tøyen. En del løpere hadde begynt å gå. Jeg tygde en druesukkertablett, drakk litt fra drikkesekken og funderte på om jeg skulle forsøke å sette opp tempoet litt igjen. Fra 11,5 til ca 14 km hadde jeg holdt litt igjen (4.50 min pr. km). Innover mot Gamlebyen økte jeg tempoet litt. Ved 15 kilometer spiste jeg to halve bananer (mens jeg løp). Det ga litt ekstra sprut og jeg følte meg klar i hodet og overraskende lett i beina. Hamstringen var der hele tiden, men kjentes mest som lett stølhet. Jeg sjekket Garminen og registrerte at hvis jeg klarte å holde ca 4.40 de siste drøye fem kilometerne inn til mål, ville jeg krype under 1.40.

Fem kilometer til mål - ikke mer enn en bitte liten tempo økt, egentlig en distanse for kort til å kunne kalles en treningstur. Med disse tankene i hodet satte jeg opp farten, og det gikk fint. Jeg fikk følelsen av å beinfly nedover Bispelokket og inn i Kvadraturen. Jeg må innrømme at det var litt seigt innover Kirkegata, men da jeg rundet inn i Karl Johans gate fikk jeg nye krefter og satt inn en langspurt. Opp og ned Karl Johans gate og oppover forbi Stortinget  hadde jeg følelsen av å ha bøtter med energi på lager. Jeg sjekket Garminen og registrerte at dette kunne gå. Jeg kunne faktisk perse. Dermed la jeg inn høygiret. Jeg spurtet over torget i Rådhustgata og fløy det forteste jeg kunne nedover bakken og inn mot mål. I mål stoppet jeg klokken på 1.39.27. Da måtte jeg le.

Ikke at 1.39.27 er noen fantastisk tid, sånn objektivt sett, men for meg, akkurat søndag 22. september, var det over all forventning. Målet for 2012-sesongen hadde vært å komme under 1.40 på halvmaraton, ikke så ambisiøst, men likevel er jeg fornøyd.

Nå i etterkant sitter jeg igjen med følelsen av at jeg kunne løpt enda litt fortere. De fire siste kilometere gikk unna i ca. 4.30 min pr. km tempo og siste kilometeren gikk unna i 4.10 tempo. Det tyder på at jeg kunne gitt litt mer fra 10 - 15 km hvor jeg satte ned tempoet i frykt for å sprekke ved 17 km. På en måte er det helt greit. Tidene skal videre ned i 2013-sesongen!

På beina hadde jeg Adidas Adios 1. Fantastiske sko! Jeg har ikke brukt de på distanser lengre enn 10 km tidligere fordi jeg har vært redd for at de ikke er tilstrekkelig stabile for meg som overpronerer. Skepsisen var ubegrunnet - skoene fungerte supert over 21.1 km.

På vei hjem til Fredrikstad sa hamstringen klart i fra om hva den synes om dagens tur. I dag er den heldigvis ikke så gal og håpet er å ta en forsiktig løpetur igjen de nærmeste dagene.

Neste løp nå er 5 kilometeren i Novemberflåset i Strømstad og deretter Nyttårsløpet i Fredrikstad (3.3 km). Det betyr to måneder med tempotrening. Deretter er det halvmaratontrening mot Fredrikstadløpet og Gøteborgsvarvet 18.mai.

Trening siste uke før 10 km - Kristinaløpet 2012

Til lørdag er det igjen på tide med en liten konkurranse - Kristinaløpet i Tønsberg. Jeg løp 10 kilometeren der i fjor og var positivt overrasket over både oppslutningen rundt løpet og den relativt flate og fine løypeprofilen. Derfor gleder jeg meg til å løpe i år også.  Værmeldingen har gått fra å være dyster, med regn og 10 m/s til å bli riktig så lovende med 19 grader, lettskyet og 6 m/s.

Denne siste uken før løpet tar jeg det ganske så rolig. På søndag løp jeg en stille og rolig 12 km i 5.15 min pr.km tempo. På mandag løp jeg 8 km på mølla i 4.55 tempo og i går løp jeg nok en rolig 8 km i 4.50 - 4.55 tempo. I morgen står en 4 km med fire innlagte intervalldrag på programmet for å vekke kroppen, som treningsguruene kaller det.

Utover det har treningen forløpt fint de siste ukene. Jeg har ligget jevnt på fire - fem økter i uken og pluss-minus 50 løpte km pr. uke. Ikke vondt noe sted, deilig løpe vær og lange lyse kvelder.

Hovedmålet for sesongen er fortsatt å komme på 1.30-tallet på halvmaraton, men jeg merker at jeg er sugen på å gjøre et godt løp på lørdag også. I det minste forbedre persen min fra i fjor (1.44.32).

Adidas Adizero Tempo 5 - lettere, lavere, kjappere

Jeg synes det er moro med utstyr. Driver man med seiling, sykling, golf, etc. kan det fort bli dyrt. Driver man med løping derimot, kommer man ut av det med lommeboka noenlunde i behold. Ett par nye sko koster ofte ikke mer enn to runder på golfbanen. For økonomien er løping dermed noe av det sunneste man kan drive med, selv for utstyrsfreaker.

Resultatet er at jeg har mange flere sko-par enn det jeg egentlig trenger. Noen hevder til og med at man ikke trenger sko for å løpe, dem om det. For egen del har jeg funnet ut at jeg til enhver tid trenger tre par friske sko. Ett par for mengdetrening, ett par for intervaller og tempo-trening og ett par for konkurranse (og lynkjappe intervaller). De siste tre ukene har jeg riktignok erstattet mengdetreningsskoene med lettvektssko på alle mengdeøkter, og tror at jo mer man har løpt desto mindre blir behovet for superdempede og bevegelseskontrollerende sko. Likevel vil jeg alltid ha ett par mengdetreningssko klare for bruk (for tiden Adidas Salvation 3).

De senste oppdateringene av Adidas' konkurransesko for lengre distanser har alle gjort at skoene har blitt litt tyngere, og litt mer dempet (Adios og Mana). Selv om oppdateringene fungerer bra til sitt bruk føler jeg de har beveget seg i litt gal retning. Nyheten om at den oppdaterte versjonen av Adidas Tempo-serien gjør skoen både lettere, flatere og generelt raskere er derfor good news! Med 251 gram har skoen blitt lettere enn Aegis II. At hælen er senket med 1.5 mm i forhold til Tempo 4 indikerer også en lavere hæl - tå differanse, positivt for folk som vil lande mer midt på- eller forfot.
Tempoene er fortsatt stabile og har lagt inn en såkalt Medial-post for å forhindre overpronasjon. Denne konstuksjonen skal være lettere enn på Tempo 4.

Det er ikke så lenge siden 17. mai så foreløpig synes jeg fargene på skoene er riktig så friske og fine (selv om jeg først og fremst tenker på det franske flagget når jeg ser skoene).

Les Running Warehouse's sneak preview her: Adidas Adizero Tempo 5

Skoene slippes for salg i juli. Jeg kommer i hvert fall til å vente med å kjøpe nye lettvektssko til da!

Trening til 10km - Kristinaløpet 2012

Fire uker gjenstår til Kristinaløpet i Tønsberg 30.juni. Jeg løp løpet for første gang i fjor og likte det veldig godt. Med unntak av toalettfasilitetene, de var det vanskelig å like ettersom de nærmest var fraværende. Det jeg likte var god stemning, mange løpere, godt med publikum og ikke minst flat og lettløpt løype.

 I fjor løp jeg på 44.38. Målet i år er å løpe fortere. Hvor mye er jeg usikker på. Faktisk er jeg litt usikker på hva jeg er god for på distansen. I forhold til i fjor på samme tid har jeg riktignok økt tempoet på intervaller, tempoturer og langturer uten å måtte gå lengre ned i kjelleren. På halvmaraton har det foreløpig gått fem minutter raskere i år enn i fjor i begge konkurransene jeg har deltatt i. Samtidig har jeg løpt ca. 10 km lengre pr uke i år enn ifjor.
Hvor mange sekunder som må til for at jeg skal være fornøyd med tiden på Kristinaløpet har jeg ikke bestemt meg for ennå. Dagsform, værforhold, etc. spiller inn.

Uken som gikk ble det fire økter. En mindre enn planlagt, men til gjengjeld ble det fire gode økter.

Mandag: 2 x 4 km tempotur i 4.28 min pr km.
Tirsdag: 12 km i 4.44 min pr km
Onsdag: Fri
Torsdag: 1 x 2km og 3 x 1,5km i 4.00 min pr km tempo. + oppvarming, joggepause og nedjogg. 10km.
Fredag: Fri
Lørdag: 17 km i 4.48 min pr km tempo
Søndag: Fri.

Tilsammen 47 km.

Utsikt fra toppen av Fredrikstadbroa. Sarpsborg i det fjerne.

Ukens langtur gikk over Fredrikstadbroa, to ganger. Denne broa er en del seigere enn f.eks broene i Gøteborg og da jeg måtte over for andre gang kjente jeg det litt i beina. Likevel ble det en fin tur i relativt greit tempo.

Nok et intetsigende foto fra en av mine løpeturer, men veien er fin, det kan ingen nekte for.

Puma Faas 500 - brukbare løpesko eller fargerike gåsko?

Til daglig, på jobb etc, rusler jeg som oftest rundt i typiske dressko, chelsea-boots, etc. Dagen lang hviler de 15 parene løpesko i fred. Jeg har nemlig fått for meg at det er dumt for løpesko å bli brukt til ukontrollert gange. Det mener jeg å ha lest et sted. Innimellom har jeg lekt med tanken å sprade rundt i de fargesprakende Adiosene, men har latt det være med tanken. Litt etter litt har jeg dermed fått det for meg at jeg må ha ett par raske sko jeg kan bruke uten mål og mening.

På handletur for å kjøpe maling tidligere i uka ramlet jeg over et par Puma Faas 500 (på XXL som dessverre lå rett over gaten for malingbutikken). Jeg hadde lest litt om skoene i Runners World, men kunne ikke huske om de fikk gode eller dårlige tilbakemeldinger fra testløperne.

Kjøpet var dermed ene og alene basert på fargesprakende og etter min mening kult retro-design. I tillegg var jeg helt sikker på at disse skoene, helt uten støtte for overpronasjon, ikke ville fungere for meg til å løpe i.

FAAS 500

Ettersom dette skulle bli mine nye fritidssko, snørte jeg de på foten straks jeg hadde forlatt butikken. Datteren min mente fargene var i overkant friske, men lot i det minste som om hun syntes de var innenfor.

Tidligere har jeg nevnt at jeg synes Saucony Fastwitch sitter som tøfler på foten, på en god måte. Om mulig satt disse hakket bedre. I tillegg var de også skikkelig deilige å gå i. Glad og fornøyd ruslet jeg inn i maling butikken på andre siden av gaten.

Hjemme bestemte jeg meg for å lese meg opp på skoene. Egentlig var jeg forberedt på at skoene jevnt over fikk dårlige skussmål. Puma har jo ikke akkurat vært kjent for å lage gode løpesko de siste 20-30 årene (med unntak av piggsko har jeg forstått?). Overraskelsen var dermed litt stor da disse skoene i den ene testen etter den andre fikk "gode karakterer", at folk i bloggpost etter bloggpost lovpriste skoene, inkludert overpronerere.

Ettersom en 12 km restitusjonstur stod på programmet, bestemte jeg meg for å sjekke om folk snakket sant.

Som sagt, skoene sitter utrolig godt på føttene, i hvertfall mine føtter. Jeg har lest at noen mener de er litt smale i tåboksen, men for meg er det plass nok.

Videre har jeg lest at skoene er designet for å få deg frampå. Selv om ikke hæl tå differansen er spesielt lav (11mm (Saucony Fastwitch 4mm)) er den såkalte Bioride mellomsålen konstruert slik at man lettere lander på forfot eller midt på foten. Skoene skal, i følge Puma, føre at man får et mer biomekanisk og godt steg, samt et mer effektivt fraspark.

Vel, det med frasparket stemte ikke på grus. Om det var på grunn av grusveien som har blitt ganske løs pga. lite regn i det siste, eller sålen som har lite struktur, vet jeg ikke, de satt i hvert fall veldig dårlig på grusveien. På lutet, fast grus og asfalt må jeg innrømme at skoene fungerte veldig bra, egentlig altfor bra.

I reklamen sies det at dette er en sko for løperen med et nøytralt steg, en sko uten all verdens teknologi og at mindre ofte er mer. Det stemmer. Skoen har f.eks ikke stiv hælkappe og sålen er ett stykke skum. 

Bekymret for hvordan ankler og knær ville takle den manglende stabiliteten luntet jeg avgårde midt på foten. Det skal nemlig sies at disse skoene fikk meg litt mer frampå. 

Fargeprakt

Iløpet av løpeturens første kilometere sjekket jeg ikke tempoet. Det skulle være en restitusjonstur og målet var dermed å unngå å føle at jeg presset på. Etter ca. 6 km forsøkte jeg å ta en snarvei gjennom en hyttehage. Vimpelen på hytta var riktignok heist, men hytta så nokså forlatt ut. Dermed løp jeg inn i hagen. Plutselig stod jeg ansikt til ansikt med en illsint, bitteliten hund som gjorde sitt beste for å sette tennene i leggen min. Jeg bråsnudde og spurtet irritert, litt redd og flau ut av hyttehagen. Resultatet av at snarveien var bevoktet var at jeg måtte ut på klatretur over noen svaberg. Jeg stoppet klokken og så langt hadde jeg holdt 4.40 tempo. Til meg å være er det ganske bra på restitusjonstur (egentlig litt for bra). På slutten av klatreturen måtte jeg hoppe ca. to meter ned på en sandstrand. I det jeg landet hørte jeg et lite knepp fra høyre lår og en stikkende, brennende smerte, som om noen hadde tuppet til meg i låret. Umiddelbart ble jeg redd for at et muskelfeste hadde takket for seg. Heldigvis var smerten overkommelig etter en liten stund, og jeg kunne jogge haltende videre. Smerten ga seg etter en kilometer, men jeg slo av litt på farten. Hjemme, etter snaue 12 km hadde jeg holdt 4.45 i snitt.

Ankler, knær og føtter var i god stand. Hvorvidt de hadde vært like fornøyd med skoene dag, etter dag vet jeg ikke, men ingenting tyder på noe annet etter denne testturen.

Heldigvis virker det som låret mitt slapp unna uten de store skadene. I dag, ett døgn senere føles det bra.

Konklusjon: 

Disse skoene er morsomme å løpe i. Man får inntrykk av at dempingen er myk når man går i skoene, men når man løper kjenner man at de er ganske harde. 

Skoene er lette, de veier kun 269 gram (ca. samme som Adidas Aegis).

Bioride teknologien har noe for seg, man kommer litt mer frampå. Skoen oppfører seg litt som en racingflat pga.av den nokså lave hælen. Løpsfølelsen og markkontakten er derimot ikke i nærheten av f.eks. Adios 1, men mer som Mana 6.

Selv uten noe som helst pronasjonsstøtte og relativt høy bakkeklaring opplevde jeg skoene som ganske stabile.

Er man interessert i å teste noe litt annet enn en tradisjonell løpesko er det bare å kline til med Puma Faas 500. (Gode priser bl.a. på diverse norske nettbutikker)

Egentlig ble jeg litt irritert over at disse skoene var gode, raske og morsomme. Man kan nemlig ikke ødelegge gode løpesko ved å gå dem ut. Løsningen må være å kjøpe et par til.

Med den positive erfaringen jeg opplevde med disse ble jeg nemlig også nysgjerrig på å teste de mindre dempede, lettere og enda mer racingorienterte Faas 300 og Faas 250.