Puma Faas 500 - brukbare løpesko eller fargerike gåsko?

Til daglig, på jobb etc, rusler jeg som oftest rundt i typiske dressko, chelsea-boots, etc. Dagen lang hviler de 15 parene løpesko i fred. Jeg har nemlig fått for meg at det er dumt for løpesko å bli brukt til ukontrollert gange. Det mener jeg å ha lest et sted. Innimellom har jeg lekt med tanken å sprade rundt i de fargesprakende Adiosene, men har latt det være med tanken. Litt etter litt har jeg dermed fått det for meg at jeg må ha ett par raske sko jeg kan bruke uten mål og mening.

På handletur for å kjøpe maling tidligere i uka ramlet jeg over et par Puma Faas 500 (på XXL som dessverre lå rett over gaten for malingbutikken). Jeg hadde lest litt om skoene i Runners World, men kunne ikke huske om de fikk gode eller dårlige tilbakemeldinger fra testløperne.

Kjøpet var dermed ene og alene basert på fargesprakende og etter min mening kult retro-design. I tillegg var jeg helt sikker på at disse skoene, helt uten støtte for overpronasjon, ikke ville fungere for meg til å løpe i.

FAAS 500

Ettersom dette skulle bli mine nye fritidssko, snørte jeg de på foten straks jeg hadde forlatt butikken. Datteren min mente fargene var i overkant friske, men lot i det minste som om hun syntes de var innenfor.

Tidligere har jeg nevnt at jeg synes Saucony Fastwitch sitter som tøfler på foten, på en god måte. Om mulig satt disse hakket bedre. I tillegg var de også skikkelig deilige å gå i. Glad og fornøyd ruslet jeg inn i maling butikken på andre siden av gaten.

Hjemme bestemte jeg meg for å lese meg opp på skoene. Egentlig var jeg forberedt på at skoene jevnt over fikk dårlige skussmål. Puma har jo ikke akkurat vært kjent for å lage gode løpesko de siste 20-30 årene (med unntak av piggsko har jeg forstått?). Overraskelsen var dermed litt stor da disse skoene i den ene testen etter den andre fikk "gode karakterer", at folk i bloggpost etter bloggpost lovpriste skoene, inkludert overpronerere.

Ettersom en 12 km restitusjonstur stod på programmet, bestemte jeg meg for å sjekke om folk snakket sant.

Som sagt, skoene sitter utrolig godt på føttene, i hvertfall mine føtter. Jeg har lest at noen mener de er litt smale i tåboksen, men for meg er det plass nok.

Videre har jeg lest at skoene er designet for å få deg frampå. Selv om ikke hæl tå differansen er spesielt lav (11mm (Saucony Fastwitch 4mm)) er den såkalte Bioride mellomsålen konstruert slik at man lettere lander på forfot eller midt på foten. Skoene skal, i følge Puma, føre at man får et mer biomekanisk og godt steg, samt et mer effektivt fraspark.

Vel, det med frasparket stemte ikke på grus. Om det var på grunn av grusveien som har blitt ganske løs pga. lite regn i det siste, eller sålen som har lite struktur, vet jeg ikke, de satt i hvert fall veldig dårlig på grusveien. På lutet, fast grus og asfalt må jeg innrømme at skoene fungerte veldig bra, egentlig altfor bra.

I reklamen sies det at dette er en sko for løperen med et nøytralt steg, en sko uten all verdens teknologi og at mindre ofte er mer. Det stemmer. Skoen har f.eks ikke stiv hælkappe og sålen er ett stykke skum. 

Bekymret for hvordan ankler og knær ville takle den manglende stabiliteten luntet jeg avgårde midt på foten. Det skal nemlig sies at disse skoene fikk meg litt mer frampå. 

Fargeprakt

Iløpet av løpeturens første kilometere sjekket jeg ikke tempoet. Det skulle være en restitusjonstur og målet var dermed å unngå å føle at jeg presset på. Etter ca. 6 km forsøkte jeg å ta en snarvei gjennom en hyttehage. Vimpelen på hytta var riktignok heist, men hytta så nokså forlatt ut. Dermed løp jeg inn i hagen. Plutselig stod jeg ansikt til ansikt med en illsint, bitteliten hund som gjorde sitt beste for å sette tennene i leggen min. Jeg bråsnudde og spurtet irritert, litt redd og flau ut av hyttehagen. Resultatet av at snarveien var bevoktet var at jeg måtte ut på klatretur over noen svaberg. Jeg stoppet klokken og så langt hadde jeg holdt 4.40 tempo. Til meg å være er det ganske bra på restitusjonstur (egentlig litt for bra). På slutten av klatreturen måtte jeg hoppe ca. to meter ned på en sandstrand. I det jeg landet hørte jeg et lite knepp fra høyre lår og en stikkende, brennende smerte, som om noen hadde tuppet til meg i låret. Umiddelbart ble jeg redd for at et muskelfeste hadde takket for seg. Heldigvis var smerten overkommelig etter en liten stund, og jeg kunne jogge haltende videre. Smerten ga seg etter en kilometer, men jeg slo av litt på farten. Hjemme, etter snaue 12 km hadde jeg holdt 4.45 i snitt.

Ankler, knær og føtter var i god stand. Hvorvidt de hadde vært like fornøyd med skoene dag, etter dag vet jeg ikke, men ingenting tyder på noe annet etter denne testturen.

Heldigvis virker det som låret mitt slapp unna uten de store skadene. I dag, ett døgn senere føles det bra.

Konklusjon: 

Disse skoene er morsomme å løpe i. Man får inntrykk av at dempingen er myk når man går i skoene, men når man løper kjenner man at de er ganske harde. 

Skoene er lette, de veier kun 269 gram (ca. samme som Adidas Aegis).

Bioride teknologien har noe for seg, man kommer litt mer frampå. Skoen oppfører seg litt som en racingflat pga.av den nokså lave hælen. Løpsfølelsen og markkontakten er derimot ikke i nærheten av f.eks. Adios 1, men mer som Mana 6.

Selv uten noe som helst pronasjonsstøtte og relativt høy bakkeklaring opplevde jeg skoene som ganske stabile.

Er man interessert i å teste noe litt annet enn en tradisjonell løpesko er det bare å kline til med Puma Faas 500. (Gode priser bl.a. på diverse norske nettbutikker)

Egentlig ble jeg litt irritert over at disse skoene var gode, raske og morsomme. Man kan nemlig ikke ødelegge gode løpesko ved å gå dem ut. Løsningen må være å kjøpe et par til.

Med den positive erfaringen jeg opplevde med disse ble jeg nemlig også nysgjerrig på å teste de mindre dempede, lettere og enda mer racingorienterte Faas 300 og Faas 250.