I dag var det klart for å teste formen i årets første konkurranse. Gjennom vinteren har jeg trent jevnt og trutt. Den siste måneden har det til og med blitt en del løping ute og på bar asfalt, det liker jeg. Mye talte dermed for at jeg skulle gjøre det greit i dagens løp. Rett før påske skar det seg derimot helt. Jeg gikk ned for telling med snørr og hoste.Dermed var jeg ikke i form til å trene på to uker. Den siste uken har jeg forsøkt meg på turer opp mot 10 km, og følt at formen langsomt har blitt bedre. Jeg bestemte meg derfor å stille til start på dagens løp.
Været var flott. Blå himmel, sol og lite vind. Riktignok var vinden kald, men alt i alt var dette perfekte forhold og langt bedre enn stekende varme.
Natten hadde jeg tilbrakt på hytta i Sverige, men jeg rakk likevel å både levere datter i bursdagsselskap i Fredrikstad og en god runde oppvarming før startskuddet gikk. Det vil si, jeg trodde startskuddet skulle gå fem minutter senere og skjønte først at starten var i ferd med å gå da jeg hørte speaker telle ned da jeg kom joggende nedover gågaten. Det ble dermed enn flytende overgang fra oppvarming til start. Nok om det, jeg hadde bestemt meg for å holde tempoet lavt de første kilometerne og tvang meg selv til å løpe sakte, hvor sakte hadde jeg ikke koll på ettersom displayet på Garminen var uleselig svakt. Derfor endte jeg opp med å løpe bak folk jeg syntes så ut som de holdt passe rolig tempo.
Etter to kilometer kjente jeg at formen ikke var på topp. Rusk i halsen, rennende nese og tung i hodet. Sånne ting gir seg heldigvis etter fem - seks kilometer, så jeg trampet videre.
Etter tre kilometer tok jeg igjen en gjeng som jeg mente holdt fint langtur tempo. Det passet meg bra, særlig å ligge bak en rygg da vi løp mot den iskalde nordavinden mot løypens nordligste punkt.
Etter fire kilometer håpet jeg inderlig at formen snart ville løsne. Beina og pusten fungerte bra, men hodet var unormalt tungt.
Ved fem kilometer og første passering vurderte jeg sterkt å kaste inn håndkle, men med heiende familie og venner langs oppløpssiden bestemte jeg meg likevel for å sjekke om ikke det ville løsne etter 7-8 km, det gjør jo ofte det.
 |
| Første fem passert og ved godt mot |
Ved sju kilometer angret jeg intenst på avgjørelsen om å fortsette.
Ved åtte kilometer var jeg oppriktig redd for at jeg holdt på å få hjerneslag. Det hamret bak øynene og solen var uutholdelig skarp.
Ved ni kilometer kom jeg til å tenke på at det sannsynligvis var noe med bihulene, ettersom smerten bredte seg utover i ansiktet og pannen.
Ved halvløpt løp var det over og ut. For første gang har jeg dermed brutt et løp. Det var en litt rar opplevelse å tusle bort til sekretariatet og ta av seg nummerlappen, men i dag var noe annet uaktuelt.
To paracet og to timer på sofaen senere koblet jeg klokken til PCen og registrerte at første ti km gikk på 46 min og 9 sek. Det var en gledelig overraskelse. Tiden er nemlig ikke gal til meg å være med tanke på at jeg konsentrerte meg om å holde tempoet nede og at formen var helt elendig. Med tanke på "årsmålet" om å klare halvmaraton på 1.35 lover det forsåvidt godt.
Det høres kanskje usannsynlig ut, men noe av grunnen til at jeg hadde løpt mye fortere enn jeg hadde trodd vil jeg tilskrive de nye Adidas Energy Boost skoene mine.
 |
| Bra greier! |
Jeg har testet de over 60-70 km nå og har siden dag en registrert at jeg løper fortere med disse enn de andre skoparene jeg har, til og med enn i langt lettere sko. Det er også grunnen til at jeg valgte de foran Adidas Adios skoene mine til dagens løp. Boost skoene er endel tyngre, men de går rett og slett fortere... Løpsfølelsen er god, de sitter som sokker på føttene og virker mye lettere enn de faktisk er. Inntrykket jeg sitter igjen med er at jeg med disse kan holde et høyere tempo uten å bli stum i bena.
I august kommer Adidas Adios med Boost teknologi i sålen. De skal jeg ha, helt sikkert!
