I går ble jeg minnet på hvorfor jeg løper

Noen ganger er det pes å komme seg ut for å trene. Andre ganger er det pes når man først har kommet seg ut  - vinden kjennes som en vegg, beina er tunge og kroppen varsler med alle virkemidler den har til rådighet, at man burde holde seg i ro. Da er det ikke gøy å løpe, da løper man fordi man føler det er noe man må gjøre for å oppnå ett eller annet mål.
Heldigvis er jeg sjelden rammet denne tilstanden og som regel vil både hode og kropp ut samtidig.

I går hadde jeg derimot en av de dagene da  hodet ville ut mens kroppen absolutt ikke hadde lyst til å løpe, i hvert fall til å begynne med. Den første kilometeren kjente jeg at søndagens halvmara fortsatt satt i beina. Jeg var stiv og støl og følte meg nok så gammel der jeg humpet avgårde langs veien. Samtidig ble jeg oppmerksom hvor bra været faktisk var. Jeg hadde vært ute i forskjellige ærend nesten hele ettermiddagen, men kun registrert at det var i varmeste laget med ullgenser. Nå løp jeg langs et jorde og kjente hvordan kald, rå jordluft blande seg med den varme vårlufta. Over en bakketopp i skogen ble jeg møtt av en  mild fønvind, humler summet i blomster langs kanten av grusveien og det hele begynte å ligne ei sommervise av Alf Prøysen. Etter ett par kilometer i dette miljøet begynte også kroppen å trives. Sakte, men sikkert forsvant stivhet og ømhet i muskler, og jeg fikk følelsen av å kunne sprette av gårde inn i solnedgangen. Det var i hvert fall sånn jeg følte det, eventuelle tilskuere fikk derimot se en kar på 192 cm og snaue 90 kg løpe med relativt tunge skritt i bedagelig tempo bortover grusveien. Men det bryr meg ikke, for løping handler ikke om å ta seg godt ut for andre, det handler om å føle at kroppen fungerer. Det handler om gode følelsen man innimellom opplever midt ute på et jorde, inne i en skog  eller på en asfaltvei gjennom et industriområde. Og denne følelsen tror jeg dukker opp stadig oftere etterhvert som dagene blir varmere og kveldene lysere.

Gode tider!