Jeg la dermed inn en bestilling på Running Warehouse. De har jo blitt riktig så kjipe på å sende sko ut av landet i det siste, men heldigvis for meg sender de fortsatt Adidas. Etter jeg hadde lagt inn bestillingen så jeg at de også har begynt å selge skoene på løplabbet, men too late, i tillegg sparte jeg noen kroner på å kjøpe dem fra USA. Når det er sagt er det alltid litt gambling å kjøpe sko man ikke har hatt på foten. Selv innen samme merke varierer en størrelse, noen er trangere i tåboksen enn andre etc.
Flaks for meg passet Haiogene godt. De er litt romsligere enn f.eks. Adios i tåboksen, men var egentlig bare deilig, ettersom de fortsatt sitter godt på foten.
Specs:
170 gram
6 mm hæl til tå dropp
Forgjenger: Adidas Adizero Rocket.
Første løpetur med skoene gjorde jeg på mølla. Litt redd for at de skulle sitte løst på foten snørte jeg de hardt. Dette resulterte i en meget ubehagelig gnaging foran, på innsiden av foten. Etter 2 km tok jeg de av i frykt for gnagsår før Gøteborgsvarvet som da bare var tre dager unna. Litt deppa over mulighetene for at disse skoene ikke passet foten min bestemte jeg meg dermed for å vente med å teste dem til etter Gøteborg.
På mandag tok jeg de fram igjen til en intervalløkt på bane. Jeg snørte de løsere og gnagingen forsvant uten at de egentlig satt løst på foten. På denne økten gikk det opp for meg at disse skoene ikke bare er lette, de er superlette. Når hæl-tådifferansen bare er 6 mm kommer man også mer frampå. Etter denne lille økten var jeg overbevist om at disse skoene virkelig var noe for meg.
Ettersom intevalløkten ble gjennomført på bane med mykt tartan-dekke var jeg likevel litt usikker på hvordan de ville oppføre seg der jeg skal bruke de, 10 km hard asfalt.
Etter en kjapp 10 km test på asfalt stod det klart for meg at kulere sko å løpe i, har jag ikke tidligere eid.
Erstatter Adiosene på alle distanser opp til 10km med umiddelbar virkning. Hvem vet, kanskje de også duger til 21.1km.
