Etter til sammen ca.30 km i disse skoene sitter jeg igjen med inntrykket at de skiller seg litt fra de øvrige adidasskoene jeg har.
Etter 10 km var jeg usikker på om det var på en positiv eller negativ måte. Dessverre heller jeg mot det siste. Selv om skoene har mange positive kvaliteter: Skoene er nesten lette som konkurransesko med sine 232 gram. Dempingen i hælen minner derimot mer om en mengdetreningssko. Hvorvidt dempingen er tilstrekkelig for langturer gjenstår å se, men foreløpig virker den bra. I tillegg synes jeg designen er fin og frisk.
Stabilitet:
Etter 30 km er jeg usikker på om skoene er tilstrekkelig stabile for meg som overpronerer litt. Ved fotisett opplever jeg at ankelen knekker en anelse innover. Om dette kommer av at denne skoen er litt bredere og romsligere i lesten enn mine andre adidassko, eller om det er på grunn av støtten skoene har gjennom oppbygging, er vanskelig å si. Sannsynligvis er det en kombinasjon. En ting er sikkert, Adidas skulle ikke droppet de ekstra hullene til lissene som gjør at man kan knyte "hellås". Er det ett skopar jeg savner det på er det disse.
Konklusjon:
For personer som ikke overpronerer, evt. har litt brede føtter (jeg har smale føtter) er dette sannsynligvis en god allround / tempo sko. Det skal sies at de er såpass lette og har en bakkekontakt som gjør dem morsomme å løpe med. I tillegg er de relativt godt dempet og har dermed et bredt bruksområde. For min del passer de ikke helt foten og jeg vil dermed heller løpe i Adizero Mana 6 (som forøvrig er skoene jeg løper mest i om dagen og er veeeldig fornøyd med) evt. Adizero Tempo som rett og slett er en sko som passer meg super bra.
onsdag 23. november 2011
søndag 20. november 2011
Novemberflåset 2011 - tempo vrs.stamina
Lørdag morgen bestemte jeg meg for å suse en tur til Strømstad for å løpe. En stund tvilte jeg på om det skulle bli 5 eller 10 km, men etter å ha tenkt gjennom saken, bestemte jeg meg for å løpe 5 km. 10 km løypa var såpass kupert at en personlig rekord var utelukket, i tillegg er det jo å få opp tempoet jeg trener på om dagen, ikke utholdenhet. Dermed var en 5 km test på sin plass.
Været kunne knapt vært bedre: 10 grader, lett skydekke med glimt av sol og vindstille. Noen titalls løpere jogget lett rundt Bojarskolan da jeg rullet inn på parkeringsplassen. Inne i skolens foajé ble jeg ønsket velkommen av blide funksjonærer. Her var ingen trengsel, lange køer ved toalettene og lignende. Dermed null stress og bare blide fjes.
5 km gruppen var ikke veldig stor, kun 15- 16 løpere fikk jeg opplyst, i 10 km-gruppa var det rundt dobbelt så mange. Ettersom vi har hytte i området hadde jeg løpt traseen flere ganger og det er en fordel i konkurranse. Jeg kjente hver sving og hvert lille krön. Og krön var det få av. Om 10 km løypa var kupert var 5 km løypa flat. Her var det ingen grunn til å spare på kruttet.
Etter en kort oppvarming ruslet jeg ned mot startområdet. Andelen Strömstad löparklubb-løpere dominerte startfeltet. Mange av dem i ført splitshorts og singlet. Jeg for min del hadde adizero longtights, langermet trøye og jakke. Dagens skovalg var Adidas Adizero Adios. De skoene ruler!
Med tanke på hvor kjappe gutta i shorts og singlet så ut, stilte jeg meg opp langt bak i feltet. Mitt mål for dagen var å krype så langt ned mot 4 minutter pr km som mulig. Jeg har jo klart 5 km på flat tredemølle i 4-minutter tempo, men landeveien gir mer motstand.
5 og 10 km startet samtidig. En svenske skrek -Klara, gåååå. Dermed halset vi avgårde. Jeg passerte en del løpere de første par hundre meterne og hadde etter 300 meter avansert godt i feltet. 5 km traseen delte seg fra 10 km traseen og på sletta foran meg så jeg hvem mine konkurrenter var. Lengst frem suste to karer av gårde i 3-minutters tempo, bak dem var feltet mer spredt og jeg kunne regne meg fram til at jeg lå på åttende plass. Løperne foran meg var ikledd shorts og singlet. Lette til beins spratt de bortover asfalten, og jeg tenkte at det nok var liten sjanse for videre avansement. Etter 1,5 km begynte jeg likevel å tette avstanden til syvende mann og straks krøp jeg langsomt forbi, samme med sjette mann. Han trippet av gårde på lette bein der jeg kom luntende forbi som en elg på søndagstur. Også femtemann passerte jeg før 2,5 km og en stund lurte jeg på om jeg hadde åpnet for hardt. 3 km ble passert på nesten nøyaktig 12 minutter, altså i tråd med skjema, men ettersom 5 km konkurranse var upløyd mark for min del, visste jeg lite om hvordan kroppen ville takle de siste to kilometerne. Etter tre kilometer svingte løypa inn på Strømstad golfbane. Dette er løypas eneste kuperte del, og det går litt opp og ned noen små bratte kneiker. Jeg hadde fått rygg på fjerde mann og merket at han ble litt stressa. Han ga skikkelig gass i oppoverbakkene og dro litt i fra. I nedoverbakkene regelrett beinfløy han og dro enda mer i fra. Ved fire kilometer var det derimot slutt på bakkene og kameraten foran meg hadde svidd for mye krutt på bakker.Nede på sletten fra Strømstad Spa-hotell og tilbake til Bojarskolan løp jeg uanstrengt forbi han. Jeg snudde meg ett par ganger, men til min lettelse så jeg at han sakket akterut.
4.5 km og tredjemann lå 2 -300 meter foran meg i godt tempo, samtidig begynte jeg å få ganske vondt i magen. Det er noe jeg opplever innimellom når jeg presser kroppen litt hardere enn vanlig. Jeg sjekket Garminen og så at jeg lå an til å klare 5km på rett over 20 minutter. Nå gjaldt det bare å la beina gå de siste 800 meterne (løypa er 5.3 km. 5 km ble passert på 20.45 og jeg gikk over mål etter 5.3 km på 22.20. Farten gikk litt ned på slutten på grunn av krampetendensene i magen. Beina og pusten klarte seg overraskende bra.
Alt i alt to supre timer i Strømstad en lørdag ettermiddag. Fikk til og med et Asics drikkebelte i premie. Stor stas!
Konklusjon: Selvtilliten har godt av svake startfelt. 5 km er morro, og det er ikke så farlig å lide litt når man hele tiden snart er i mål!
Neste konkurranse og mål for høstens tempotrening er Nyttårsløpet i Fredrikstad. 3km bånn gass!
Været kunne knapt vært bedre: 10 grader, lett skydekke med glimt av sol og vindstille. Noen titalls løpere jogget lett rundt Bojarskolan da jeg rullet inn på parkeringsplassen. Inne i skolens foajé ble jeg ønsket velkommen av blide funksjonærer. Her var ingen trengsel, lange køer ved toalettene og lignende. Dermed null stress og bare blide fjes.
5 km gruppen var ikke veldig stor, kun 15- 16 løpere fikk jeg opplyst, i 10 km-gruppa var det rundt dobbelt så mange. Ettersom vi har hytte i området hadde jeg løpt traseen flere ganger og det er en fordel i konkurranse. Jeg kjente hver sving og hvert lille krön. Og krön var det få av. Om 10 km løypa var kupert var 5 km løypa flat. Her var det ingen grunn til å spare på kruttet.
Etter en kort oppvarming ruslet jeg ned mot startområdet. Andelen Strömstad löparklubb-løpere dominerte startfeltet. Mange av dem i ført splitshorts og singlet. Jeg for min del hadde adizero longtights, langermet trøye og jakke. Dagens skovalg var Adidas Adizero Adios. De skoene ruler!
Med tanke på hvor kjappe gutta i shorts og singlet så ut, stilte jeg meg opp langt bak i feltet. Mitt mål for dagen var å krype så langt ned mot 4 minutter pr km som mulig. Jeg har jo klart 5 km på flat tredemølle i 4-minutter tempo, men landeveien gir mer motstand.
5 og 10 km startet samtidig. En svenske skrek -Klara, gåååå. Dermed halset vi avgårde. Jeg passerte en del løpere de første par hundre meterne og hadde etter 300 meter avansert godt i feltet. 5 km traseen delte seg fra 10 km traseen og på sletta foran meg så jeg hvem mine konkurrenter var. Lengst frem suste to karer av gårde i 3-minutters tempo, bak dem var feltet mer spredt og jeg kunne regne meg fram til at jeg lå på åttende plass. Løperne foran meg var ikledd shorts og singlet. Lette til beins spratt de bortover asfalten, og jeg tenkte at det nok var liten sjanse for videre avansement. Etter 1,5 km begynte jeg likevel å tette avstanden til syvende mann og straks krøp jeg langsomt forbi, samme med sjette mann. Han trippet av gårde på lette bein der jeg kom luntende forbi som en elg på søndagstur. Også femtemann passerte jeg før 2,5 km og en stund lurte jeg på om jeg hadde åpnet for hardt. 3 km ble passert på nesten nøyaktig 12 minutter, altså i tråd med skjema, men ettersom 5 km konkurranse var upløyd mark for min del, visste jeg lite om hvordan kroppen ville takle de siste to kilometerne. Etter tre kilometer svingte løypa inn på Strømstad golfbane. Dette er løypas eneste kuperte del, og det går litt opp og ned noen små bratte kneiker. Jeg hadde fått rygg på fjerde mann og merket at han ble litt stressa. Han ga skikkelig gass i oppoverbakkene og dro litt i fra. I nedoverbakkene regelrett beinfløy han og dro enda mer i fra. Ved fire kilometer var det derimot slutt på bakkene og kameraten foran meg hadde svidd for mye krutt på bakker.Nede på sletten fra Strømstad Spa-hotell og tilbake til Bojarskolan løp jeg uanstrengt forbi han. Jeg snudde meg ett par ganger, men til min lettelse så jeg at han sakket akterut.
4.5 km og tredjemann lå 2 -300 meter foran meg i godt tempo, samtidig begynte jeg å få ganske vondt i magen. Det er noe jeg opplever innimellom når jeg presser kroppen litt hardere enn vanlig. Jeg sjekket Garminen og så at jeg lå an til å klare 5km på rett over 20 minutter. Nå gjaldt det bare å la beina gå de siste 800 meterne (løypa er 5.3 km. 5 km ble passert på 20.45 og jeg gikk over mål etter 5.3 km på 22.20. Farten gikk litt ned på slutten på grunn av krampetendensene i magen. Beina og pusten klarte seg overraskende bra.
Alt i alt to supre timer i Strømstad en lørdag ettermiddag. Fikk til og med et Asics drikkebelte i premie. Stor stas!
Konklusjon: Selvtilliten har godt av svake startfelt. 5 km er morro, og det er ikke så farlig å lide litt når man hele tiden snart er i mål!
Neste konkurranse og mål for høstens tempotrening er Nyttårsløpet i Fredrikstad. 3km bånn gass!
fredag 18. november 2011
Novemberflåset 5km,10km, eller 0km
I morgen er det konkurransedag, kanskje. Jeg har ikke bestemt meg helt om jeg skal kjøre ned til Strømstad ennå. Været ser ut til å bli bra, 9 grader, opphold og lite vind. Likevel er jeg altså litt usikker på om jeg stiller til start. Med forpliktelser både formiddag og ettermiddag må løpet i så fall klemmes inn midt på dagen uten at andre enn meg selv legger merke til det. Når løypa på 10km i tillegg er såpass kupert at jeg kan se langt etter noen god tid, er ikke motivasjonen akkurat på topp. Dermed vurderer jeg i så fall å stille på 5 km (5.3 km). Hadde egentlig vært litt gøy, ettersom jeg ikke har løpt denne distansen tidligere.
Dermed er det knyttet stor usikkerhet til om disse hestene får gleden av å se meg totalt sluttkjørt ved 8km i morgen.
Dermed er det knyttet stor usikkerhet til om disse hestene får gleden av å se meg totalt sluttkjørt ved 8km i morgen.
tirsdag 15. november 2011
Novemberflåset 2011 - 10 km konkurranse i Strømstad 19. november
På grunn av mye jobb har det vært lite tid til bloggoppdatering i det siste. Trening har jeg derimot hatt tid til, og tempo-programmet jeg har fulgt siden slutten av september begynner å bære frukter.
Sakte men sikkert har jeg beveget komforttempo fra 4.40 min pr km til 4.30, 4.20 og nå nærmere 4.00 min pr km på 5 km. Dette er tider satt på flat tredemølle, så i den virkelige verden går det nok ikke så fort. Likevel er jeg fornøyd med at formen responderer bra på den økte mengden intervaller og tempo.
På mosjonisten.no leste jeg om at Espen hadde planer om å delta på Novemberflåset i Strømstad 19. november. Ettersom jeg gikk glipp av alle høstens løp tenkte jeg dette kunne være en morsom anledning til å teste formen. På siden til Strømstad löparklubb opplyste de at løypa var lettløpt og kanskje egnet for å sette PB. Jeg stusset litt, ettersom vi har hytte 500 m fra der løypa går og har løpt halve løypa flere ganger. Denne delen av løypa er i hvert fall ikke lettløpt. Dermed tenkte jeg at løypas øvrige fem km måtte være flat. Det var helt til jeg løp gjennom løypa sammen med broren min sist fredag.
Hadde dette vært løypas eneste bakke hadde løypa vært lettløpt og kanskje sammenlignbar med Kristinaløpet i Tønsberg. Når du derimot må forsere bakker som denne fire - fem ganger i løpet av 10 km og tilsammen over 105 høydemeter skal bestiges, da kan man vel ikke snakke om lettløpt løype. Hvis du perser i denne løypa har du enten trent enormt dårlig foran tidligere løp, evt. du er i såpass god form og lett på tå at det er uvesentlig for kilometertiden din om du løper i Danmark eller Nepal.
Hvis været holder seg ok og hvis jeg får med meg noen løpekompiser stiller jeg til start på lørdag. Jeg har ingen ambisjoner om pers., men fornøyd hvis jeg kommer meg inn ett sted mellom 45 og 47 minutter.
.
.
.
.
.
.
-
.
Sakte men sikkert har jeg beveget komforttempo fra 4.40 min pr km til 4.30, 4.20 og nå nærmere 4.00 min pr km på 5 km. Dette er tider satt på flat tredemølle, så i den virkelige verden går det nok ikke så fort. Likevel er jeg fornøyd med at formen responderer bra på den økte mengden intervaller og tempo.
| Til og med motbakkeintervaller er lagt inn i programmet. Med litt godvilje skjønner man at dette er bilde av meg med hodelykt (lang lukkertid og 1600 iso). |
På mosjonisten.no leste jeg om at Espen hadde planer om å delta på Novemberflåset i Strømstad 19. november. Ettersom jeg gikk glipp av alle høstens løp tenkte jeg dette kunne være en morsom anledning til å teste formen. På siden til Strømstad löparklubb opplyste de at løypa var lettløpt og kanskje egnet for å sette PB. Jeg stusset litt, ettersom vi har hytte 500 m fra der løypa går og har løpt halve løypa flere ganger. Denne delen av løypa er i hvert fall ikke lettløpt. Dermed tenkte jeg at løypas øvrige fem km måtte være flat. Det var helt til jeg løp gjennom løypa sammen med broren min sist fredag.
| Ca. 5 km ut i løypa kan du kose deg med denne irriterende bakken. |
| Vantro kunne jeg skimte nok en bakke rundt svingen |
Når det er sagt er dette en veldig fin løype. Man får kjørt seg, javel, men underlaget er fint og det er fine omgivelser.
| Fordelen med oppoverbakker er nedoverbakker |
| 1 km ut i løypa, hittil flatt, lurt å spare litt på kruttet |
| Ca. 1.5 km og den første bakken er i gang. 20 høydemeter på 400 m. |
| Etter ca 2 km er toppen nådd og en lang slak nedoverbakke ligger foran deg. |
| Etter tre kilometer skimter man enden på det flate partiet. . |
| 3, 5 km. Løypa tar til venstre inn denne veien og morroa er definitivt over for folk som regner med pers. |
| 4 km. Rundt en sving og opp en bakke. de neste to kilometerne skal 40 oppoverbakke høydemetere gjøres unna. |
| 5,5 km. Det verste er unnagjort. Ved enden av denne bakken og sletta tar løypa til venstre og man er på vei tilbake til start/ mål |
.
| 6 km. I enden av denne sletta er det to små og en litt lenger bakke. Til sammen 20 meter opp fordelt på en km. |
| 7 km og siste bakke er unnagjort. Herfra og inn er det flatt og go, go, go for den som har annet enn fiskepudding i bena. |
| 9 km. Løypa tar til venstre på andre siden av denne trafikkerte veien. |
| En siste liten kneik før man kan legge inn sluttspurten 500 meter før mål. |
Enjoy!
tirsdag 1. november 2011
Intervaller og tempo, tempo, tempo
Nok en uke hvor intervaller og tempo har stått i høysetet er unnagjort. Til min store overraskelse har jeg funnet ut at jeg egentlig liker det ganske godt.
Tidligere gruet jeg meg alltid til intervalløkten. For å ha noen å dele grusomheten med, forsøkte jeg derfor alltid å få med meg en kompis. Nå er jeg derimot ganske så komfortabel med å gjennomføre dem på egenhånd. Dette har vært tredje uken hvor jeg har inkludert to intervalløkter og en tempotur/ fartslek i treningsprogrammet. I tillegg har jeg løpt en restitusjonstur og en langtur. Nesten litt overrasket kan jeg konstatere at jeg ikke kjenner antydning til belastningsskader av noe slag.
Da jeg begynte å løpe intervaller i vinter, var teorien at intervaller handlet om å løpe en kilometer så raskt som overhodet mulig. Gjerne såpass hurtig at jeg nesten ikke klarte løfte beina de siste 100 meterne. For noen kan sikkert det være tilfredsstillende å kjøre seg selv så hardt daglig, jeg ser derimot ingen glede i sånt. Resultatet var at jeg som oftest måtte avbryte intervalløkten etter et par drag, eventuelt redusere tempoet drastisk for å komme meg igjennom 4 x 1 km.
Det var derfor en lettelse da jeg kom over en artikkel på nett som slo fast at man faktisk ikke skal skvise hver siste dråpe energi ut av skrotten under intervalløkten. Det samme står å lese i siste utgave av Runners World. For folk som har peiling er sikkert ikke dette en nyhet, men for meg var det nettopp det.
Påstandene bakkes opp av et studie gjennomført av den norske professoren Jan Helgerud. Studiet tok for seg 40 halvtrente nordbaggar som skulle trene tre ganger i uken i åtte uker. Best effekt av treningen hadde gruppen som kun trente 4 x 4 minutters intervaller med høy intensitet (90 - 95% av makspuls) tre ganger i uken. Gruppen som hadde dårligst effekt av treningen var gruppen som løp tre 45 minutters økter pr. uke i ca. 75 % av makspuls.
Hva er så gledelig med det? Jo det faktum at 90 -95 % av makspuls er intensiteten det skal kjøres med. For meg innebærer det (hvis jeg benytter meg av regnestykket 220 - alder = makspuls) at min puls skal ligge på rundt 170 slag pr. minutt. Poenget er at 170 i puls for mitt vedkommene er slitsomt, men ikke på grensen til utmattelse. Nå er selvfølgelig regnestykket jeg benytter for å finne makspuls ikke nøyaktig, ettersom det er individuelle forskjeller, men det gir en pekepinn.
I tillegg uttaler Helgerud at dersom man overstiger 95% av makspuls, vil aktiviteten utøves anarobt (innebærer at musklene jobber uten oksygen), noe som virker mot sin hensikt, da det reduserer musklenes evne til å ta opp oksygen. Tommelfingerregelen er at man skal orke minst ett drag til når økten er avsluttet.
For å holde kontroll på tempo, puls, distanse og tid tilbakelagt foretrekker jeg å kjøre disse øktene på tredemølle. Men det er også de eneste øktene jeg synes mølla er å foretrekke.
Utstyr
Til min store glede, og kones store overraskelse fikk jeg to pakker med nytt løpeutstyr i helgen. Jeg har jo egentlig allerede det jeg trenger for å løpe i all slags vær, men nå fikk jeg nå disse boksene, og det er stas.
Av de to skoparene i eskene var Adidas Adistar Salvation 3 det ene. De kan jeg faktisk påstå at jeg trenger. Skal man følge regelen om at sko er utslitt etter 50 - 60 mil var nemlig både Salvation 1 og 2 parene jeg har modne for utskifting.
Nytt fra tidligere modell, Salvation 2, er at disse er 20 gram lettere. Med sine 350 gram er de fortsatt relativt tunge, og med den kraftige pronasjonsstøtten skulle man tro at de ville føles som slalomstøvler å løpe i. Heldigvis er ikke det inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha tilbakelagt snaue 20 km i Salvation 3. Skoene føles hverken tunge eller klumpete.
I forhold til Salvation 1 og 2 føles de en smule romsligere i tåboksen. Fint for meg som har slitt litt med gnaging på tærne med de to foregående modellene. Nå kunne jeg sikkert godt opp et halvt nummer på Salvation 1 og 2, men da ville ikke skoene sittet like godt på resten av foten. Skoene sitter nemlig som mykt omsluttende tøfler på beina. Samtidig er løpsfølelsen ganske god.
Hadde jeg måttet velge ett, og kun ett skopar ville det blitt disse. Ikke fordi de løpsfølelsen er "out of this world", men fordi jeg vet kan ta meg mil etter mil uten problemer.
Tidligere gruet jeg meg alltid til intervalløkten. For å ha noen å dele grusomheten med, forsøkte jeg derfor alltid å få med meg en kompis. Nå er jeg derimot ganske så komfortabel med å gjennomføre dem på egenhånd. Dette har vært tredje uken hvor jeg har inkludert to intervalløkter og en tempotur/ fartslek i treningsprogrammet. I tillegg har jeg løpt en restitusjonstur og en langtur. Nesten litt overrasket kan jeg konstatere at jeg ikke kjenner antydning til belastningsskader av noe slag.
Da jeg begynte å løpe intervaller i vinter, var teorien at intervaller handlet om å løpe en kilometer så raskt som overhodet mulig. Gjerne såpass hurtig at jeg nesten ikke klarte løfte beina de siste 100 meterne. For noen kan sikkert det være tilfredsstillende å kjøre seg selv så hardt daglig, jeg ser derimot ingen glede i sånt. Resultatet var at jeg som oftest måtte avbryte intervalløkten etter et par drag, eventuelt redusere tempoet drastisk for å komme meg igjennom 4 x 1 km.
Det var derfor en lettelse da jeg kom over en artikkel på nett som slo fast at man faktisk ikke skal skvise hver siste dråpe energi ut av skrotten under intervalløkten. Det samme står å lese i siste utgave av Runners World. For folk som har peiling er sikkert ikke dette en nyhet, men for meg var det nettopp det.
Påstandene bakkes opp av et studie gjennomført av den norske professoren Jan Helgerud. Studiet tok for seg 40 halvtrente nordbaggar som skulle trene tre ganger i uken i åtte uker. Best effekt av treningen hadde gruppen som kun trente 4 x 4 minutters intervaller med høy intensitet (90 - 95% av makspuls) tre ganger i uken. Gruppen som hadde dårligst effekt av treningen var gruppen som løp tre 45 minutters økter pr. uke i ca. 75 % av makspuls.
Hva er så gledelig med det? Jo det faktum at 90 -95 % av makspuls er intensiteten det skal kjøres med. For meg innebærer det (hvis jeg benytter meg av regnestykket 220 - alder = makspuls) at min puls skal ligge på rundt 170 slag pr. minutt. Poenget er at 170 i puls for mitt vedkommene er slitsomt, men ikke på grensen til utmattelse. Nå er selvfølgelig regnestykket jeg benytter for å finne makspuls ikke nøyaktig, ettersom det er individuelle forskjeller, men det gir en pekepinn.
I tillegg uttaler Helgerud at dersom man overstiger 95% av makspuls, vil aktiviteten utøves anarobt (innebærer at musklene jobber uten oksygen), noe som virker mot sin hensikt, da det reduserer musklenes evne til å ta opp oksygen. Tommelfingerregelen er at man skal orke minst ett drag til når økten er avsluttet.
For å holde kontroll på tempo, puls, distanse og tid tilbakelagt foretrekker jeg å kjøre disse øktene på tredemølle. Men det er også de eneste øktene jeg synes mølla er å foretrekke.
Utstyr
Til min store glede, og kones store overraskelse fikk jeg to pakker med nytt løpeutstyr i helgen. Jeg har jo egentlig allerede det jeg trenger for å løpe i all slags vær, men nå fikk jeg nå disse boksene, og det er stas.
| Pakke med treningsstuff |
| Adidas Adistar Salvation 3 |
I forhold til Salvation 1 og 2 føles de en smule romsligere i tåboksen. Fint for meg som har slitt litt med gnaging på tærne med de to foregående modellene. Nå kunne jeg sikkert godt opp et halvt nummer på Salvation 1 og 2, men da ville ikke skoene sittet like godt på resten av foten. Skoene sitter nemlig som mykt omsluttende tøfler på beina. Samtidig er løpsfølelsen ganske god.
Hadde jeg måttet velge ett, og kun ett skopar ville det blitt disse. Ikke fordi de løpsfølelsen er "out of this world", men fordi jeg vet kan ta meg mil etter mil uten problemer.
| Godt grep |
| Kraftig pronasjonsstøtte |
tirsdag 25. oktober 2011
Adidas Good Bye
På lørdag tok jeg turen til XXL for å kjøpe svømmehetter til barna. Som vanlig satt jeg av litt ekstra tid til sko-avdelingen. På en pall blant sko som ikke lengre var funnet verdig hylleplass, fant jeg denne skoesken.
Faktum er at jeg sliter med å holde hodet kaldt når jeg plutselig ramler over en god deal. Særlig når det er snakk om et par sko i riktig størrelse, som jeg har hørt så mye positivt om og til alt overmål selges til under halvpris.
I fare for å bli nevnt i samme ordelag som Imelda Marcos, har jeg dermed gått til innkjøp av nok et skopar.
Trengte jeg disse skoene? Sannsynligvis ikke. Sannsynligvis burde jeg tviholdt på lommeboka, jeg har jo tross alt Adios 2 i bestilling. Jeg har allerede Adidas Mana 5 som gjør samme nytten (konkurransesko opp til halvmaraton for meg, maraton for dem som sysler med sånt). På den annen side kunne dette være siste sjanse til å sikre seg et par Adios 1, skoene Haile Gebrselassie satt verdensrekord på maraton med i 2008 (holdt til i år da Patrick Makau Musyoki slo rekorden i Adidas Adizero Adios 2).
Etter en liten testtur er jeg ganske så overbevist om at disse skoene lever opp til sitt gode rykte. Om de blir overflødige så snart Adios 2 er i hus gjenstår å se.
Nå slipper jeg i hvert fall å "spare" på Mana'ene. Så langt har jeg nemlig kviet meg for å bruke de på intervaller, kort-tempo, etc. fordi jeg ikke vil slite dem ut utenom konkurranse (de er jo tross alt ute av produksjon).
Mandag kveld snørte jeg på meg skoene, monterte I-poden rundt armen og kastet meg ut i mørket. Målet var treningssenteret som ligger 2,5 km unna. Turen går på asfalt og hard grus langs Glomma, mot sentrum av Østfold-rivieraens hovedstad, Fredrikstad.
Første inntrykket av skoene var at de var lette. Noe som ble understreket av at jeg ble en smule kald på føttene når jeg løp. Stoffet i disse skoene kan ikke veie mange gram.
Stabilitet
Ettersom jeg overpronerer en smule var jeg spent på hvordan Adiosene ville fungere i forhold til stabilitet. Espen "Mosjonisten" har hevdet at de fungerer supert også for folk som overpronerer. Uten å ha tilbakelagt for mange km i disse skoene må jeg foreløpig si meg enig. Faktisk synes jeg disse virker mer stabile enn Aegis 2 skoene mine. Kanskje fordi Adiosene sitter mye tightere på foten (i samme størrelse).
Løpsfølelse
At disse skoene faktisk er relativt godt dempet (til løpssko å være) er nesten vanskelig å tro, for kontakten med bakken er kort og meget kontant. Likevel opplevde jeg ikke tendenser til murring i ankler, knær eller skinnlegger etter min 9 km intervalløkt. Med 193 cm på strømpelesten en vekt langt fra den ideelle maratonløpers, er det gode greier.
Skoene oppfordrer til å løpe fort. Jeg føler at jeg kommer mer frampå, selv om hæl-til-tådifferansen ikke er spesielt lav. I tillegg sitter sålene som spikret i frasparket.
Konklusjon
Jeg skulle ønske jeg kunne løpe alle mine økter i konkurransesko. Det går jo faktisk både fortere og øker løpsfølelsen i forhold til lunting i overdempede mengdetreningssko.
På den annen side hadde jeg gått glipp av frihetsfølelsen man får når man legger av gårde i fjærlette løpssko etter å ha tilbrakt uker i moonboots.
Jeg gleder meg til min neste løpetur i Adidas Adizero Adios!
| Gull blant gråstein? |
Faktum er at jeg sliter med å holde hodet kaldt når jeg plutselig ramler over en god deal. Særlig når det er snakk om et par sko i riktig størrelse, som jeg har hørt så mye positivt om og til alt overmål selges til under halvpris.
I fare for å bli nevnt i samme ordelag som Imelda Marcos, har jeg dermed gått til innkjøp av nok et skopar.
Trengte jeg disse skoene? Sannsynligvis ikke. Sannsynligvis burde jeg tviholdt på lommeboka, jeg har jo tross alt Adios 2 i bestilling. Jeg har allerede Adidas Mana 5 som gjør samme nytten (konkurransesko opp til halvmaraton for meg, maraton for dem som sysler med sånt). På den annen side kunne dette være siste sjanse til å sikre seg et par Adios 1, skoene Haile Gebrselassie satt verdensrekord på maraton med i 2008 (holdt til i år da Patrick Makau Musyoki slo rekorden i Adidas Adizero Adios 2).
Etter en liten testtur er jeg ganske så overbevist om at disse skoene lever opp til sitt gode rykte. Om de blir overflødige så snart Adios 2 er i hus gjenstår å se.
Nå slipper jeg i hvert fall å "spare" på Mana'ene. Så langt har jeg nemlig kviet meg for å bruke de på intervaller, kort-tempo, etc. fordi jeg ikke vil slite dem ut utenom konkurranse (de er jo tross alt ute av produksjon).
| Klare for testing. |
Mandag kveld snørte jeg på meg skoene, monterte I-poden rundt armen og kastet meg ut i mørket. Målet var treningssenteret som ligger 2,5 km unna. Turen går på asfalt og hard grus langs Glomma, mot sentrum av Østfold-rivieraens hovedstad, Fredrikstad.
Første inntrykket av skoene var at de var lette. Noe som ble understreket av at jeg ble en smule kald på føttene når jeg løp. Stoffet i disse skoene kan ikke veie mange gram.
Stabilitet
Ettersom jeg overpronerer en smule var jeg spent på hvordan Adiosene ville fungere i forhold til stabilitet. Espen "Mosjonisten" har hevdet at de fungerer supert også for folk som overpronerer. Uten å ha tilbakelagt for mange km i disse skoene må jeg foreløpig si meg enig. Faktisk synes jeg disse virker mer stabile enn Aegis 2 skoene mine. Kanskje fordi Adiosene sitter mye tightere på foten (i samme størrelse).
Løpsfølelse
At disse skoene faktisk er relativt godt dempet (til løpssko å være) er nesten vanskelig å tro, for kontakten med bakken er kort og meget kontant. Likevel opplevde jeg ikke tendenser til murring i ankler, knær eller skinnlegger etter min 9 km intervalløkt. Med 193 cm på strømpelesten en vekt langt fra den ideelle maratonløpers, er det gode greier.
Skoene oppfordrer til å løpe fort. Jeg føler at jeg kommer mer frampå, selv om hæl-til-tådifferansen ikke er spesielt lav. I tillegg sitter sålene som spikret i frasparket.
Konklusjon
Jeg skulle ønske jeg kunne løpe alle mine økter i konkurransesko. Det går jo faktisk både fortere og øker løpsfølelsen i forhold til lunting i overdempede mengdetreningssko.
På den annen side hadde jeg gått glipp av frihetsfølelsen man får når man legger av gårde i fjærlette løpssko etter å ha tilbrakt uker i moonboots.
Jeg gleder meg til min neste løpetur i Adidas Adizero Adios!
søndag 23. oktober 2011
Om å trene mot 3000 meter, elgjakt og løping om høsten
Det er deilig å løpe om høsten. Særlig i helgene når jeg har tid til å løpe før mørkets frembrudd, da er nemlig forholdene perfekte for å legge avgårde ut i skogen. I dag var jeg ute på en rolig 15 km med en kamerat. Termometeret vist 12 grader, solen tittet fram her og der, og vinden blåste flaut på slettene.
For fire uker siden løp jeg det remmer og tøy holdt langs denne veien. Da var nemlig elgjakta i gang på Kråkerøy. Femti meter unna, inne i skogen gjødde en hund med los som ruset på lukten av elg. Ikke visste jeg hvor jegerne satt på post. Med mine svarte klær og lange, tunge skritt var jeg oppriktig redd for å bli forvekslet med en elg og felt av en skytekåt bonde. Faktisk skulle det vise seg å ikke være heeelt ubegrunnet. Dagen etter skjøt jaktlaget på Kråkerøy nemlig en elgku, i stedet for elgoksen de hadde fellingstillatelse på. Begrunnelsen var ganske enkelt at sånt kan skje. Samtidig uttalte jegere i lokalavisen at folk egentlig burde holde seg unna marka når elgjakta foregikk.
De første 11 km foregikk i 5.30-tempo. Deretter økte jeg til 4.40 pr. km de fire siste ettersom jeg har hørt at å løpe progressivt skal være så sabla bra for kondisen.
Dette var første uke i mitt nye treningsopplegg. Planen er å bli kjappere på 21 km i april ved å trene til 3000 meter mot til Nyttårsløpet 31.12.11.
For fire uker siden løp jeg det remmer og tøy holdt langs denne veien. Da var nemlig elgjakta i gang på Kråkerøy. Femti meter unna, inne i skogen gjødde en hund med los som ruset på lukten av elg. Ikke visste jeg hvor jegerne satt på post. Med mine svarte klær og lange, tunge skritt var jeg oppriktig redd for å bli forvekslet med en elg og felt av en skytekåt bonde. Faktisk skulle det vise seg å ikke være heeelt ubegrunnet. Dagen etter skjøt jaktlaget på Kråkerøy nemlig en elgku, i stedet for elgoksen de hadde fellingstillatelse på. Begrunnelsen var ganske enkelt at sånt kan skje. Samtidig uttalte jegere i lokalavisen at folk egentlig burde holde seg unna marka når elgjakta foregikk.
| Stian i fint driv over det desidert tristeste strekket på turen |
Vel hjemme hadde jeg femten minutter på å gjøre meg klar til å bidra i årets TV-aksjon. Ettersom jeg har en tendens til å fryse mer enn vanlig etter treningsøkter ble det en kald fornøyelse.
| Ingen turte si nei når denne troppen satt foten i døren og oppfordret vennlig, men bestemt å gi til TV-aksjonen. |
Uken har forløpt uten skavanker av noe slag og 40 km er unnagjort som følger:
Mandag: Fri
Tirsdag: 5 x 800m intervaller. Til sammen 8 km + styrke.
Onsdag: Fartslek 9, 5 km
Torsdag; Fri
Fredag: 5 x 800m intervaller. tilsammen 7,5 km
Lørdag: Fri
Søndag: 15 km
Spent på hvordan kroppen vil takle mengden tempo og intervall.
Abonner på:
Innlegg (Atom)