Puma Faas 500 - brukbare løpesko eller fargerike gåsko?

Til daglig, på jobb etc, rusler jeg som oftest rundt i typiske dressko, chelsea-boots, etc. Dagen lang hviler de 15 parene løpesko i fred. Jeg har nemlig fått for meg at det er dumt for løpesko å bli brukt til ukontrollert gange. Det mener jeg å ha lest et sted. Innimellom har jeg lekt med tanken å sprade rundt i de fargesprakende Adiosene, men har latt det være med tanken. Litt etter litt har jeg dermed fått det for meg at jeg må ha ett par raske sko jeg kan bruke uten mål og mening.

På handletur for å kjøpe maling tidligere i uka ramlet jeg over et par Puma Faas 500 (på XXL som dessverre lå rett over gaten for malingbutikken). Jeg hadde lest litt om skoene i Runners World, men kunne ikke huske om de fikk gode eller dårlige tilbakemeldinger fra testløperne.

Kjøpet var dermed ene og alene basert på fargesprakende og etter min mening kult retro-design. I tillegg var jeg helt sikker på at disse skoene, helt uten støtte for overpronasjon, ikke ville fungere for meg til å løpe i.

FAAS 500

Ettersom dette skulle bli mine nye fritidssko, snørte jeg de på foten straks jeg hadde forlatt butikken. Datteren min mente fargene var i overkant friske, men lot i det minste som om hun syntes de var innenfor.

Tidligere har jeg nevnt at jeg synes Saucony Fastwitch sitter som tøfler på foten, på en god måte. Om mulig satt disse hakket bedre. I tillegg var de også skikkelig deilige å gå i. Glad og fornøyd ruslet jeg inn i maling butikken på andre siden av gaten.

Hjemme bestemte jeg meg for å lese meg opp på skoene. Egentlig var jeg forberedt på at skoene jevnt over fikk dårlige skussmål. Puma har jo ikke akkurat vært kjent for å lage gode løpesko de siste 20-30 årene (med unntak av piggsko har jeg forstått?). Overraskelsen var dermed litt stor da disse skoene i den ene testen etter den andre fikk "gode karakterer", at folk i bloggpost etter bloggpost lovpriste skoene, inkludert overpronerere.

Ettersom en 12 km restitusjonstur stod på programmet, bestemte jeg meg for å sjekke om folk snakket sant.

Som sagt, skoene sitter utrolig godt på føttene, i hvertfall mine føtter. Jeg har lest at noen mener de er litt smale i tåboksen, men for meg er det plass nok.

Videre har jeg lest at skoene er designet for å få deg frampå. Selv om ikke hæl tå differansen er spesielt lav (11mm (Saucony Fastwitch 4mm)) er den såkalte Bioride mellomsålen konstruert slik at man lettere lander på forfot eller midt på foten. Skoene skal, i følge Puma, føre at man får et mer biomekanisk og godt steg, samt et mer effektivt fraspark.

Vel, det med frasparket stemte ikke på grus. Om det var på grunn av grusveien som har blitt ganske løs pga. lite regn i det siste, eller sålen som har lite struktur, vet jeg ikke, de satt i hvert fall veldig dårlig på grusveien. På lutet, fast grus og asfalt må jeg innrømme at skoene fungerte veldig bra, egentlig altfor bra.

I reklamen sies det at dette er en sko for løperen med et nøytralt steg, en sko uten all verdens teknologi og at mindre ofte er mer. Det stemmer. Skoen har f.eks ikke stiv hælkappe og sålen er ett stykke skum. 

Bekymret for hvordan ankler og knær ville takle den manglende stabiliteten luntet jeg avgårde midt på foten. Det skal nemlig sies at disse skoene fikk meg litt mer frampå. 

Fargeprakt

Iløpet av løpeturens første kilometere sjekket jeg ikke tempoet. Det skulle være en restitusjonstur og målet var dermed å unngå å føle at jeg presset på. Etter ca. 6 km forsøkte jeg å ta en snarvei gjennom en hyttehage. Vimpelen på hytta var riktignok heist, men hytta så nokså forlatt ut. Dermed løp jeg inn i hagen. Plutselig stod jeg ansikt til ansikt med en illsint, bitteliten hund som gjorde sitt beste for å sette tennene i leggen min. Jeg bråsnudde og spurtet irritert, litt redd og flau ut av hyttehagen. Resultatet av at snarveien var bevoktet var at jeg måtte ut på klatretur over noen svaberg. Jeg stoppet klokken og så langt hadde jeg holdt 4.40 tempo. Til meg å være er det ganske bra på restitusjonstur (egentlig litt for bra). På slutten av klatreturen måtte jeg hoppe ca. to meter ned på en sandstrand. I det jeg landet hørte jeg et lite knepp fra høyre lår og en stikkende, brennende smerte, som om noen hadde tuppet til meg i låret. Umiddelbart ble jeg redd for at et muskelfeste hadde takket for seg. Heldigvis var smerten overkommelig etter en liten stund, og jeg kunne jogge haltende videre. Smerten ga seg etter en kilometer, men jeg slo av litt på farten. Hjemme, etter snaue 12 km hadde jeg holdt 4.45 i snitt.

Ankler, knær og føtter var i god stand. Hvorvidt de hadde vært like fornøyd med skoene dag, etter dag vet jeg ikke, men ingenting tyder på noe annet etter denne testturen.

Heldigvis virker det som låret mitt slapp unna uten de store skadene. I dag, ett døgn senere føles det bra.

Konklusjon: 

Disse skoene er morsomme å løpe i. Man får inntrykk av at dempingen er myk når man går i skoene, men når man løper kjenner man at de er ganske harde. 

Skoene er lette, de veier kun 269 gram (ca. samme som Adidas Aegis).

Bioride teknologien har noe for seg, man kommer litt mer frampå. Skoen oppfører seg litt som en racingflat pga.av den nokså lave hælen. Løpsfølelsen og markkontakten er derimot ikke i nærheten av f.eks. Adios 1, men mer som Mana 6.

Selv uten noe som helst pronasjonsstøtte og relativt høy bakkeklaring opplevde jeg skoene som ganske stabile.

Er man interessert i å teste noe litt annet enn en tradisjonell løpesko er det bare å kline til med Puma Faas 500. (Gode priser bl.a. på diverse norske nettbutikker)

Egentlig ble jeg litt irritert over at disse skoene var gode, raske og morsomme. Man kan nemlig ikke ødelegge gode løpesko ved å gå dem ut. Løsningen må være å kjøpe et par til.

Med den positive erfaringen jeg opplevde med disse ble jeg nemlig også nysgjerrig på å teste de mindre dempede, lettere og enda mer racingorienterte Faas 300 og Faas 250.

Om å løpe i varmen

Forrige uke var en god treningsuke. Ingen intervalløkt riktignok, men jeg fikk i hvert fall gjennomført en god tempo og noe som lignet en langtur.

Ettersom jeg valgte å legge langturen til 12.00 lørdag måtte jeg pent holde det gående i 27.5 varmegrader og stekende sol. Det gikk overraskende greit. Caps på hodet og vann på ryggen gjorde susen. Jeg drakk litt mer enn på en vanlig treningstur og hadde da jeg kom hjem drukket over en liter og var fortsatt tørst. Underveis spiste jeg også noen druesukker tabletter med div. salter og ting og tang. Det gjorde susen, for treningsøkten gikk i litt høyere tempo enn jeg løp Gøteborgsvarvet for to uker siden (riktignok litt kortere, men 12 grader varmere).

Jeg bestemte meg for å løpe med Saucony Fastwitch 5 på langturen. Planen var å trene leggene litt ved å løpe med sko med litt lavere hæl til tå differanse. Sauconyene har 4 mm, mens f.eks. Adidas Tempoene mine har 12 mm. Jeg vet ikke om det hadde den helt store treningseffekten. I tillegg må jeg innrømme at jeg trives bedre i Adidas. Jeg synes rett og slett Adidas Mana og Adios (som er i samme vektklasse som Fastwitch) gir mye bedre løpsfølelse.

Uken som gikk, tilsammen ca 52 km fordelt på følgende økter:

Mandag: 8.17 km i 4.20 min pr. km tempo
Tirsdag: 10.43 km i 4.42 min pr. km tempo
Onsdag: fri
Torsdag: 10.61 km i 5.07 min pr. km tempo
Fredag: fri
Lørdag: 16.30 km i 4.50 min pr. km tempo
Søndag: 6.37 km i 6.27 min pr. km tempo

I dag sank temperaturene og været fra i går er plutselig fjernt. Jeg trøster meg med at det er deiligere å løpe i 15 - 16 grader enn nærmere 30 (selv om jeg digget varmen så lenge den hang over oss).

8 km ut i helgens langtur. Gradestokken viste 27.5 grader og deilig med litt skygge

11 km og ett hopp i havet fristet enormt, men ettersom vi skulle ut og bade da jeg kom hjem lot jeg det være.

Runners high

Fenomenet runners high opplever jeg sjelden, eventuelt opplever jeg det såpass ofte at jeg ikke klarer å skille det fra den gode følelsen jeg nesten alltid får av å løpe. Det går nemlig lett å løpe om dagen. Beina kribler, kveldene er lyse og luften er myk og varm.

Vannet er i ferd med å bli varmere og i kveld luktet det sommer ved sjøen.

Det var en varm vinter, og i februar ble det mange gode turer ute. Likevel foretrekker jeg mai.

Stian og Harald ser på skoene sine og lurer på hvorfor de ikke har borrelås

I dag ble det en 11 km i pratetempo. Ryktene sier at det i løpet av få dager vil nærme seg 20 grader i vannet. Neste uke blir det håndkle og badebukse i sekken.

Over til noe helt annet. På fredag fikk jeg boken "Born to run", eller "Født til å løpe" som den heter på norsk. Interessant historie, relativt godt språk, god flyt og skrevet med cliffhangers på slutten av hvert kapittel slik at man føler seg nødt til å fortsette å lese for å finne ut hvordan historien utvikler seg. Det hele dreier seg rundt Tarahumara-indianerene i Mexico og deres enorme løpskapasitet, noen gale amerikanere og fulltids ultraløpere. Som sagt er det en fengende bok jeg virkelig har hatt glede av å lese. Nå nærmer jeg meg slutten av boken og merker til min store forskrekkelse at jeg er i ferd med å bli hjernevasket. Etter å ha lest noen hundre sider i denne boken tror jeg fullt og helt at godt dempede sko representerer satan og barfotløping frelsen. Kjipt, og jeg forsøker å love meg selv at jeg aldri skal kjøpe Fivefingers. Å løpe mer i dårlig dempede og slitte konkurransesko derimot, se det har jeg fått klokketro på.

I dag løp jeg i Adidas Adios 2. De fungerte bra selv i pratetempoet på dagens tur. Begynner egentlig å få sansen for de skoene.

Trene til 10 km - fortere og lengre

En uke har gått siden Gøteborgsvarvet. Det var en super-duper løpeopplevelse, akkurat sånn jeg hadde planlagt at det skulle være. Ikke særlig fort, men en ganske kjapp langtur. Beina føltes topp underveis, i mål, dagen etter og dagen etter det.

Mandag, to dager etter GBG-Varvet var det dermed på tide å ta steget over i et noe mer 10-km-tilpasset treningsprogram. I 10 km treningen min er intervaller, tempoøkter og langturer hovedingrediensene. Målet for denne treningen er først Kristina-løpet i Tønsberg i slutten av juni, deretter Strømstadmilen 7. juli og forhåpentligvis et par andre 10 km i løpet av sommeren.

Som sagt, mandag var jeg i gang.
Datteren min har begynt å trene med barnegruppen til FIF (Fredrikstad Idrettsforening) på mandager. Treningen foregår som regel på Sentralidrettsanlegget i Fredrikstad og når hun løper, hopper og kaster, da benytter jeg sjansen til å gjøre unna noen runder på tartandekket. Raskt som en flau bris, løper jeg dermed intervaller rundt og rundt. Heldigvis er jeg ikke alene om å løpe og unngår for det meste skråblikk fra andre foreldre.

Det som har overrasket meg denne uken, er hvor lett alt har gått.
Særlig tempoturene har fått meg til å lure på om den reduserte treningsmengden den siste måneden, påfulgt av et halvmaraton hvor jeg ikke tømte meg for krefter, har gjort meg raskere.

HAGIO

Temporunden på onsdag løp jeg sammen med en løpekompis.  Da jeg stoppet klokken etter 9 km kunne jeg konstatere at tempoet hadde vært tilsvarende høyt det jeg holdt på min 10-km pers. i Tønsberg i fjor (44.31). Forskjellen fra løpet i Tønsberg i fjor, var at jeg nå hadde snakket med løpekompisen min hele veien.
Noe av grunnen til det gode tempoet tilskriver jeg de nye Adidas Hagioene. Det er umulig å løpe sakte i disse skoene. Jeg har sagt det før, og sier det igjen - det er de morsomste skoene jeg har - by far. De er testet i siste nummer av Runners world og får topp skussmål!

Tempotur med ryggsekk

Fredag ettermiddag tok vi en tur på hytta i Strømstad. Været var supert og temperaturen var perfekt for en liten løpetur. Det var to dager siden sist økt, dermed kunne jeg nok en gang legge inn en tempotur (forsøker å unngå tempo eller intervaller to dager etter hverandre). Ettersom jeg løp forrige tur med Hagioene, bestemte jeg meg nå for å teste Adios 2-skoene. For morro skyld bestemte jeg meg også for å ha på drikkesekken, riktignok tom for drikke. Runden jeg la ut på har jeg løpt ti-talls ganger tidligere. De første meterne går på sti langs stranden, deretter beveger den seg over på grusvei. Etter ca. en km klatrer man 29 høydemeter over ett seigt høydedrag. Ved 2,5 km er det over på flat asfalt. Den siste km er det igjen grusvei og skikkelig kupert. Tilsammen snaue 7 km.

Hele veien følte jeg jeg hadde masse energi i beina. I motbakkene gikk pusten lett. På asfalten kjentes beina lette og sterke i frasparket. Den siste kilometeren var som vanlig litt grusom pga. bratte motbakker. Poenget er at jeg perset på runden med et minutt og 36 sekunder, helt uten å forstå hvordan. Sist jeg løp tempo-test på denne runden var litt under en måned siden, i slutten av april.
Adiosene var forøvrig deiligere å løpe i enn jeg kunne huske. Nathan-sekken kan jeg ikke huske å ha hatt på...

På lørdag løp jeg langtur med broren og svigerinnen min. De hadde planlagt å løpe 14-15 km, men etter 12 km fikk jeg lurt dem på vidvanke, og vel hjemme på hytta hadde vi løpt 18 km. Jeg synes det hadde vært en fin tur, ala påsketur på ski, med mye å se og hyggelig prat. Det tror jeg egentlig de syntes også, selv om vi resten av helgen fikk høre om min brors såre lårmuskler. På denne turen kom Nathan-sekken nok en gang til sin rett med 0.5 dl vann i blæra, druesukkertabletter i lommen, vindjakke i baklomma, etc.

Alt i alt har det vært en uke full av gode løpeopplevelser, men relativt få km. Akkurat nå er jeg nesten litt redd for å miste denne plutselige godfølelsen jeg har fått i beina.


Uken kort oppsummert:
Mandag: 5 km: 8 drag av 400 m i ca. 3.20 min pr km tempo.
Onsdag: 9 km tempo i 4.30 pr km tempo.
Fredag: 7 km tempo i 4.15 min pr km tempo
Lørdag: 18 km i 5.15 min pr km tempo


I morgen er det friidrett med datteren, det betyr intervaller på bane for meg.

Adidas Adizero Haigo - Erfaringer

Etter å ha siklet på disse gule herlighetene i flere måneder, greide jeg til slutt ikke å motstå fristelsen.

Jeg la dermed inn en bestilling på Running Warehouse. De har jo blitt riktig så kjipe på å sende sko ut av landet i det siste, men heldigvis for meg sender de fortsatt Adidas. Etter jeg hadde lagt inn bestillingen så jeg at de også har begynt å selge skoene på løplabbet, men too late, i tillegg sparte jeg noen kroner på å kjøpe dem fra USA. Når det er sagt er det alltid litt gambling å kjøpe sko man ikke har hatt på foten. Selv innen samme merke varierer en størrelse, noen er trangere i tåboksen enn andre etc.

Flaks for meg passet Haiogene godt. De er litt romsligere enn f.eks. Adios i tåboksen, men var egentlig bare deilig, ettersom de fortsatt sitter godt på foten.


Specs:
170 gram
6 mm hæl til tå dropp
Forgjenger: Adidas Adizero Rocket.

Første løpetur med skoene gjorde jeg på mølla. Litt redd for at de skulle sitte løst på foten snørte jeg de hardt. Dette resulterte i en meget ubehagelig gnaging foran, på innsiden av foten. Etter 2 km tok jeg de av i frykt for gnagsår før Gøteborgsvarvet som da bare var tre dager unna. Litt deppa over mulighetene for at disse skoene ikke passet foten min bestemte jeg meg dermed for å vente med å teste dem til etter Gøteborg.

På mandag tok jeg de fram igjen til en intervalløkt på bane. Jeg snørte de løsere og gnagingen forsvant uten at de egentlig satt løst på foten. På denne økten gikk det opp for meg at disse skoene ikke bare er lette, de er superlette. Når hæl-tådifferansen bare er 6 mm kommer man også mer frampå. Etter denne lille økten var jeg overbevist om at disse skoene virkelig var noe for meg.

Ettersom intevalløkten ble gjennomført på bane med mykt tartan-dekke var jeg likevel litt usikker på hvordan de ville oppføre seg der jeg skal bruke de, 10 km hard asfalt.

Etter en kjapp 10 km test på asfalt stod det klart for meg at kulere sko å løpe i, har jag ikke tidligere eid.

Erstatter Adiosene på alle distanser opp til 10km med umiddelbar virkning. Hvem vet, kanskje de også duger til 21.1km.

Gøteborgsvarvet 2012 - et kramgodt varv

Lørdag morgen klokken 07.40 var det igjen på tide å legge i vei mot Vestsvenskenes hovedstad, Gøteborg. Etter å ha plukket opp tre kamerater la vi avgårde. De tre passasjerene mine virket som om de gruet seg en smule, men stemningen i bilen var likevel god. Selv gruet jeg meg minimalt. Jeg hadde bestemt meg for å løpe i behagelig tempo hele veien og unngå å stresse som jeg gjorde i fjor. Målet for dagen var å løpe på 1.45 - fire og et halvt minutt dårligere enn i Fredrikstad i mars, men fire minutter bedre enn fjorårets Varv. Eneste som plaget meg og kunne stikke kjepper i hjulene for denne planen var ankelen, og som vanlig en litt sår hals.

Rett over klokken ti var vi vel fremme på hotellet. For anledningen hadde vi leid toppetasjen på Mornington hotell på Avenyen. Med egen takterrasse, utendørs boblebad og badstu var det nå bare å glede seg til å komme i mål. Etterhvert møtte vi de resterende seks kompisene som skulle løpe. Etter å ha spist noen brødskiver og litt frukt, skiftet vi til løpetøy og ruslet i retning Slottskogsvallen. Det blåste relativt friskt, var overskyet og egentlig litt kaldt. I ryggsekken hadde jeg pakket med lange tights, langarmet trøye og en vindjakke. Det var jo meldt alt fra sol til regn for perioden jeg skulle løpe.

To av gutta klare for 21 km

Framme på Slottskogsvallen var det to timer igjen til min start, klokken 14.11. Køen for henting av startnummer var laaang, men nok en gang viste Gøteborgsvarvet seg fra sin beste side - å håndtere 65.000 løpere har de tatt høyde for. Den jevne strømmen av mennesker beveget seg dermed i fint driv inn i Frølundahallen. Her krydde det av funksjonærer som med et smil delte ut startnummer. Deretter bar det inn til messeområdet på jakt etter siste-minutt-panikk-kupp-kjøp. Ettersom jeg var godt forberedt på alle typer vær, endte jeg opp med å kjøpe null og niks,bortsett fra en halv liter sportsdrikk. Sportsdrikken helte jeg i Nathan-drikkesekken som jeg hadde bestemt meg for å ta med varvet rundt. Kompisene mine, som hadde blitt overrasket av hvor kaldt det var kjøpte noen ekstra trøyer.

Etter litt henging i messen, knoting med å feste startnummer og chip var det på tide for meg å bevege meg til start. Overtrekksbukse, lue og annet stæsj ble pakket i sekken og levert på bagasjeområdet. I-pod ble stroppet til armen, Garmin-klokken ble koblet med satelitt og jeg jogget avgårde mot startfelt syv.

Man risikerer ikke å løpe alene på Gøteborgsvarvet

Fortsatt uten nevneverdige sommerfugler i magen bøyde jeg meg og strammet skolissene en siste gang. På grunn av ankeltrøbbelet hadde jeg valgt å gå for Adidas Mana 5. De har allerede tatt meg gjennom flere ti-kilometer gateløp og halvmaraton uten problemer (virkelig synd at de er ute av produksjon!). Rett før start brøt solen gjennom skydekket, og jeg angret momentant på at jeg ikke hadde gått for korte tights. Samtidig forstod jeg at jakken måtte av i løpet av kort tid.

Starten gikk. Ettersom jeg stod så godt som bakerst i startpuljen som bestod av ca. 2000 løpere tok det godt og vel ett minutt før jeg passerte startstreken. Med chip på foten skal ikke dette ha noen betydning.


Vi beveget oss i rolig 5 min pr.km tempo nedover bakken fra Slottskogsvallen og inn i Slottskogen. Langs traseen jublet tusenvis av mennesker oss fremover, god stemning!

Mitt mål for dagen var som sagt å løpe på 1.45. Etter to kilometer var jeg redd det ville ryke, for mengden mennesker jeg løp midt i var intet mindre enn stor (innimellom også tung). Opp den første bakken havnet jeg bak en kar med KOLS, eller skikkelig kjip astma. På toppen av bakken, ved tre kilometer, begynte jeg å tvile på om jeg i det hele tatt ville komme meg rundt. Ankelen stakk og ble stivere og stivere. Jeg vuderte å bryte mens jeg fortsatt var i nærheten av start- og målområdet, men så kom jeg til å tenke på at jeg hadde lyst på den medaljen, og at boblebad smaker bedre når man har svettet litt. Jeg bestemte meg derfor for å henge med menneskemengden min ned mot Älvsborgsbroen, så fikk jeg se hvordan ankelen taklet litt til.

Er liten vits å forsøke å komme gjennom

I fjor startet jeg i Startgruppe 21, da syntes jeg det var enormt mye folk i løypa. I år startet jeg i startgruppe 7 og det var om mulig enda tettere. I fjor stresset jeg som en gal for å avansere i feltet. Det var ikke en god opplevelse. I år tok jeg det knusende med ro. Jeg følte jeg jogget lett på tå avgårde. Innimellom gasset jeg på når det åpnet seg en luke, men for det meste fløt jeg med strømmen i sjeldent godt humør.

5 kmLitt overrasket konstaterte jeg at vi passerte 5 km på 23.46 Dette gjorde at jeg ble i enda bedre humør. Opp Älvsborgsbroen gikk det lekende lett i jevnt 5 min pr km tempo (den broen er faktisk ikke veldig tung). Nedover broen tok vi igjen baktroppen av startfeltet foran. Det gjorde at det ble litt mer sikk-sakk løping, men humøret var fortsatt på topp og jeg ga high fives til utallige små unger som stod langs løypa.

10 km
Langs havnen er det flatt og vi fløt av gårde i godt tempo. Den syvende kilometeren gjorde jeg unna i 4.30 tempo og 10 kilometer passerte jeg på 48.10. Her stoppet jeg også og vrengte av meg jakken som jeg stappet i Nathan-sekken. Så langt hadde jeg ikke stoppet ved en eneste drikkepost, men sippet litt fra sportsdrikken i sekken med jevne mellom rom. I forhold til å dunke ned på et krus passer det både meg og magen langt bedre å drikke små slurker, enn å bælme hver femte km. Sekken satt i tillegg så behagelig at jeg fullstendig glemte at den var der.

15 km
Opp Varvets andre bro var det mange som begynte å slite og flere hadde begynt å gå. Samtidig fløt det ganske bra i venstre fil, så det var egentlig ikke noe stort problem og 15 km ble passert på 1.13.09.

En av de siste startgruppene sliter seg opp Avenyen.

På Avenyen ble det derimot litt tettere og vanskeligere å holde godt tempo. På grunn av tusenvis av tilskuere som heiet begynte de som tidligere hadde gått å løpe. Det er flott det, men samtidig ble det vanskeligere å komme fram fordi de ikke holdt seg til høyre side av løypa.

20 km
Fra Avenyen og de siste tre kilometerne mot mål var første gang jeg begynte å kjenne at jeg hadde vært ute en stund, men ikke mer enn jeg gjør på en vanlig treningstur. Smertene i ankelen var forsvunnet som dugg for solen. Jeg var ikke tørst, sulten eller svimmel. Tankene var klare og humøret på topp men jeg begynte samtidig å glede meg til å komme i mål. 20 km ble plassert på 1.38.13.

Mål
En kilometer igjen og på tide å gi gass. En del av folkene rundt meg hadde fått det i bøtter og spann, mens andre var friske og ga alt i en siste spurt. Jeg hang meg på en spurter, knuffet meg fram og løp de siste 400 meterne på 1.33 min. I mål stoppet jeg Garminen og konstaterte topp-fornøyd at jeg hadde kommet inn på 1.43.35. Trodde jeg. Offisiell tid ble nemlig 1.45.09. Jeg kan ikke fatte og forstå hvordan dette har seg. Kan klokka på Garminen gå feil? Har det noe å si at jeg brukte ett minutt på å passere startstreken? Garminen viste riktignok at jeg hadde løpt 21.4 km, da jeg kom i mål, så GPS'en er ikke helt til å stole på, men stoppeklokka burde vel faktisk være nøyaktig? Hadde jeg visst at jeg lå dårligere an hadde jeg satt opp tempoet, for dette løpet løp jeg langt fra maks (det var heller aldri planen å løpe maks, men det får da være måte på).

Men, men, en liten kalddusj, samtidig var jeg toppfornøyd med løpet. Målet før start hadde jo vært 1.45, og kroppen føltes tipp-topp og mindre sliten enn etter en god langtur. Med medalje rundt halsen ruslet jeg dermed lystig til sinns tilbake til sentrum, utendørs boblebad, pils, og sene timer på byens utesteder. Samtlige av gutta forbedret tidene sine fra fjorårets løp! Alt i alt en super duper helg i Gøteborg.

Det var ganske deilig å komme tilbake til hotellet, ligge i boblebadet med en pils og se folk slite seg opp Avenyen. Sånt blir jeg i godt humør av..

Nå er det derimot slutt på slaraffenløping. Oslo 22. september skal jeg under 1.40.
Ettersom føtter og bein føles aldeles utmerket står intervalløkt på programmet i kveld.


Utstyret:
Adidas Adizero Mana 5: God løpsfølelse, god stabilitet, harde og supre å løpe i. Det kan virke som ankelen min satte pris på den steinharde dempingen disse skoene byr på.

Nathan Endurance Race vest: Løp og kjøp! Utrolig behagelig og praktisk. Merker ikke at den er på ryggen og problemet med lommer til energi-gels, etc, er eliminert.

KT-tape: Jeg tror at denne tapen har bidratt til at ankelen min funket Varvet rundt. Tapen satt som klistret under hele løpet!

Gøteborgsvarvet 2012 - forberedelser siste uke før halvmaraton

Tre dager gjenstår til halvmaraton i Gøteborg. Ettersom jeg har bestemt at dette skal være et koselig løp, kjenner jeg lite til nerver. Jeg skal selvfølgelig gjøre en hederlig innsats på å kare meg inn til en tilfredsstillende tid, men kommer ikke til å deppe over å løpe fem minutter langsommere enn jeg gjorde i Fredrikstad i mars (1.40).

Status tre dager før løpet
Ankelen er bedre, men fortsatt ikke bra. Jeg kjenner at noe ikke stemmer hvis jeg løper raskt i krappe svinger, eller på ujevnt underlag. Innimellom bekymrer jeg meg litt for om ankelen vil holde 21 km på asfalt. Kjenner jeg meg selv rett, er det også en fare for at jeg på lørdag vil holde det gående helt til foten faller av, jeg blir idretts-invalid, må slutte i jobben og selge huset. Den tid, den sorg.

Så langt denne uken har jeg gjennomført en tempoøkt på mølle og en relativt rolig 9 km i dag (onsdag). Jeg vurderer en super kort intervalløkt på fredag, men ser an. Sannsynligvis har ankelen godt av noen dagers hvile.

Nytt og nyttig utstyr
På mandag ankom pakke fra Running Warehouse. Jeg lar meg fortsatt imponere av at man kan bestille varer fra USA på torsdag kveld, for så å få de levert på døren påfølgende mandag ettermiddag.

I pakken fra amerikanerne var det denne gangen en stk. Nathan Endurance Race Vest og et par Adidas Adizero Haigo.

Nathan Endurance Race Vest - lommer i bøtter og spann

                                     Liten og lett

Jeg har lenge vurdert disse drikkesekkene og sist uke røk jeg på en Vaude sekk på tilbud hos XXL. Vel hjemme og fornøyd med det jeg mente var et godt kjøp, søkte jeg på pc'en etter folks erfaringer med sekken. Fint lite var å finne. Det jeg derimot fant var utallige artikler og blogginnlegg som lovpriste Nathans drikkesekker. Lettere stresset over at jeg hadde gjort et bomkjøp, kom jeg til å tenke på 30 dagers åpent kjøp ordningen hos de store kjedene. Dermed logget jeg inn på Running warehouse og bestilte en Nathan sekk med 2liter blære og masse smart plasserte lommer foran på selene. Vaude sekken er levert tilbake til dit den kom fra.

Det feteste med Nathan sekken er at den veier 350 gram, den sitter som klistret til kroppen uten å sprette opp og ned når man løper, den har vanntett lomme til f.eks. telefon, den har lommer til f.eks energigel og den har en lomme bakpå hvor man kan klemme ned f.eks en tynn vindjakke. Den er faktisk så digg å løpe med at jeg vurderer å ha den på til lørdag, men da kun med maks en liter vann (den tar to liter).

I boksen var også et par Adidas Adizero Haigo. På grunn av ankelen min har jeg ikke turt å teste de skikkelig ennå. Jeg løp litt på mølla med de i går, og disse skoene er lette! Etter et par km byttet jeg fra Haigoene til Adidas Salvation 3. Forskjellen var mildt sagt enorm. Med Haigoene lander selv jeg midt på foten. Jeg gleder meg virkelig til å knytte nærmere bekjentskap til disse gule racerne.

Gøteborgsvarvet 2012 - vond ankel og sportstape

En uke gjenstår til årets Varv.

Der forrige uke var spekket av kvalitetsøkter, var denne uken spekket av mosjonsøkter, og det høyst ufrivillig.

Ukens  første økt ble gjennomført på tirsdag. Da jeg la avgårde føltes beina bra. Etter 6-7 km opplevde jeg derimot en tiltagende smerte på innsiden av ankelen. Til slutt måtte jeg stoppe og tøye litt (stod på en stubbe og slapp hælen mot bakken). Etter denne lille øvelsen gikk resten av turen greit, men litt bekymret ble jeg.

Onsdag byttet jeg sko, men opplevde det samme. Etter ca.6 km begynte det å murre på innsiden av venstre ankel.

Etter å ha konferert litt med en fysioterapeutkompis som klemte rundt om på ankelen min ble jeg noe overrasket klar over at benhinnebetennelse ikke nødvendigvis holder seg til midt på skinnleggen, men også kan operere på innsiden av leggen helt ned mot ankelleddet. 

Uten helt å skjønne det har jeg dermed fartet rundt med en liten benhinnebetennelse i måneder. Denne smerten har nemlig dukket opp med jevne mellomrom helt siden jeg begynte å løpe for 20 mnd siden. Smerten har jeg tilskrevet alt fra akilles-problemer, feil sko til trøtt ankel.

Ettersom Fysiokompisen min også selger KT-tape, utstyrte han meg med en rull. Torsdag etter jobb stod derfor  barbering av leggen og teiping av ankel på programmet....
Instruksjonene til hvordan tapen skal påføres var forklart på produsentens hjemmeside: http://www.kttape.com/instructions/posterior-shin-splints/

Litt skeptisk til at elastisk tape skal gjøre underverker la jeg avgårde på en 9 km tur. Vel hjemme kunne jeg konstatere at ankelen hadde vært fin hele veien.

Dagen etter gjennomførte jeg en 5 km tempo, fortsatt med tapen på. Smertene uteble også nå.

I dag løp jeg 13 km sammen med broren min og både tape og ankel var fortsatt i form.

Jeg kan jo ikke vite om tilfeldighetene vil ha det til at ankelen ble bedre samtidig som jeg satt på tapen, men jeg har faktisk fått troen på at dette produkter fungerer, i hvert fall for min ankel.

Grunnen til denne skaden er ofte overpronasjon. At smerten oppstod etter at jeg har løpt flere turer i nøytrale sko gjør at jeg nå vurderer gode gamle Adidas Mana 5 for løpet til lørdag.

Jeg har jo egentlig lyst til å løpe i Adios, men lurer på om jeg feiger ut..

Hvilken sluttid jeg skal løpe mot, har jeg fortsatt ikke bestemt meg for. Værmeldingen har de siste dagene varslet alt fra ekstremregn, fire grader og frisk bris til strålende sol, 13 grader og laber bris. Jeg satser på det siste.

Nå gjenstår en forsiktig intervalløkt i morgen, en rolig 9 km på onsdag og en ultrakort intervalløkt på fredag.