Gøteborgsvarvet 2012 - et kramgodt varv

Lørdag morgen klokken 07.40 var det igjen på tide å legge i vei mot Vestsvenskenes hovedstad, Gøteborg. Etter å ha plukket opp tre kamerater la vi avgårde. De tre passasjerene mine virket som om de gruet seg en smule, men stemningen i bilen var likevel god. Selv gruet jeg meg minimalt. Jeg hadde bestemt meg for å løpe i behagelig tempo hele veien og unngå å stresse som jeg gjorde i fjor. Målet for dagen var å løpe på 1.45 - fire og et halvt minutt dårligere enn i Fredrikstad i mars, men fire minutter bedre enn fjorårets Varv. Eneste som plaget meg og kunne stikke kjepper i hjulene for denne planen var ankelen, og som vanlig en litt sår hals.

Rett over klokken ti var vi vel fremme på hotellet. For anledningen hadde vi leid toppetasjen på Mornington hotell på Avenyen. Med egen takterrasse, utendørs boblebad og badstu var det nå bare å glede seg til å komme i mål. Etterhvert møtte vi de resterende seks kompisene som skulle løpe. Etter å ha spist noen brødskiver og litt frukt, skiftet vi til løpetøy og ruslet i retning Slottskogsvallen. Det blåste relativt friskt, var overskyet og egentlig litt kaldt. I ryggsekken hadde jeg pakket med lange tights, langarmet trøye og en vindjakke. Det var jo meldt alt fra sol til regn for perioden jeg skulle løpe.

To av gutta klare for 21 km

Framme på Slottskogsvallen var det to timer igjen til min start, klokken 14.11. Køen for henting av startnummer var laaang, men nok en gang viste Gøteborgsvarvet seg fra sin beste side - å håndtere 65.000 løpere har de tatt høyde for. Den jevne strømmen av mennesker beveget seg dermed i fint driv inn i Frølundahallen. Her krydde det av funksjonærer som med et smil delte ut startnummer. Deretter bar det inn til messeområdet på jakt etter siste-minutt-panikk-kupp-kjøp. Ettersom jeg var godt forberedt på alle typer vær, endte jeg opp med å kjøpe null og niks,bortsett fra en halv liter sportsdrikk. Sportsdrikken helte jeg i Nathan-drikkesekken som jeg hadde bestemt meg for å ta med varvet rundt. Kompisene mine, som hadde blitt overrasket av hvor kaldt det var kjøpte noen ekstra trøyer.

Etter litt henging i messen, knoting med å feste startnummer og chip var det på tide for meg å bevege meg til start. Overtrekksbukse, lue og annet stæsj ble pakket i sekken og levert på bagasjeområdet. I-pod ble stroppet til armen, Garmin-klokken ble koblet med satelitt og jeg jogget avgårde mot startfelt syv.

Man risikerer ikke å løpe alene på Gøteborgsvarvet

Fortsatt uten nevneverdige sommerfugler i magen bøyde jeg meg og strammet skolissene en siste gang. På grunn av ankeltrøbbelet hadde jeg valgt å gå for Adidas Mana 5. De har allerede tatt meg gjennom flere ti-kilometer gateløp og halvmaraton uten problemer (virkelig synd at de er ute av produksjon!). Rett før start brøt solen gjennom skydekket, og jeg angret momentant på at jeg ikke hadde gått for korte tights. Samtidig forstod jeg at jakken måtte av i løpet av kort tid.

Starten gikk. Ettersom jeg stod så godt som bakerst i startpuljen som bestod av ca. 2000 løpere tok det godt og vel ett minutt før jeg passerte startstreken. Med chip på foten skal ikke dette ha noen betydning.


Vi beveget oss i rolig 5 min pr.km tempo nedover bakken fra Slottskogsvallen og inn i Slottskogen. Langs traseen jublet tusenvis av mennesker oss fremover, god stemning!

Mitt mål for dagen var som sagt å løpe på 1.45. Etter to kilometer var jeg redd det ville ryke, for mengden mennesker jeg løp midt i var intet mindre enn stor (innimellom også tung). Opp den første bakken havnet jeg bak en kar med KOLS, eller skikkelig kjip astma. På toppen av bakken, ved tre kilometer, begynte jeg å tvile på om jeg i det hele tatt ville komme meg rundt. Ankelen stakk og ble stivere og stivere. Jeg vuderte å bryte mens jeg fortsatt var i nærheten av start- og målområdet, men så kom jeg til å tenke på at jeg hadde lyst på den medaljen, og at boblebad smaker bedre når man har svettet litt. Jeg bestemte meg derfor for å henge med menneskemengden min ned mot Älvsborgsbroen, så fikk jeg se hvordan ankelen taklet litt til.

Er liten vits å forsøke å komme gjennom

I fjor startet jeg i Startgruppe 21, da syntes jeg det var enormt mye folk i løypa. I år startet jeg i startgruppe 7 og det var om mulig enda tettere. I fjor stresset jeg som en gal for å avansere i feltet. Det var ikke en god opplevelse. I år tok jeg det knusende med ro. Jeg følte jeg jogget lett på tå avgårde. Innimellom gasset jeg på når det åpnet seg en luke, men for det meste fløt jeg med strømmen i sjeldent godt humør.

5 kmLitt overrasket konstaterte jeg at vi passerte 5 km på 23.46 Dette gjorde at jeg ble i enda bedre humør. Opp Älvsborgsbroen gikk det lekende lett i jevnt 5 min pr km tempo (den broen er faktisk ikke veldig tung). Nedover broen tok vi igjen baktroppen av startfeltet foran. Det gjorde at det ble litt mer sikk-sakk løping, men humøret var fortsatt på topp og jeg ga high fives til utallige små unger som stod langs løypa.

10 km
Langs havnen er det flatt og vi fløt av gårde i godt tempo. Den syvende kilometeren gjorde jeg unna i 4.30 tempo og 10 kilometer passerte jeg på 48.10. Her stoppet jeg også og vrengte av meg jakken som jeg stappet i Nathan-sekken. Så langt hadde jeg ikke stoppet ved en eneste drikkepost, men sippet litt fra sportsdrikken i sekken med jevne mellom rom. I forhold til å dunke ned på et krus passer det både meg og magen langt bedre å drikke små slurker, enn å bælme hver femte km. Sekken satt i tillegg så behagelig at jeg fullstendig glemte at den var der.

15 km
Opp Varvets andre bro var det mange som begynte å slite og flere hadde begynt å gå. Samtidig fløt det ganske bra i venstre fil, så det var egentlig ikke noe stort problem og 15 km ble passert på 1.13.09.

En av de siste startgruppene sliter seg opp Avenyen.

På Avenyen ble det derimot litt tettere og vanskeligere å holde godt tempo. På grunn av tusenvis av tilskuere som heiet begynte de som tidligere hadde gått å løpe. Det er flott det, men samtidig ble det vanskeligere å komme fram fordi de ikke holdt seg til høyre side av løypa.

20 km
Fra Avenyen og de siste tre kilometerne mot mål var første gang jeg begynte å kjenne at jeg hadde vært ute en stund, men ikke mer enn jeg gjør på en vanlig treningstur. Smertene i ankelen var forsvunnet som dugg for solen. Jeg var ikke tørst, sulten eller svimmel. Tankene var klare og humøret på topp men jeg begynte samtidig å glede meg til å komme i mål. 20 km ble plassert på 1.38.13.

Mål
En kilometer igjen og på tide å gi gass. En del av folkene rundt meg hadde fått det i bøtter og spann, mens andre var friske og ga alt i en siste spurt. Jeg hang meg på en spurter, knuffet meg fram og løp de siste 400 meterne på 1.33 min. I mål stoppet jeg Garminen og konstaterte topp-fornøyd at jeg hadde kommet inn på 1.43.35. Trodde jeg. Offisiell tid ble nemlig 1.45.09. Jeg kan ikke fatte og forstå hvordan dette har seg. Kan klokka på Garminen gå feil? Har det noe å si at jeg brukte ett minutt på å passere startstreken? Garminen viste riktignok at jeg hadde løpt 21.4 km, da jeg kom i mål, så GPS'en er ikke helt til å stole på, men stoppeklokka burde vel faktisk være nøyaktig? Hadde jeg visst at jeg lå dårligere an hadde jeg satt opp tempoet, for dette løpet løp jeg langt fra maks (det var heller aldri planen å løpe maks, men det får da være måte på).

Men, men, en liten kalddusj, samtidig var jeg toppfornøyd med løpet. Målet før start hadde jo vært 1.45, og kroppen føltes tipp-topp og mindre sliten enn etter en god langtur. Med medalje rundt halsen ruslet jeg dermed lystig til sinns tilbake til sentrum, utendørs boblebad, pils, og sene timer på byens utesteder. Samtlige av gutta forbedret tidene sine fra fjorårets løp! Alt i alt en super duper helg i Gøteborg.

Det var ganske deilig å komme tilbake til hotellet, ligge i boblebadet med en pils og se folk slite seg opp Avenyen. Sånt blir jeg i godt humør av..

Nå er det derimot slutt på slaraffenløping. Oslo 22. september skal jeg under 1.40.
Ettersom føtter og bein føles aldeles utmerket står intervalløkt på programmet i kveld.


Utstyret:
Adidas Adizero Mana 5: God løpsfølelse, god stabilitet, harde og supre å løpe i. Det kan virke som ankelen min satte pris på den steinharde dempingen disse skoene byr på.

Nathan Endurance Race vest: Løp og kjøp! Utrolig behagelig og praktisk. Merker ikke at den er på ryggen og problemet med lommer til energi-gels, etc, er eliminert.

KT-tape: Jeg tror at denne tapen har bidratt til at ankelen min funket Varvet rundt. Tapen satt som klistret under hele løpet!