21. mai, klokken 08.00
Opprinnelig var vi ti medlemmer fra Kråkerøy Spurkompani påmeldt til Gøteborgsvarvet. En rev av korsbåndet, en annen måtte legge nytt gulv i stua. Åtte spente karer var derfor klare til avreise fra Fredrikstad. Alle gledet vi oss, samtidig var vi enige om at det var rart at vi hadde bestemt oss for å skulle plage og pine oss gjennom et halvmaraton, når vi istedet kunne slengt rundt i Gøteborg, drukket pils og slappet av.
To timer senere var vi framme ved hotell Robinson rett ved Centralstationen og Nordstan. Ikke topp standard, men store rom, og til noen av guttas glede ville vi passere hotellet ved 16 km...
Hotellet hadde vi booket i september, og det var da det eneste ledige vi fant i sentrum for Varvet-helgen. Skal man overnatte i Gbg-sentrum denne helgen gjelder det altså å være tidlig ute!
Etter litt krangling om hvem som skulle bo i hvilket rom lempet vi fra oss baggasjen og ruslet ut i byen for å spise lunsj. For å unngå å provosere min nervøse mage ytterligere hadde jeg smurt matpakke med kjente og kjære bestanddeler: Tre skiver spelt brød med ost og skinke + bananer. De andre gutta tok litt lettere på det og hev innpå alt fra salat til Club-sandwich.
Klokken 12.30 var det på tide å komme seg avgårde til Slottskogsvallen. Syv av oss var i startgruppe 16 og skulle starte klokken 15.39. Åttende mann hadde start 15.19. Ett av mine delmål var å ta igjen han i løpet av runden.
Trikken fra sentrum til startområdet var vanvittig fullpakket og utrolig varm. Allerede tre timer før start var vi dermed gjennomsvette og enige om at det faktisk var bedre å løpe 21.1 km enn å kjøre denne trikken i en og en halv time. For å gjøre kjøreturen komplett presset det seg nok en kar inn på den allerede fullstappede trikken, selv om trikkeføreren skrek at det var fullt. Mannen må ha vært mindre begavet, for av en eller annen grunn stilte han seg opp mot kjøreretningen med ansiktet vendt mot meg. Klemt tett opp til meg ble han stående og puste meg i ansiktet med vond, fuktig ånde. Til mine kameraters store glede syket det meg helt ut, og for første gang den dagen hatet jeg maks..
Vi kom fram til startområdet i det starten gikk for elite-gruppen (klokken 13.30). For et tempo de har! Ikke engang på spurt intervaller kommer jo jeg opp i farten de holder over to mil. Imponert og med visshet om at ingen av oss noen gang kom til å vinne et halvmaraton (selv ikke et bittelite ett), begynte vi å lete etter hallen hvor de deler ut startnummerene.
Arrangørene skal virkelig ha ros for hvordan alt var lagt til rette. Det krydde av funksjonærer, det var godt skiltet, det var hundrevis av toaletter og pissoarer, likevel gikk alt i snegelfart. Det var nemlig utrolig mye mennesker - overalt. Heldigvis hadde vi god tid til start, så i stedet for å irritere oss over menneskemylderet, koste vi oss i det.
Etter vi hadde hentet startnumrene (som faktisk gikk ganske kjapt) tok vi en tur i messehallen. Der var det overraskende mange gode tilbud. Jeg hadde trodd levrandørene ville benyttet sjansen til å ta blodpris av desperate løpere som hadde kledd seg feil, glemt shortsen etc., men prisene hadde mer outlet-preg. Siden jeg er en hund etter utstyr og gode dealer røk jeg på bl.a. løpe-caps og langarmet teknisk-trøye fra Craft i Performance-serien.
Glade og fornøyde etter mange gode dealer ruslet vi over til idrettsplassen hvor baggene med skift, telefoner, etc. skulle oppbevares under løpet. Også denne ordningen fungerte godt. Man festet en gjenpart av startnummeret på baggen, og en funksjonær lovte dyrt og hellig å passe på den til man kom i mål.
Da var vi mer eller mindre klare til start...
 |
| Ole P og Harald gruer seg maks, men smiler tappert. Legg merke til tapen rundt knærne! |
Klokken 15.20 albuet vi oss plass inn i startgruppe 16. 3000 mennesker stod klare til start. Foran meg hadde jeg 59280 løpere, hvorav 30- 40.000 fortsatt var ute i løypa. Jeg hadde lest mye om at dette var et løp hvor det var vanskelig å oppnå gode tider, hvor man heller skulle fokusere på folkefesten, enn å tenke på å perse. Likevel stod jeg på startstreken og planla 4.44 pr km fra start til mål.
Klokken 15.38 spytter jeg ut snusen, tar en siste sjekk av skolissene, hopper lett opp og ned, vi ønsker hverandre lykke til, starten går.
Ettersom jeg hadde klart å jobbe opp litt bedre form enn de andre medlemmene av Spurtkompaniet i løpet av våren, var det ingen som hadde planlagt samme tempo ut fra start. Dette skulle med andre ord bli 21.1 km mutters alene sammen med 60.000 andre.
Det gikk sakte ut fra start. Gamle som unge vagget nedover bakken på vei inn i parken hvor man løper en sløyfe de første par kilometerne. Jeg sjekket Garminen, og den viste 5 min + pr. km. Jeg hadde regnet med at det kom til å være trengsel i starten, og lot meg ikke stresse opp over det lave tempoet. Likevel gikk det såpass sakt, og var så trangt at jeg ofte løp på gresset for å komme fram i noenlunde rolig joggetempo. Etter to km nådde vi den første motbakken. Den var ikke lang, og ikke spesielt bratt. Allerede her var det likevel flere som gikk. Trøsten var at jeg snart hadde kommet meg til fremre del av min startgruppe hvor det gikk litt fortere. Og ganske riktig, etter tre kilometer kunne jeg løpe i relativt jevnt tempo uten for mye sikk-sakk-løping. Dette holdt helt til Älvsborgsbroen. Jeg hadde gruet meg litt til denne broen fordi jeg hadde hørt så mye om at den var lang og seig og at det var mange som hadde brent alt krutt på vei opp. Disse bekymringene kunne jeg spart meg, for broa var ikke bratt. Litt seig, men langt i fra så seig som jeg hadde fryktet. Verre var det at jeg nå tydeligvis hadde tatt igjen baktroppen av forrige startfelt. Det gikk nemlig grusomt sakte! Til slutt ble jeg så frustrert at jeg løp i veibanen med bilene, men også der var det trangt. Der og da sprakk mine forhåpninger om å sette en god tid. Stille og rolig la jeg meg inn i stimen av løpere i venstre fil.
Innimellom drakk jeg ved drikkestasjonen, vekslet på vann og energidrikk. Dette var en folkefest. Langs hele løypa stod folk og klappet og heiet. Over 50 band hadde spilte spredt over hele runden og gjorde sitt til å skape fest-stemning. Over det flate partiet på Hisinge-siden, hvor jeg hadde planlagt å løpe fort, jogget jeg nå i behagelig tempo sammen med tusenvis av andre. Innimellom kom det løpere opp bakfra som ropte "Vänster!" i et forsøk på å komme forbi, men nesten til ingen nytte, det var nemlig ikke plass hverken til vänster, eller höger. Oppover Götaälvs broen gikk folk i 17-maitog tempo. Oppover avenyen ble jeg gira av alle tilskuerne og forsøkte å løpe fort, men kom selvfølgelig ikke fram her heller. Vel framme på stadion spurtet jeg i mål på 1.48.50.
Mindre sliten enn etter en langtur, skikkelig misfornøyd med tiden, men mer klar enn noen gang for å gå på fest fikk jeg medaljen rundt halsen.
Et lyspunkt var at jeg hadde passert kameraten som startet 20 min tidligere og løpt fra nest beste fra gjengen med over fem minutter. Det hadde jeg aldri trodd ville skje for syv-åtte måneder siden.
Utstyret:
Saucony Fastswitch skoene fungerte bra hele veien. Ingen vondter å snakke om. Hadde jeg visst at løpet kom til å foregå i såpass rolig tempo ville jeg nok likevel valgt Adidas Adizero Tempoene som har en smule bedre demping. Jeg lander nemlig mer på hælen når jeg løpere litt saktere.
Angående klær hadde jeg selvfølgelig kledd på meg for mye. Korte tights, den ny-innkjøpte craft trøyen med lange armer og løpevest. Vesten hadde jeg på meg først og fremst for å ha et sted å gjøre av energi-gelen. Det var ikke en god vurdering, og bar vesten i hånda 20 km.
Konklusjon
Alt i alt var det en fantastisk helg og Gøteborgsvarvet er et fantastisk løp. Neste år er vi klare igjen, og heldigvis i tidligere startfelt. Med tiden fra Fredrikstadløpet havner jeg i startfelt 3, eller 4, men for å komme enda lengre fram er planen å løpe Oslo Halvmaraton i fantomfart.
Først står to ti kilometere på programmet: Handymanløpet i Fredrikstad 25. mai (skal straks skrive en snutt om hvordan dette løpet gikk) , og Kristinaløpet i Tønsberg 25. juni.
Run Forrest, run!
