torsdag 23. juni 2011

Oppkjøring til Kristinaløpet 2011 - 10 km

To dager til Kristinaløpet og målet er å løpe på under 45 minutter. Yr.no melder 18 grader, delvis skyet og flau vind. Været vil jeg altså ikke kunne skylde på. Arrangøren melder om potensiell deltagerrekord med nærmere 1000 deltakere. Det er ganske mange tatt i betraktning at det kun er en startpulje, men så lenge jeg er litt tidlig ute og stiller meg opp langt fram bør heller ikke det by på problemer.

Foto fra løpet i 2010 (Foto Tønsbergs Blad)


Likevel har jeg ikke riktig tro på at jeg vil klare målet med under 45 minutter i dette løpet. Forrige uke hadde jeg det, men ikke denne uken. Forrige uke var beina lette som fjær og jeg hadde virkelig følelsen av å ha fått farten opp enda litt. Denne uken har jeg måttet avbryte to løpeturer på grunn av magetrøbbel. Kanskje ikke rart, tatt i betraktning to småttinger i huset som hele uken har klaget over vondt i magen og tidvis kvalme.

Løypekart. 2 x 5 km


Kristina løpet 10 km går over to runder av fem km. Etter de fire rundene i Fredrikstadløpet har jeg fått et litt anstrengt forhold til å løpe runder. Jeg foretrekker en lang runde i stedet for flere korte, men to runder skal vel gå greit..

I morgen står en liten intervalløkt på programmet, 3x 700 m for å få litt fart på beina og sjekke om magen fortsatt er tverr.

Lørdag er det i alle tilfeller løp!

søndag 19. juni 2011

Erfaringer Adidas Adizero Mana 5

Mandag bestilte jeg et par Adidas Mana 5 fra www.runningwarehouse.com


Jeg hadde lest litt om disse på forskjellige nettsider, hovedsakelig amerikanske. Skoene selges ikke i Skandinavia hvor løpere som overpronerer og er på utkikk etter en racing/ lettvektssko fra Adidas blir henvist til Aegis 2 eller tempo 4. Dette er bra sko jeg har god erfaring med - særlig tempoene, men hva angår vekt er de nesten like tunge som en mengdetreningsmodell (285 gram). Adidas Aegis 2 er litt lettere med sine 256 gram. Aegisene omtales av Adidas og i flere tester som en stabilitetsmodell. Dessverre er ikke bena mine enig, og på turer over 8 km begynner jeg å kjenne det.

I søken etter en racingmodell som passet mine føtter og mitt steg, gikk jeg ved påsketider derfor til innkjøp av Sacony Fastswitch 5. Sauconyene sitter som sokker på føttene, oppleves som superlette (220 gram) og samtidig  tilstrekkelig dempede. Negative sider ved skoene er etter min mening den lave hælen (flat profil), noe akillesen min innimellom reagerer på.

Ettersom jeg er superfornøyd med de øvrige Adidas bestemte jeg meg derfor å teste Adidas Adizero Mana 5 da de var på tilbud hos Running Warehouse til 55$. Inkludert frakt røk jeg på ca 500 kroner (det er  billig, og godt under halvpris for tilsvarende sko i Norge!). Modellen skal være meget lik Adios, men med støtte for overpronasjon (kile).

Fredag ettermiddag, fire dager at jeg la inn orderen, pakket jeg spent opp pakken fra Running Warehouse. Umiddelbart ble jeg slått av den vanvittige gulfargen.


Etter min mening skal konkurranse sko være litt grusomme, så dette var lovende greier. Jeg hadde bestilt skoene i samme størrelse som Aegisene (som er litt store), men på grunn av at Manaene er litt mindre i størrelsen satt de som et skudd. De er litt smalere i hælen og ved vristen samt litt tightere både i bredde og lengde i tåboksen.  På grunn av høljende regn ble det bare litt stepping rundt i huset på fredag. Jeg spratt derfor opp 08.00 lørdag morgen for å rekke en løpetur før vi fikk gjester klokken 12.

Første tur:
Løpsfølelse:
Adidas Mana 5 er lette, rett rundt 200 gram. Tvilende på om lav vekt gikk på bekostning av demping la jeg avgårde på en 10 km testrunde. De første 3 km gikk på grus, deretter asfalt. Løpsfølelsen overgikk alle de andre skoene mine. Kontakten med underlaget var rett og slett fenomenal. Dette gikk unna uten at jeg merket det!

Demping:
Skoene har lav såle og er noe helt annet enn f.eks. Adidas Salvation 2 hva angår demping. Sammenlignet med Adidas Aegis ble jeg derimot overrasket. Disse virket faktisk ikke mindre dempet. Jeg vet jo at demping ikke nødvendigvis man merker før smerter melder seg etter turen, eller skader oppstår under en langdistanse-konkurranse, men dette var langt i fra treskoene jeg hadde forventet det skulle være. Sammenlignet med Saucony Fastswitch 5 oppleves de som fastere i sålen.  På grunn av den høyere hæl-til-tå droppen (over 11 mm), er disse snillere mot akillessenen enn Fastswitchene, som jeg har hatt litt av og på problemer med.

Stabilitet:
Mana 5 oppleves som mer stabile enn Adidas Aegis 2 og annerledes enn Saucony Fastswitch. De kan bedre sammenlignes med Adidas Tempo 4 på dette området.

Konklusjon:
Disse skoene er lette, raske, stabile og herlig signal-gule. Etter snaut 10 km i 4.30 min. tempo konkluderte jeg med at dette hittil er de kjappeste skoene jeg har testet. I forhold til vekt er det de overraskende skånsomme - Ingen smerter hverken underveis eller etter løpeturen. Skoene er dermed førstevalget til Kristinaløpet i Tønsberg førstkommende helg!

Om dempingen er god nok til 21,1 km gjenstår å se. Vil ta flere testrunder i disse i løpet av sommeren for å forsikre meg om de holder distansen.

Det store spørsmålet blir derfor hvorfor i all verden disse skoene ikke er på det Skandinaviske markedet? Det hele må bero på en misforståelse...

tirsdag 14. juni 2011

Erfaringer Adidas Adistar Salvation

"Alle" sier at gode og riktige sko er alfa og omega for å unngå skader. I mitt tilfelle stemte akkurat det. Billig-skoene jeg hadde kjøpt på Smart Club i 2004 holdt nemlig ikke mål. Da jeg begynte å løpe sommeren 2010 fikk jeg etter en tid oftere og oftere smerter i knærne både under og etter løpeturene. Løsningen ble en tur til sportsbutikken for å finne ut hvilken sko som passet til akkurat meg.

Mannen i butikken kunne fortelle at jeg overpronerte noe. I tillegg at jeg kanskje var en litt tung løper (med 192 cm på strømpelesten og rett rundt 100kg tung kom ikke det som noen overraskelse). Valget stod dermed mellom godt dempede og stabile modeller fra Nike, Saucony og Adidas. Ettersom de ikke hadde mølle i butikken, løp jeg noen runder mellom reolene for å få et visst intrykk av hvordan skoene fungerte. Nike modellen syntes jeg var stygg og altfor pudding-aktig i dempingen, Sauconyen fikk jeg ikke til å passe rundt foten, mens Adidas Salvation-skoene satt som sokker og hadde en deilig, fast sprett i dempingen. Det hører med til historien at jeg inntil da aldri hadde likt Adidas noe særlig. En oppfatning som ikke var basert på kvalitet, men image.

Det nederste paret er det første jeg kjøpte. 
Spent på hvordan skoene ville fungere på veien, snørte jeg de på så fort jeg kom hjem og la avgårde på en fire km testrunde. Dette var første gang jeg ble oppmerksom på hvor stor forskjell det kan være på sko. Med disse på føttene hadde jeg ikke antydning til ømme og stive knær. De satt som smurt på føttene og gjorde at løpeturene ble lengre, flere og mindre smertefulle.

Konklusjon:
Adidas Adistar Salvation 1 og 2 er supre sko for min fot (normal fotbue og bredde på foten) og mitt steg. Jeg lander hardt på hælen, og overpronerer noe. Selv om jeg faktisk overpronerer litt mindre etter jeg har tatt av noen kilo og forhåpentligvis fått bedre teknikk er skoene førstevalg på langturene over 15 km. Skoene har mykt for og omslutter foten godt. De er litt tunge på papiret, men oppleves relativt lette i praksis.
På den negative siden kan jeg nevne at foret i hæl-kappen slites raskt. Lenge før såle eller lesten er utslitt er foret revnet og isolasjonsmaterialet smuldret bort. Jeg gjorde likevel unna 50- 60 gode mil før skoene ble degradert til spaser-sko og et nytt Salvation-par ble kjøpt inn.

Pronasjonskontrollen i disse skoene er kraftig. Det betyr at fotens bevegelse blir manipulert i riktigst mulig mønster for å unngå skader på knærne, etc. Ettersom jeg ikke overpronerer ekstremt kan jeg derfor med fordel innimellom bruke sko med mindre pronasjonskontroll, som Adidas sequence, eller Adidas Supernova Glide (Glide er i en normalpronasjonssko, men oppleves for meg tilstrekkelig stabil for lett overpronasjon).

Det er viktig å merke seg at dette er mengdetreningssko. Selvfølgelig kan man bruke dem uten problem i et halvmaraton, men jeg er av den oppfatning at i konkurranse må man kline til i konkurransesko, eller i det minste lettvektssko. Når jeg sier kline til betyr ikke det at man skal ta sjanser. Før man bruker sko i en lengre konkurranse er det viktig å ha løpt dem inn (for min egen del minimum 20 - 30 km). Man må alltid teste at ankler, knær og hofter holder distansen med den mindre dempingen en slik sko gir.


Sko til halvmaraton - trening og konkurranse

I bladene står det at man bør ha to par sko hvis man løper mer enn to ganger i uken. Både fordi skoene har godt av å hvile, men også fordi føttene har godt av den ulike belastning man påfører føttene ved å løpe i forskjellige sko. Hvorfor har jeg da kjøpt seks par på under ett år? Fordi det gjør det mye morsommere å løpe. Det er nemlig utrolig hvor stor forskjell det er å løpe med forskjellige sko.

Før jeg begynte å løpe såpass mye som jeg har gjort det siste året hadde jeg ikke anelse om hvor stor forskjellen fra sko-par til sko-par faktisk er. Etter en langtur i en av de typiske mengdetreningsmodellene føles det som å fly når jeg får på meg en av lettvektsskoene til en 8 km tempoøkt (jeg er langt unna å fly 8 km, men innbiller meg noen ganger at det er nettopp det jeg gjør). Forskjellene mellom mengdetreningsmodellene er også store. Mens det ene paret gjør at jeg kan løpe 20 km uten å få vondt i så mye som en tånegl, tar det andre paret meg kjappere rundt løypa, men ikke like skånsomt. Der det ene paret sitter godt på grus, glipper det andre paret og virvler opp en liten støvsky i hvert fraspark.

Fem par Adidas, ett par Saucony.


Å finne det paret som passer perfekt for akkurat meg er sannsynligvis en umulighet. I det ene øyeblikket elsker jeg det ene paret, fire uker senere foretrekker jeg det andre. Hele tiden  utvikler man seg som løper, forbedrer teknikken, går litt ned i vekt, løper raskere og lengre. Alt spiller inn for hvilken sko som er nærmest det perfekte for akkurat meg. Selvfølgelig kan man klare seg med to par sko, men det ville for meg være en umulighet å finne ut hvilke to par det skulle være. Samtidig er det å snøre på seg ett par nye sko, kjenne på hvordan de sitter på foten og mot underlaget noe av det som er med på å gjøre løping ganske så morsomt. Derfor har jeg seks par sko og det syvende på vei fra Running Warehouse.

I tiden framover vil jeg poste noen korte og høyst subjektive vurderinger av skoene jeg har så langt. Som man kan se av bildet over går det for det meste i Adidas. Jeg har testet forskjellige sko på Løplabbet i Fredrikstad, men ender liksom alltid opp med nettopp Adidas.

Se under fanen "løpesko" i toppen av siden for mine erfaringer med forskjellige modeller.

Handymanløpet - 10 km i Fredrikstadmarka

Gøteborgsvarvet var en aldri så liten nedtur. I dagene etter løpet gjentok jeg for meg selv at den skuffende tiden var resultat av den overveldene menneskemengden foran meg i løypa. Samtidig murret en tanke i bakhodet om jeg faktisk ikke var i stand til å løpe kjappere...

Tre dager etter Gøteborgsvarvet var jeg derfor ikke vond å be når en bekjent spurte om jeg skulle bli med på Handymanløpet, en 10 km i Fredrikstadmarka. På startstreken stod nærmere 50 løpere, hovedsaklig fra Fredrikstad-distriktet. Ut fra start var tempoet høyt og alt lå til rette for å brenne kruttet de første fire kilometerne. Takket være Garminen holdt jeg kontroll på tempoet mitt, her var det viktig å ikke gasse på for mye tidlig i løpet for fra 6 til 8 km var det opp, opp, opp.

De første fem kilometerne gikk unna på rett over 22 minutter, den sjette kilometeren satt jeg ned tempoet litt for å forberede meg på de bratte bakkene jeg ville møte de neste to. Hele veien holdt jeg rygg på en o-løper fra Fredrikstad skiklubb, men i bakkene opp mot skihytta måtte jeg gi litt slipp. De siste to kilometerne var slak nedover. Mør i lår og legger forsøkte jeg å rulle mot mål, men det bakkene hadde virkelig tatt på. Likevel nærmet jeg meg løperne foran (tror det er fordel å ha lange bein i nedoverbakker).

I mål viste Garminen 46 minutter og 45 sekunder. Egentlig var jeg ganske fornøyd med det. Det var jo tross alt ganske bratt til tider.

Utstyr:
Adidas Adizero Tempo (veldig fornøyd med de skoene!)

Neste mål: Kristinaløpet i Tønsberg 25 juni (10 km på relativt flat asfalt)

fredag 3. juni 2011

Trene til halvmaraton - Del 7 - Gøteborgsvarvet

21. mai, klokken 08.00
Opprinnelig var vi ti medlemmer fra Kråkerøy Spurkompani påmeldt til Gøteborgsvarvet. En rev av korsbåndet, en annen måtte legge nytt gulv i stua. Åtte spente karer var derfor klare til avreise fra Fredrikstad. Alle gledet vi oss, samtidig var vi enige om at det var rart at vi hadde bestemt oss for å skulle plage og pine oss gjennom et halvmaraton, når vi istedet kunne slengt rundt i Gøteborg, drukket pils og slappet av.

To timer senere var vi framme ved hotell Robinson rett ved Centralstationen og Nordstan. Ikke topp standard, men store rom, og til noen av guttas glede ville vi passere hotellet ved 16 km...
Hotellet hadde vi booket i september, og det var da det eneste ledige vi fant i sentrum for Varvet-helgen. Skal man overnatte i Gbg-sentrum denne helgen gjelder det altså å være tidlig ute!

Etter litt krangling om hvem som skulle bo i hvilket rom lempet vi fra oss baggasjen og ruslet ut i byen for å spise lunsj. For å unngå å provosere min nervøse mage ytterligere hadde jeg smurt matpakke med kjente og kjære bestanddeler: Tre skiver spelt brød med ost og skinke + bananer. De andre gutta tok litt lettere på det og hev innpå alt fra salat til Club-sandwich.

Klokken 12.30 var det på tide å komme seg avgårde til Slottskogsvallen. Syv av oss var i startgruppe 16 og skulle starte klokken 15.39. Åttende mann hadde start 15.19. Ett av mine delmål var å ta igjen han i løpet av runden.

Trikken fra sentrum til startområdet var vanvittig fullpakket og utrolig varm. Allerede tre timer før start var vi dermed gjennomsvette og enige om at det faktisk var bedre å løpe 21.1 km enn å kjøre denne trikken i en og en halv time. For å gjøre kjøreturen komplett presset det seg nok en kar inn på den allerede fullstappede trikken, selv om trikkeføreren skrek at det var fullt. Mannen må ha vært mindre begavet, for av en eller annen grunn stilte han seg opp mot kjøreretningen med ansiktet vendt mot meg. Klemt tett opp til meg ble han stående og puste meg i ansiktet med vond, fuktig ånde. Til mine kameraters store glede syket det meg helt ut, og for første gang den dagen hatet jeg maks..

Vi kom fram til startområdet i det starten gikk for elite-gruppen (klokken 13.30). For et tempo de har! Ikke engang på spurt intervaller kommer jo jeg opp i farten de holder over to mil. Imponert og med visshet om at ingen av oss noen gang kom til å vinne et halvmaraton (selv ikke et bittelite ett), begynte vi å lete etter hallen hvor de deler ut startnummerene.

Arrangørene skal virkelig ha ros for hvordan alt var lagt til rette. Det krydde av funksjonærer, det var godt skiltet, det var hundrevis av toaletter og pissoarer, likevel gikk alt i snegelfart. Det var nemlig utrolig mye mennesker - overalt. Heldigvis hadde vi god tid til start, så i stedet for å irritere oss over menneskemylderet, koste vi oss i det.

Etter vi hadde hentet startnumrene (som faktisk gikk ganske kjapt) tok vi en tur i messehallen. Der var det overraskende mange gode tilbud. Jeg hadde trodd levrandørene ville benyttet sjansen til å ta blodpris av desperate løpere som hadde kledd seg feil, glemt shortsen etc., men prisene hadde mer outlet-preg. Siden jeg er en hund etter utstyr og gode dealer røk jeg på bl.a. løpe-caps og langarmet teknisk-trøye fra Craft i Performance-serien.

Glade og fornøyde etter mange gode dealer ruslet vi over til idrettsplassen hvor baggene med skift, telefoner, etc. skulle oppbevares under løpet. Også denne ordningen fungerte godt. Man festet en gjenpart av startnummeret på baggen, og en funksjonær lovte dyrt og hellig å passe på den til man kom i mål.

Da var vi mer eller mindre klare til start...
Ole P og Harald gruer seg maks, men smiler tappert. Legg merke til tapen rundt knærne!
Klokken 15.20 albuet vi oss plass inn i startgruppe 16. 3000 mennesker stod klare til start. Foran meg hadde jeg 59280 løpere, hvorav 30- 40.000 fortsatt var ute i løypa. Jeg hadde lest mye om at dette var et løp hvor det var vanskelig å oppnå gode tider, hvor man heller skulle fokusere på folkefesten, enn å tenke på å perse. Likevel stod jeg på startstreken og planla 4.44 pr km fra start til mål.

Klokken 15.38 spytter jeg ut snusen, tar en siste sjekk av skolissene, hopper lett opp og ned, vi ønsker hverandre lykke til, starten går.

Ettersom jeg hadde klart å jobbe opp litt bedre form enn de andre medlemmene av Spurtkompaniet i løpet av våren, var det ingen som hadde planlagt samme tempo ut fra start. Dette skulle med andre ord bli 21.1 km mutters alene sammen med 60.000 andre.

Det gikk sakte ut fra start. Gamle som unge vagget nedover bakken på vei inn i parken hvor man løper en sløyfe de første par kilometerne. Jeg sjekket Garminen, og den viste 5 min + pr. km. Jeg hadde regnet med at det kom til å være trengsel i starten, og lot meg ikke stresse opp over det lave tempoet. Likevel gikk det såpass sakt, og var så trangt at jeg ofte løp på gresset for å komme fram i noenlunde rolig joggetempo. Etter to km nådde vi den første motbakken. Den var ikke lang, og ikke spesielt bratt. Allerede her var det likevel flere som gikk. Trøsten var at jeg snart hadde kommet meg til fremre del av min startgruppe hvor det gikk litt fortere. Og ganske riktig, etter tre kilometer kunne jeg løpe i relativt jevnt tempo uten for mye sikk-sakk-løping. Dette holdt helt til Älvsborgsbroen. Jeg hadde gruet meg litt til denne broen fordi jeg hadde hørt så mye om at den var lang og seig og at det var mange som hadde brent alt krutt på vei opp. Disse bekymringene kunne jeg spart meg, for broa var ikke bratt. Litt seig, men langt i fra så seig som jeg hadde fryktet. Verre var det at jeg nå tydeligvis hadde tatt igjen baktroppen av forrige startfelt. Det gikk nemlig grusomt sakte! Til slutt ble jeg så frustrert at jeg løp i veibanen med bilene, men også der var det trangt. Der og da sprakk mine forhåpninger om å sette en god tid. Stille og rolig la jeg meg inn i stimen av løpere i venstre fil.

Innimellom drakk jeg ved drikkestasjonen, vekslet på vann og energidrikk. Dette var en folkefest. Langs hele løypa stod folk og klappet og heiet. Over 50 band hadde spilte spredt over hele runden og gjorde sitt til å skape fest-stemning. Over det flate partiet på Hisinge-siden, hvor jeg hadde planlagt å løpe fort, jogget jeg nå i behagelig tempo sammen med tusenvis av andre. Innimellom kom det løpere opp bakfra som ropte "Vänster!" i et forsøk på å komme forbi, men nesten til ingen nytte, det var nemlig ikke plass hverken til vänster, eller höger. Oppover Götaälvs broen gikk folk i 17-maitog tempo. Oppover avenyen ble jeg gira av alle tilskuerne og forsøkte å løpe fort, men kom selvfølgelig ikke fram her heller. Vel framme på stadion spurtet jeg i mål på 1.48.50.
Mindre sliten enn etter en langtur, skikkelig misfornøyd med tiden, men mer klar enn noen gang for å gå på fest fikk jeg medaljen rundt halsen.

Et lyspunkt var at jeg hadde passert kameraten som startet 20 min tidligere og løpt fra nest beste fra gjengen med over fem minutter. Det hadde jeg aldri trodd ville skje for syv-åtte måneder siden.

Utstyret:
Saucony Fastswitch skoene fungerte bra hele veien. Ingen vondter å snakke om. Hadde jeg visst at løpet kom til å foregå i såpass rolig tempo ville jeg nok likevel valgt Adidas Adizero Tempoene som har en smule bedre demping. Jeg lander nemlig mer på hælen når jeg løpere litt saktere.

Angående klær hadde jeg selvfølgelig kledd på meg for mye. Korte tights, den ny-innkjøpte craft trøyen med lange armer og løpevest. Vesten hadde jeg på meg først og fremst for å ha et sted å gjøre av energi-gelen. Det var ikke en god vurdering, og bar vesten i hånda 20 km.

Konklusjon
Alt i alt var det en fantastisk helg og Gøteborgsvarvet er et fantastisk løp. Neste år er vi klare igjen, og heldigvis i tidligere startfelt. Med tiden fra Fredrikstadløpet havner jeg i startfelt 3, eller 4, men for å komme enda lengre fram er planen å løpe Oslo Halvmaraton i fantomfart.

Først står to ti kilometere på programmet: Handymanløpet i Fredrikstad 25. mai (skal straks skrive en snutt om hvordan dette løpet gikk) , og Kristinaløpet i Tønsberg 25. juni.

Run Forrest, run!

torsdag 2. juni 2011

Trene til halvmaraton - Del 6 - Forberedelser til Gøteborgsvarvet

April - mai 2011:
Med Fredrikstadløpet overstått senket jeg skuldrene noe i forhold til Gøteborgsvarvet. Jeg hadde klart å løpe 21.1 km godt under målsettingen på 1 time og 50 min, og det uten å tappe meg for krefter. Faktisk hadde jeg fulgt Garminen slavisk i forhold til å holde jevnt tempo (de 16 første kilometerne løp jeg i nøyaktig samme tempo, 4.52 pr km.). Kunne det være mulig å trene seg opp til å ta av ytterligere noen minutter fram mot Varvet 21.mai? Hvis jeg la inn noen flere tempoturer og lengre langturer burde det vel absolutt være mulig?

To dager etter Fredrikstadløpet var jeg igjen i gang med treningen. 8 km tempo, 3 km x 3 tempo-intervaller og langturer på over 15 - 16 km stod på programmet i ukene som kom. Jeg fulgte fortsatt Ryan Hall's treningsprogram, men sjonglerte litt på hvilke dager jeg gjennomførte hvilke økter etc.

29. april gjennomførte jeg en 10 km test i relativt flat asfaltløype. Garminen viste 45 min og 40 sek. Dessverre hadde jeg slurvet litt med langturene og ikke gjennomført en eneste over 15 km siden Fredrikstadløpet. Likevel var jeg fornøyd med å ha fått opp farten på 10 km. Klarte jeg å løpe 2 x 10km i 47 min lå jeg an til sub 1 time og 40 min, men da måtte jeg også legge inn flere langturer.

Strek i regningen
Første uke i mai gikk jeg hardt ut. Satt ny pers. i forhold til antall løpte km pr. uke, inkludert en god langtur. Andre uke i mai startet også bra, så var det plutselig full stopp. 10 dager igjen til Varvet, og legen konstaterte streptokokker i halsen og satt meg på en 10 dagers antibiotikakur. Jeg har hatt streptokokker flerfoldige ganger før, ofte med flere antibiotikakurer på rad og fryktet at hele turen til og i Gøteborg ville ryke. Legen sa heldigvis at så fort jeg følte meg frisk, så kunne jeg trene lett, men ikke anstrenge meg hardt (er visst risiko for spredning til nyrer og i verste fall hjerteklaffene). Etter fire dager følte jeg meg grei og gjennomførte en rolig 10 km. Jeg var nok ikke var helt frisk, for jeg ble en del mer sliten enn normalt. Siste uken før Varvet kviknet jeg imidlertid til og gjennomførte øktene i tråd med treningsprogrammet (tre litt roligere økter).

Fredag 20 mai:
I dagene før Fredrikstadløpet slet jeg fryktelig med skovalg. Nå hadde jeg derimot bestemt meg 100 prosent for å løpe i Saucony Fastswitch 4.


Jeg hadde løpt flere tempoturer, intervalløkter og en del rolige 10 km i Sauconyene. Til å veie kun 220 gram og ha såpass lav såle, dempet de overraskende godt. Det eneste jeg var redd for i forhold til å løpe i disse var at leggene og kanskje akillesen ville få kjørt seg på grunn av den lave profilen (kun 4 mm drop fra hæl til forfot). Dette hadde jeg merket etter de første løpeturene i skoen, men gått over etter hvert. Med tanke på klær valgte jeg å pakke ned lang tights, kort tights, singlet, kortermet, jakke og vest + klær til å ha på før og etter løpet.

De siste dagene hadde jeg også passet på å fylle på med karbohydrater i form av ris, pasta, etc. I tillegg var jeg obs på å drikke og sove godt. Fredag kveld svelget jeg de to siste antibiotika tablettene i kuren og gikk til sengs ganske spent på hvordan morgendagen ville arte seg. 08.00 var det avgang til Gøteborg.