På lørdag var det igjen duket for Novemberflåset - et sjarmerende og passe lite løp rett utenfor Strømstad i Sverige.
Som vanlig var det grått, litt vind og yr i luften. Base for løpet er en av barneskolene i Strømstad. Her kryr det av blide svensker som gjør sitt for å legge godt til rette for løpere i alle klasser.
Foregående år har jeg løpt dette løpet uten å ha med meg noen kjente. I år hadde jeg fått med meg både min brors og egen familie, både på deltagersiden og som heiagjeng.
Første post på programmet var barneløp. Klokken 12 stod en skokk unger klare for å gi alt over 1 km. Niesen min på 10 år som løper for Fredrikstad Idrettsforening ga virkelig alt og dro i land seieren med tiden 4.05.
Deretter var det klart for voksenløp. Jeg hadde fått med meg både bror og svigerinne til å stille til start i 5 km (som egentlig er nærmere 5,4 km). Tilsammen stilte nærmere 70 stk. til start fordelt på ca. 30 stk. på 5 km og nærmere 40 stk. på 10 km.
Etter litt småprat med folka i feltet om vær og føreforhold og målsetninger for løpet etc. gikk startskuddet. Som vanlig løp de fleste alt for fort ut fra start. Etter en snau kilometer tok 10 km løperne av fra 5 km løypen og jeg fikk oversikt over hvordan jeg lå plassert i 5 km-feltet. Foran meg hadde jeg sju-åtte stk. inkludert broren min. Han er i utgangspunktet en ganske kjapp løper, men bruker alt for mye tid på sykkel til at det skal bli skikkelig sving på sakene. Mitt første mål var dermed å tette luken til han. Det gikk ganske greit. Etter å ha løpt noen meter sammen med han og blant annet fått fortalt at tempoet var alt for høyt for å kunne holde helt inn tok jeg sikte på neste rygg. En kar fra Strömstad löparklubb som lå på sjette plass. Han holdt greit tempo de første 1500 meterne, men så begynte han å bli tyngre i steget. Da jeg kom opp på siden av han hørte jeg på pusten hans at han allerede hadde gitt alt. Før to kilometer var passert hadde jeg avansert nok en plassering og var toppfornøyd med å ligge på femte plass.
Egentlig var jeg litt overrasket over at det gikk så greit. Sammenlignet med tidligere år har treningen vært planløs denne høsten. Jeg har riktignok løpt 40 km jevnt og trutt hver uke, men langt fra like strukturert som tidligere.
Nok om det. Ved 2.5 km var jeg i ferd med å tette luken til fjerde plassen, en jente på rundt 20 år fra Uddevalla IK. fra 2 km til 3 km går løypa over Strømstad golfbane på grusvei. Dette er den eneste delen av løypa hvor det går litt opp og ned. I en av nedoverbakkene kom jeg opp på siden av jenta, som hele tiden løp og snudde seg for å se hvordan hun lå an i forhold til de andre konkurrentene i dameklassen. Jeg fortalte henne at hun nok ville vinne dameklassen ettersom neste kvinne ikke var å se og det bare var knappe 2 flate km igjen til mål. Det var hun enig i, men hun var lite lysten på å la meg passere og dermed ble jeg løpende ved siden av henne noen minutter. Etter en stund bestemte jeg meg for å forsøke å dra fra henne og få en luke. Hun ville jo kanskje ta meg i en spurt. Derfor satte jeg opp farten litt og sakte men sikkert slapp hun. En kilometer fra mål og jenta fra Uddevalla lå ett par hundre meter bak meg, foran meg var det ingen å se.
Jeg begynte å nærme meg målområdet og kjente at jeg egentlig ikke var så sliten som jeg hadde forventet å være. Dermed satte jeg opp tempoet enda ett lite hakk de siste 500 meterne inn mot mål. Da jeg rundet svingen og tok fatt på den lille oppoverbakken mot skolen og målseilet kjente jeg det godt i beina. Foran meg stod familien som hoiet og skrek, jeg snudde meg for å forsikre meg om at ikke en spurtkanon nærmet seg bakfra, men der var det ingen. Nå er ikke jeg en spesielt kjapp løper, så da jeg passerte målområdet og datteren min ropte at jeg kom på tredjeplass ble jeg overrasket og faktisk ganske glad. Jeg hadde tydeligvis telt feil da jeg trodde jeg telte rygger på sletta ved 1 km. Dermed ble det premieutdeling og stor stas. Tiden i mål ble i følge klokka 22.27 og 5 km ble rundet på 20.51. Bruttern kom i mål et snaut minutt bak meg og endte på en god sjette plass.
Da jeg begynte å skrive om løping på denne siden for to -tre år siden slo jeg fast at jeg aldri ville havne på pallen i noe løp - selv ikke et bittelite ett. Dermed er tredjeplassen i det bittelille løpet Novemberflåset en aldri så liten opptur for en hobbymosjonist som meg.
Neste mål er 3,4 km race gjennom Fredrikstads gater på sjølvaste Nyttårsaften. Det er alltid stas!
tirsdag 12. november 2013
tirsdag 24. september 2013
Løping uten mål og mening
Etter jeg oppdaget at Oslo maraton og halvmaraton var fulltegnet på sensommeren har jeg de siste ukene løpt fullstendig uten mål og mening. Egentlig er det litt deilig. Jeg følger ikke noe program utover å få med meg en intervall-økt og en tempo-økt i løpet av uken. Som regel ender jeg opp med å ha løpt rett rundt 40 km ved slutten av hver uke. Langturer opp mot 20 km blir det få av, men får som regel gjort unna en rolig langkjøring hver uke. På mange måter har denne tilnærmingen til løpingen gjort det hele mer lystbetont.
Det betyr ikke at jeg har sluttet å delta i konkurranser. Høsten er for meg tiden for korte løp, og snart er det tid for spissing av 5 km-formen.
Glad løping!
Det betyr ikke at jeg har sluttet å delta i konkurranser. Høsten er for meg tiden for korte løp, og snart er det tid for spissing av 5 km-formen.
Glad løping!
onsdag 22. mai 2013
Gøteborgsvarvet 2013
Alle gode ting er tre, heter et gammelt ordtak. Jeg mistenker at det er pølsevev, viss vass og vrøvl.
Lørdag 18. mai var jeg og en god trupp kamerater klare for vår tredje utgave av Göteborgsvarvet. Denne festen av et løp hvor man heies fram hver meter av løypa, hvor man flyter avgårde i en deilig strøm av glade løpere fra hele verden, hvor arrangementet er så profesjonelt at alt går på skinner.
Ettersom jeg hadde fått plass i startgtruppe fire i år måtte jeg tidlig opp lørdag morgen for å rekke start klokken 13.13. Halv åtte rullet vi avgårde fra Fredrikstad retning Gøteborg, da viste termometeret 19,5 grader. På veien ned steg termometeret i bilen sakte men sikkert, og vel fremme i Gøteborg viste det 25 grader. Solen stekte og svetten rant. En mistanke om at mange kom til å gå i bakken i løpet av dagen snek seg innover meg.
De andre gutta hadde start noe senere så i år tok jeg trikken alene til Slottskogsvallen. Nok en gang ble jeg overrasket over hvor effektivt og proft arrangørene håndterer folkemengden. Selv med tusenvis av folk på vei for å hente startnummer blir det liksom ikke kø. Man blir ikke stående å vente noe sted, men følger strømmen gjennom messehallen, og vips har man både startnummer og annet nødvendig utstyr før man har kommet ut på andre siden. Bare å ta av seg hatten for sånt!
Jeg trodde faktisk jeg ville få dårlig tid før start, men hadde faktisk godt og vel en time til å slappe av i skyggen.
Fem over ett var det slutt på kosen og jeg tok plass i startgruppe 4.
Varmen var rett og slett drøy. Ikledd splittshorts og singlet stod jeg rett opp og ned i skyggen og svettet. I hodet mitt nynnet jeg på en gammel A-ha slæger som går noe sånt som "Like a lamb to the slaugther, I went down to the water, didn't know what was waiting for me there...". I etterkant en ganske passende tekst for denne dagen.
Den første kilometeren luntet jeg avgårde i 4.50 tempo, målet for dagen var å komme inn på 1.45 som i fjor. Gøteborgsvarvet er uansett ikke et "perse-løp". Etter 1,5 km gikk lissa opp på venstreskoen min.Ikke krise, men litt irriterende var det, særlig ettersom jeg i stresset presterte å røske lissen ut av de øverste hullene på skoen. Etter noen sekunder var jeg i gang igjen. På ryggen hadde jeg drikkesekken fylt med 7 dl energidrikk. Med jevne mellomrom tok jeg en liten sup, men passet på å ikke drikke alt for mye, med tanke på evt. mageproblemer. De første fem kilometerne gikk fin, fint. Det var riktignok varmt, men jeg tok det pent. Oppover Älvsborgsbroen var det flere som brøt og kom gående mot oss med startnummeret i hånden. Jeg synes det var deilig å løpe over på grunn av den friske vinden som blåste der. Faktisk blåste det så kraftig at flere mistet capsen. Over på Hisingsiden travet jeg avgårde i relativt avslappende langturtempo. På flere av drikkestasjonene grep jeg krus med vann og helte over hodet (etter fem minutter var håret tørt igjen).
10 km passerte jeg på 50 min, altså nøyaktig etter skjema. Etter planen åpnet jeg også her min nyinnkjøpte Enervit energigel og klemte innpå en god porsjon. Den var så søt og sur at det føltes som plombene i tennene løsnet og falt ut. Heldigvis hadde jeg et krus vann å tynne det ut med.
Jeg løp en knapp kilometer ganske fornøyd med omstendighetene, men så var det også slutt på moroa.
Bildet over er illustrerende for hvordan de siste 9 kilometerne av Gøteborgsvarvet 2013 gikk for min del. "I dass" i ordenes alle betydninger. Ikke mindre enn fire forskjellig Hibaser var jeg innom før jeg kreket meg over målstreken på 2.03. Magen var såpass kjørt at jeg ble liggende på hotellet med magekramper til langt ut på kvelden.
Når det er sagt er jeg happy med at jeg i det hele tatt kom meg i mål. Ikke mindre enn 2000 brøt i årets utgave av Varvet og de siste ti kilometerne var det flere kjipe scener med folk som gikk i bakken og andre som fikk hjertekompresjon langs løypa.
Neste år går løpet på 17.mai, så da blir det ikke noe Varv.
Neste mål nå er 16.1 km (10miles) i Glommaløpet 15 juni.
Sjekk ut: www.glommalopet.no
Lørdag 18. mai var jeg og en god trupp kamerater klare for vår tredje utgave av Göteborgsvarvet. Denne festen av et løp hvor man heies fram hver meter av løypa, hvor man flyter avgårde i en deilig strøm av glade løpere fra hele verden, hvor arrangementet er så profesjonelt at alt går på skinner.
Ettersom jeg hadde fått plass i startgtruppe fire i år måtte jeg tidlig opp lørdag morgen for å rekke start klokken 13.13. Halv åtte rullet vi avgårde fra Fredrikstad retning Gøteborg, da viste termometeret 19,5 grader. På veien ned steg termometeret i bilen sakte men sikkert, og vel fremme i Gøteborg viste det 25 grader. Solen stekte og svetten rant. En mistanke om at mange kom til å gå i bakken i løpet av dagen snek seg innover meg.
De andre gutta hadde start noe senere så i år tok jeg trikken alene til Slottskogsvallen. Nok en gang ble jeg overrasket over hvor effektivt og proft arrangørene håndterer folkemengden. Selv med tusenvis av folk på vei for å hente startnummer blir det liksom ikke kø. Man blir ikke stående å vente noe sted, men følger strømmen gjennom messehallen, og vips har man både startnummer og annet nødvendig utstyr før man har kommet ut på andre siden. Bare å ta av seg hatten for sånt!
Jeg trodde faktisk jeg ville få dårlig tid før start, men hadde faktisk godt og vel en time til å slappe av i skyggen.
Fem over ett var det slutt på kosen og jeg tok plass i startgruppe 4.
Varmen var rett og slett drøy. Ikledd splittshorts og singlet stod jeg rett opp og ned i skyggen og svettet. I hodet mitt nynnet jeg på en gammel A-ha slæger som går noe sånt som "Like a lamb to the slaugther, I went down to the water, didn't know what was waiting for me there...". I etterkant en ganske passende tekst for denne dagen.
Den første kilometeren luntet jeg avgårde i 4.50 tempo, målet for dagen var å komme inn på 1.45 som i fjor. Gøteborgsvarvet er uansett ikke et "perse-løp". Etter 1,5 km gikk lissa opp på venstreskoen min.Ikke krise, men litt irriterende var det, særlig ettersom jeg i stresset presterte å røske lissen ut av de øverste hullene på skoen. Etter noen sekunder var jeg i gang igjen. På ryggen hadde jeg drikkesekken fylt med 7 dl energidrikk. Med jevne mellomrom tok jeg en liten sup, men passet på å ikke drikke alt for mye, med tanke på evt. mageproblemer. De første fem kilometerne gikk fin, fint. Det var riktignok varmt, men jeg tok det pent. Oppover Älvsborgsbroen var det flere som brøt og kom gående mot oss med startnummeret i hånden. Jeg synes det var deilig å løpe over på grunn av den friske vinden som blåste der. Faktisk blåste det så kraftig at flere mistet capsen. Over på Hisingsiden travet jeg avgårde i relativt avslappende langturtempo. På flere av drikkestasjonene grep jeg krus med vann og helte over hodet (etter fem minutter var håret tørt igjen).
10 km passerte jeg på 50 min, altså nøyaktig etter skjema. Etter planen åpnet jeg også her min nyinnkjøpte Enervit energigel og klemte innpå en god porsjon. Den var så søt og sur at det føltes som plombene i tennene løsnet og falt ut. Heldigvis hadde jeg et krus vann å tynne det ut med.
Jeg løp en knapp kilometer ganske fornøyd med omstendighetene, men så var det også slutt på moroa.
Bildet over er illustrerende for hvordan de siste 9 kilometerne av Gøteborgsvarvet 2013 gikk for min del. "I dass" i ordenes alle betydninger. Ikke mindre enn fire forskjellig Hibaser var jeg innom før jeg kreket meg over målstreken på 2.03. Magen var såpass kjørt at jeg ble liggende på hotellet med magekramper til langt ut på kvelden.
Når det er sagt er jeg happy med at jeg i det hele tatt kom meg i mål. Ikke mindre enn 2000 brøt i årets utgave av Varvet og de siste ti kilometerne var det flere kjipe scener med folk som gikk i bakken og andre som fikk hjertekompresjon langs løypa.
Neste år går løpet på 17.mai, så da blir det ikke noe Varv.
Neste mål nå er 16.1 km (10miles) i Glommaløpet 15 juni.
Sjekk ut: www.glommalopet.no
torsdag 25. april 2013
15. juni - Glommaløpet 2013 - 10 miles og stafett
Etter litt prat, en del planlegging og en intensiv arbeidsperiode var jeg i dag tidlig og fortalte om Glommaløpet 2013 på NRK Østfolds morgensending.
Starten går på torget i Sarpsborg, målgang er på torget i Gamlebyen i Fredrikstad.
Shuttlebusser før, under og etter løpet sørger for transporten.
13 av 16 km går på grussti. Løypa er rett og slett den fineste du kan tenke deg. Ferdig snakka!
Sjekk ut hjemmesiden Birger "springe.no" Patrick har satt opp: www.glommalopet.no
Lik oss på facebook: www.facebook.com/glommalopet
Arrangører er Fredrikstad Idrettsforening (FIF) og Sarpsborg Idrettslag (SIL). Medarrangører er Fredrikstad kommune og Sarpsborg kommune.
Starten går på torget i Sarpsborg, målgang er på torget i Gamlebyen i Fredrikstad.
Shuttlebusser før, under og etter løpet sørger for transporten.
13 av 16 km går på grussti. Løypa er rett og slett den fineste du kan tenke deg. Ferdig snakka!
Sjekk ut hjemmesiden Birger "springe.no" Patrick har satt opp: www.glommalopet.no
Lik oss på facebook: www.facebook.com/glommalopet
Arrangører er Fredrikstad Idrettsforening (FIF) og Sarpsborg Idrettslag (SIL). Medarrangører er Fredrikstad kommune og Sarpsborg kommune.
søndag 7. april 2013
Fredrikstad Halvmaraton - En ny erfaring
I dag var det klart for å teste formen i årets første konkurranse. Gjennom vinteren har jeg trent jevnt og trutt. Den siste måneden har det til og med blitt en del løping ute og på bar asfalt, det liker jeg. Mye talte dermed for at jeg skulle gjøre det greit i dagens løp. Rett før påske skar det seg derimot helt. Jeg gikk ned for telling med snørr og hoste.Dermed var jeg ikke i form til å trene på to uker. Den siste uken har jeg forsøkt meg på turer opp mot 10 km, og følt at formen langsomt har blitt bedre. Jeg bestemte meg derfor å stille til start på dagens løp.
Været var flott. Blå himmel, sol og lite vind. Riktignok var vinden kald, men alt i alt var dette perfekte forhold og langt bedre enn stekende varme.
Natten hadde jeg tilbrakt på hytta i Sverige, men jeg rakk likevel å både levere datter i bursdagsselskap i Fredrikstad og en god runde oppvarming før startskuddet gikk. Det vil si, jeg trodde startskuddet skulle gå fem minutter senere og skjønte først at starten var i ferd med å gå da jeg hørte speaker telle ned da jeg kom joggende nedover gågaten. Det ble dermed enn flytende overgang fra oppvarming til start. Nok om det, jeg hadde bestemt meg for å holde tempoet lavt de første kilometerne og tvang meg selv til å løpe sakte, hvor sakte hadde jeg ikke koll på ettersom displayet på Garminen var uleselig svakt. Derfor endte jeg opp med å løpe bak folk jeg syntes så ut som de holdt passe rolig tempo.
Etter to kilometer kjente jeg at formen ikke var på topp. Rusk i halsen, rennende nese og tung i hodet. Sånne ting gir seg heldigvis etter fem - seks kilometer, så jeg trampet videre.
Etter tre kilometer tok jeg igjen en gjeng som jeg mente holdt fint langtur tempo. Det passet meg bra, særlig å ligge bak en rygg da vi løp mot den iskalde nordavinden mot løypens nordligste punkt.
Etter fire kilometer håpet jeg inderlig at formen snart ville løsne. Beina og pusten fungerte bra, men hodet var unormalt tungt.
Ved fem kilometer og første passering vurderte jeg sterkt å kaste inn håndkle, men med heiende familie og venner langs oppløpssiden bestemte jeg meg likevel for å sjekke om ikke det ville løsne etter 7-8 km, det gjør jo ofte det.
Ved sju kilometer angret jeg intenst på avgjørelsen om å fortsette.
Ved åtte kilometer var jeg oppriktig redd for at jeg holdt på å få hjerneslag. Det hamret bak øynene og solen var uutholdelig skarp.
Ved ni kilometer kom jeg til å tenke på at det sannsynligvis var noe med bihulene, ettersom smerten bredte seg utover i ansiktet og pannen.
Ved halvløpt løp var det over og ut. For første gang har jeg dermed brutt et løp. Det var en litt rar opplevelse å tusle bort til sekretariatet og ta av seg nummerlappen, men i dag var noe annet uaktuelt.
To paracet og to timer på sofaen senere koblet jeg klokken til PCen og registrerte at første ti km gikk på 46 min og 9 sek. Det var en gledelig overraskelse. Tiden er nemlig ikke gal til meg å være med tanke på at jeg konsentrerte meg om å holde tempoet nede og at formen var helt elendig. Med tanke på "årsmålet" om å klare halvmaraton på 1.35 lover det forsåvidt godt.
Det høres kanskje usannsynlig ut, men noe av grunnen til at jeg hadde løpt mye fortere enn jeg hadde trodd vil jeg tilskrive de nye Adidas Energy Boost skoene mine.
Jeg har testet de over 60-70 km nå og har siden dag en registrert at jeg løper fortere med disse enn de andre skoparene jeg har, til og med enn i langt lettere sko. Det er også grunnen til at jeg valgte de foran Adidas Adios skoene mine til dagens løp. Boost skoene er endel tyngre, men de går rett og slett fortere... Løpsfølelsen er god, de sitter som sokker på føttene og virker mye lettere enn de faktisk er. Inntrykket jeg sitter igjen med er at jeg med disse kan holde et høyere tempo uten å bli stum i bena.
I august kommer Adidas Adios med Boost teknologi i sålen. De skal jeg ha, helt sikkert!
Været var flott. Blå himmel, sol og lite vind. Riktignok var vinden kald, men alt i alt var dette perfekte forhold og langt bedre enn stekende varme.
Natten hadde jeg tilbrakt på hytta i Sverige, men jeg rakk likevel å både levere datter i bursdagsselskap i Fredrikstad og en god runde oppvarming før startskuddet gikk. Det vil si, jeg trodde startskuddet skulle gå fem minutter senere og skjønte først at starten var i ferd med å gå da jeg hørte speaker telle ned da jeg kom joggende nedover gågaten. Det ble dermed enn flytende overgang fra oppvarming til start. Nok om det, jeg hadde bestemt meg for å holde tempoet lavt de første kilometerne og tvang meg selv til å løpe sakte, hvor sakte hadde jeg ikke koll på ettersom displayet på Garminen var uleselig svakt. Derfor endte jeg opp med å løpe bak folk jeg syntes så ut som de holdt passe rolig tempo.
Etter to kilometer kjente jeg at formen ikke var på topp. Rusk i halsen, rennende nese og tung i hodet. Sånne ting gir seg heldigvis etter fem - seks kilometer, så jeg trampet videre.
Etter tre kilometer tok jeg igjen en gjeng som jeg mente holdt fint langtur tempo. Det passet meg bra, særlig å ligge bak en rygg da vi løp mot den iskalde nordavinden mot løypens nordligste punkt.
Etter fire kilometer håpet jeg inderlig at formen snart ville løsne. Beina og pusten fungerte bra, men hodet var unormalt tungt.
Ved fem kilometer og første passering vurderte jeg sterkt å kaste inn håndkle, men med heiende familie og venner langs oppløpssiden bestemte jeg meg likevel for å sjekke om ikke det ville løsne etter 7-8 km, det gjør jo ofte det.
 |
| Første fem passert og ved godt mot |
Ved sju kilometer angret jeg intenst på avgjørelsen om å fortsette.
Ved åtte kilometer var jeg oppriktig redd for at jeg holdt på å få hjerneslag. Det hamret bak øynene og solen var uutholdelig skarp.
Ved ni kilometer kom jeg til å tenke på at det sannsynligvis var noe med bihulene, ettersom smerten bredte seg utover i ansiktet og pannen.
Ved halvløpt løp var det over og ut. For første gang har jeg dermed brutt et løp. Det var en litt rar opplevelse å tusle bort til sekretariatet og ta av seg nummerlappen, men i dag var noe annet uaktuelt.
To paracet og to timer på sofaen senere koblet jeg klokken til PCen og registrerte at første ti km gikk på 46 min og 9 sek. Det var en gledelig overraskelse. Tiden er nemlig ikke gal til meg å være med tanke på at jeg konsentrerte meg om å holde tempoet nede og at formen var helt elendig. Med tanke på "årsmålet" om å klare halvmaraton på 1.35 lover det forsåvidt godt.
Det høres kanskje usannsynlig ut, men noe av grunnen til at jeg hadde løpt mye fortere enn jeg hadde trodd vil jeg tilskrive de nye Adidas Energy Boost skoene mine.
 |
| Bra greier! |
Jeg har testet de over 60-70 km nå og har siden dag en registrert at jeg løper fortere med disse enn de andre skoparene jeg har, til og med enn i langt lettere sko. Det er også grunnen til at jeg valgte de foran Adidas Adios skoene mine til dagens løp. Boost skoene er endel tyngre, men de går rett og slett fortere... Løpsfølelsen er god, de sitter som sokker på føttene og virker mye lettere enn de faktisk er. Inntrykket jeg sitter igjen med er at jeg med disse kan holde et høyere tempo uten å bli stum i bena.
I august kommer Adidas Adios med Boost teknologi i sålen. De skal jeg ha, helt sikkert!
søndag 3. mars 2013
Form-test etter to måneder på mølla
Vinteren har vært usedvanlig bedrøvelig med tanke på løping ute. Ikke har jeg noen god unnskyldning heller. Piggsko, hodelykt, kuldemaske, vintertights +++ ligger lett tilgjengelig i skapet. Likevel har veien til treningsstudioet vært kortere. På den positive siden har jeg fått trent en del styrke. Nå bærer det derimot ut.
Asfalt er mitt favoritt-underlag å løpe på, og da først og fremst bar asfalt. Denne uken lå asfalten bar og innbydende, solen varmet og for første gang på en god stund fristet det å løpe ute mer enn tredemøllen.
Innimellom byr vinterens etterlatenskaper på utfordringer, men gleden av å komme seg ut overskygger litt vann i skoene.
Etter så mange uker med ensidig mølletrening var jeg litt spent på hvordan formen ville være på landeveien.
Asfalt er mitt favoritt-underlag å løpe på, og da først og fremst bar asfalt. Denne uken lå asfalten bar og innbydende, solen varmet og for første gang på en god stund fristet det å løpe ute mer enn tredemøllen.
Innimellom byr vinterens etterlatenskaper på utfordringer, men gleden av å komme seg ut overskygger litt vann i skoene.
 |
| overraskende dypt faktisk |
I går ble det en 8 km restitusjonstur i rolig tempo. Den gikk i så rolig tempo og var jo såpass kort at jeg ikke fikk noe svar på hvor langt tilbake jeg var satt i løpet av vinteren. I dag la jeg derfor ut på en langtur, snaue 16 km. Det gikk egentlig overraskende greit. Styrketreningen virker å ha hatt god effekt for motbakkene.
 |
| De gamle kranene på "Værste" |
Nå krysser jeg fingrene for at våren har kommet. I skrivende stund er det kun seks uker igjen til halvmaraton i Fredrikstad. Skal jeg ha sjanse til å forbedre tiden fra i fjor trenger jeg flere og lengre turer utendørs.
Denne uken ble det tilsammen 55 km.
Mandag: Intervaller 8 km
Tirsdag: Restitusjon: 8 km
Onsdag: Tempo: 7 km
Torsdag: langkjøring 10 km
Lørdag: restitusjon: 7 km
Søndag: Langtur: 16 km
torsdag 14. februar 2013
Adidas Boost - skoene som gjør deg kjappere?
Adidas satser høyt med lanseringen av Adidas Boost. I går lanserte de skoen på et storstilt arrangement i New York. Haile Gebrselassie og Yohan Blake var tauet inn for å spre glans over en sko de hevder er en revolusjon innen løping.
Selv har jeg vært en smule skeptisk. Nysgjerrig, men skeptisk til at dette er nok en hype. Man har etterhvert lært at man ikke skal "believe the hype". Akkurat i dette tilfellet virker det som det faktisk dreier seg om mer enn hype. Det kan se ut til at Adidas i samarbeid med kjemi-produsenten BASF faktisk har greid å utvikle et materiale som sparer energi i stedet for å absorbere den, og dermed tilfører energi i frasparket. Selv har jeg ikke testet skoene ennå, men via diverse amerikanske nettsteder meldes det om at dette er en milepæl for utviklingen av løpesko. I følge Gebrselassie vil en som løper 10 km på 50 minutter ved hjelp av denne skoen kunne høvle av rundt ett og ett halvt minutt!??
Her kan du lese en test av skoen www.pocket-lint.com
Gutta som tester skoen var overrasket over hvor hard og hvor god løpsfølelse skoen har. Noe helt annet enn den diffuse og softe følelsen man opplever i visse Nike-sko. Videre løp gutta en runde de pleier å løpe rundt Central Park. Tempoet var høyere enn tidligere, men de var usikre på om dette kunne tilskrives skoene.
Skoen som ble lansert i går er en treningssko og veier under 280 gram. Skoen lanseres i Norge 27.feb. Adidas sier de fortløpende vil lansere flere modeller med mellomsålen.
Video fra lanseringen
Nok sko-prat.
Skal man løpe fortere er det en ting som gjelder, nemlig trening, og akkurat det bruker jeg mye tid på om dagen. Sist uke ble det 48 km og denne uken har jeg allerede gjort unna 30 km. Samtidig har jeg fortsatt vekttrening prosjektet mitt og har på følelsen av at det begynner å gi resultater.
 |
| Etter min mening ganske kul design |
Selv har jeg vært en smule skeptisk. Nysgjerrig, men skeptisk til at dette er nok en hype. Man har etterhvert lært at man ikke skal "believe the hype". Akkurat i dette tilfellet virker det som det faktisk dreier seg om mer enn hype. Det kan se ut til at Adidas i samarbeid med kjemi-produsenten BASF faktisk har greid å utvikle et materiale som sparer energi i stedet for å absorbere den, og dermed tilfører energi i frasparket. Selv har jeg ikke testet skoene ennå, men via diverse amerikanske nettsteder meldes det om at dette er en milepæl for utviklingen av løpesko. I følge Gebrselassie vil en som løper 10 km på 50 minutter ved hjelp av denne skoen kunne høvle av rundt ett og ett halvt minutt!??
 |
| Såle av riskaker? |
Her kan du lese en test av skoen www.pocket-lint.com
Gutta som tester skoen var overrasket over hvor hard og hvor god løpsfølelse skoen har. Noe helt annet enn den diffuse og softe følelsen man opplever i visse Nike-sko. Videre løp gutta en runde de pleier å løpe rundt Central Park. Tempoet var høyere enn tidligere, men de var usikre på om dette kunne tilskrives skoene.
Skoen som ble lansert i går er en treningssko og veier under 280 gram. Skoen lanseres i Norge 27.feb. Adidas sier de fortløpende vil lansere flere modeller med mellomsålen.
Video fra lanseringen
Nok sko-prat.
Skal man løpe fortere er det en ting som gjelder, nemlig trening, og akkurat det bruker jeg mye tid på om dagen. Sist uke ble det 48 km og denne uken har jeg allerede gjort unna 30 km. Samtidig har jeg fortsatt vekttrening prosjektet mitt og har på følelsen av at det begynner å gi resultater.
Abonner på:
Innlegg (Atom)