Fredrikstad - Runners paradise?

Oslo er en fin, fin by, men med to små barn ble valget mellom leilighet i Oslo og hus med hage i Fredrikstad etterhvert ganske enkelt. Så da ny jobb i Fredrikstad var i boks, pakket familien bagen og flyttet fra Oslo til Kråkerøy. Dette er to år siden, og jeg angrer ikke ett sekund. Jeg tror ikke hustruen synes det er så galt heller (hører med til historien at jeg opprinnelig er fra Fredrikstad, mens kona er fra Bærum).

Nok snikksnakk, dette er en blogg om løping og det er dette også dette innlegget handler om. For utover å ligge perfekt til, med umiddelbar nærhet til havet, Systembolaget og alt omegn har å by på av fin, og ikke så fin kultur, er Fredrikstad og Kråkerøy som skapt for løpere. Jeg tror faktisk mye av grunnen til at jeg er så godt som skadefri, og at jeg i det hele tatt gidder å løpe, er et nærområde med et mylder av stier grusveier som strekker seg milevis gjennom fin natur og kulturlandskap (Jeg er i grunnen mer glad i kulturlandskap enn ren natur, blir litt mye skau, lissom).

Under følger en fotoreportasje fra 8 km jeg ofte drar igjennom på tempoøkter, intervaller, eller restitusjonsøktene mine. Noen ganger slenger jeg på en ekstra sløyfe og får en runde på 10 km, 12 km, eller 15 km, uten å måtte løpe samme stien to ganger.

Etter ca. 500 m kommer Mördarbakken.

Deretter bærer det inn i skogen

Etter oppoverbakken er jeg varm i beina og her pleier det å løsne litt

Etter 1,5 km kommer jeg til denne grusveien. Super for intervall-trening.

Etter 2,5 kilometer. Nok en super strekke for intervall-drag!

På denne benken sitter ofte en og annen pensjonist og gliser, men tidlig lørdagmorgen var den tom.

Ved ca. 3,5 km bærer det inn på en sti. 

Denne krabaten har fått det, uvisst av hva. Jeg kikker i hvert fall alltid etter orm på dette strekket av løypa 

4 km og bare 500 m unna en badestrand.

Opp en bakke

Bort en vei.

To stk. hest.

Et skilt

500 m på asfalt

5 km

7 km - Fredrikstad sentrum på andre siden elven

7,5km løper jeg gjennom Nøkledypet, forbi Isegran

200m igjen, så er jeg hjemme.

Kanskje litt kjedelige bilder. Poenget er at hverken knær, ankler eller rygg er vonde. Samtidig er jeg lettere til sinns etter en runde i disse omgivelsene. Asfalten og alt støvet i Oslo begynte etterhvert å gå meg på nervene.

Trene til Halvmaraton - Del 8 - styrketrening for løping

Siden jeg begynte å løpe for litt under ett år siden, har jeg gjennomført to halvmaraton og to 10-kilometerkonkurranser. Planlagt og regelmessig trening har ført til at:

• formen har generelt sett blitt bedre
• tiden pr. kilometer kryper stadig nedover 
• antall kilometer jeg klarer å holde tempoet øker
• jeg har tatt av en del unødvendig tonnasje (ikke et mål i utgangspunktet, men helt grei side-effekt)

Så hva nå? Min opprinnelige målsetting er nådd - formen har blitt utrolig mye bedre. Min reviderte målsetting om å bli superrask kommer jeg sannsynligvis aldri til å nå, så hvorfor fortsetter jeg å løpe? 

• fordi jeg synes det er utrolig deilig, både underveis og etterpå
• fordi det er morsomt å konkurrere
• men viktigst - fordi jeg har fortsatt en del å gå på!

Etter bilder og film fra Kristinaløpet ble jeg klar over at løpesteget mitt mangler spenst - det vil si; Jeg mangler spenst.

Løsningen:

20 kg på stanga, 7 kg pr manual.

Ikke rare greiene, men akkurat som med løpingen har jeg tro på at det er lurt å ta det pent i begynnelsen. Denne uken har jeg avsluttet løpeturene med dype knebøy og utfall: 10 repetisjoner x 3. Det er bare 20 kg tilsammen på ryggen, men merker at det tar litt. Etterhvert skal dette føre til ett mer sprettent steg og mer kraft i bakker, etc. Er spent på om jeg vil merke forskjell innen Oslo Halvmaraton i september.

Manualene kjøpte jeg fordi jeg helt klart har godt av å trene overkroppen litt.

Utstyret ble kjøpt inn på XXL til rett over 600 kroner. Ikke gal pris det!

Nye Adidas Adizero Mana 6

Sjekket innom Running Warehouse for å se hva som rører seg på skofronten.

Til min store forskrekkelse så jeg at Adidas har lansert den nye modellen av Mana - Adidas Adizero Mana 6. Forskrekket ble jeg først og fremst fordi det virker som om Adidas med den nye utgaven av Mana har gjort store endringer.

Mana 5. Les mer på runningwarehouse

Mana6. Les mer på www.runningwarehouse.com

Mana 5 veide knappe 200 gram, mens Mana 6 har lagt på seg hele 60 gram og veier nå 260 gram. I tillegg har sålene blitt 6 mm tykkere jevnt over.  Har Adidas droppet konkurransesko for oss som overpronerer?? Forhåpentligvis har de flere nyheter i ermet, men litt betenkt er jeg, for Mana 5 er en sko jeg har rukket å bli svært glad i den korte tiden jeg har hatt dem!

Nysgjerrig som jeg er kommer jeg sikkert til å kjøpe inn et par Mana 6 også. Kan jo hende at de er supre til f.eks halvmaraton. 260 gram er jo fortsatt lett.

Erfaringer Saucony Fastwitch 5

Saucony Fastwitch 5 er Sauconys lettvekts/ konkurransemodell for personer som overpronerer. Med en vekt på 220 gram  er ikke skoen blant de letteste i klassen, men den føles lynkjapp på foten.

Demping:
I forhold til f.eks. Adidas Aegis 2 føles skoen myk i sålen. Noe jeg ble særlig oppmerksom på da jeg testet skoene etter hverandre på tredemøllen. Adidas skoene føltes nærmest harde mens Sauconyene ga inntrykk av  å være mye mykere. Det samme gjelder hvis man sammenligner med Adidas Mana 5. Saucony Fastwitch 5 gir inntrykk av å være godt dempet, noe de faktisk ikke er. Faktum er at skoene er relativt lite dempet. Jeg er en ganske tung løper med mine 87 kg og Fastswitch 5 er på grensen til hva føttene og beina mine har godt av. Noe av grunnen til at dempingen er i snaueste laget for meg er sannsynligvis at jeg er en hel-løper. Men også i framfoten merker jeg at denne skoen ikke er særlig godt dempet. Selv om skoene ikke er blant de best dempede tok de meg fint rundt Gøteborgsvarvet uten at jeg fikk problemer med hverken i føtter eller knær. Likevel er mitt inntrykk at Adidas Mana 5 faktisk er bedre dempet, i hvert fall hvis jeg kjenner på hvordan beina føles etter en 10 km tempo runde.

Løpsfølelse:
Saucony Fastwitch 5 var de første virkelige lettvektsskoene jeg kjøpte. Sammenlignet med Adidas Adizero Tempo føltes de fjærlette gatelangs på Kråkerøy. Med den lave hel-til-tå differansen var løpsfølelsen en helt annen enn med Adidas-skoene. Skoene er tilnærmet flate og får deg automatisk mer over på framfoten, særlig når beina ikke er sure og slitne. Utfordringen er at dette krever tilvenning, og at denne tilvenningen kan være tøff for blant annet akillesene. Skoene føles raske og sitter meget godt på foten, den omsluttende lesten gir følelsen av å ha på seg sokker.

Stabilitet:
Skoene er tilstrekkelig stabile for mitt overpronerende steg. Jeg har ikke opplevd smerter i hverken knær eller skinnlegger som følge av dårlig stabilitet. De virker mer stabile enn f.eks Adidas Aegis 2.

Konklusjon:
Saucony Fastwitch 5 har i Runners World fått kritikk for å virke klumpete. Det er jeg ikke enig i, disse skoene er blant de minst klumpete jeg har løpt i. Videre har de i sko-tester fått kritikk for luftehullene i sålen fordi dette fører til at man kan bli bløt når det regner, eller når man løper på våt skogbunn. Jeg har løpt mangfoldige mil i skoene og aldri opplevd dette som et problem.

Saucony Fastwitch 5 er raske sko med god stabilitet. På grunn av den lave profilen passer de ikke helt til mitt løpesteg. På den annen side er skoene supre for å tilvenne løping på framfoten.

Tekniske data på: Runningwarehouse  Les mer på: Løplabbet

Saucony Fastwitch 5

Løpeteknikk - på tide med styrketrening for løping

Etter å ha scrollet gjennom bildeseriene fra Kristinaløpet (lenke til fotogalleri på tb.no) blir jeg nok en gang gjort oppmerksom på at jeg er relativt stor i forhold til gjennomsnittsløperen. Det er i og for seg greit. Jeg har ikke noen typisk løperfysikk, og målet er å gjøre det best mulig med mine forutsetninger. Mer urovekkende er derfor hva jeg oppdager når jeg ser filmsnuttene fra løpet. Jeg har rett og slett en merkelig løpestil - jeg beveger ikke venstre-armen når jeg løper og steget er nesten blottet for spenst.

I mitt 11 måneders treningsopplegg mot halvmaraton distansen har jeg så langt nesten avstått fra styrketrening. Mitt motto i nesten ett år har vært at for å bli en god løper må man man trene på å løpe og at styrketrening derfor er unødvendig. Filmsnutten fra Kristinaløpet har fått meg til å gå bort fra denne ideen.

Planen nå er derfor å være mer oppmerksom på bruk av armene +  å trene spenst.
Armbruk skal jeg greie å gjøre noe med gjennom økt oppmerksomhet, bedre spenst må jeg derimot investere litt mer tid i.

Løsningen, sånn jeg ser det for meg, er å gå til innkjøp av en vektstang (som veier 10 kg) og vekter som til sammen veier 20 kilo. Jeg monterer manualene på vektstangen og har dermed 30 kilo som kan legges over skuldrene og beveges opp og ned i dype knebøy/ spensthopp. Planen er å avslutte løpeturen tre ganger i uka med 10 repitisjoner ganger tre sett. I tilegg må jeg legge inn flere intervalløkter og motbakkeøkter.

I tillegg til at jeg som et resultat av disse grepene forhåpentligvis vil få en løpestil jeg ikke skjemmes over, vil jeg høvle av ytterligere noen sekunder på kilometertidene mine.

Kristinaløpet 2011

Lettskyet, lite vind og 18 varmegrader. Alt lå til rette for en super løpsdag.
Først skulle barna løpe 500m barneløp.

Ti minutter igjen til start for barneløpet klokken 15.00 og familien beveget seg litt stresset mot start som var på torget, og ikke ved start for fem og ti km som en funksjonær tidligere hadde påstått.

Vel fremme på torget ble vi stående alt for lenge uten noe informasjon. En eller annen smarting hadde nemlig bestemt at det skulle være puljestart i dette barneløpet. Hver pulje tok sju- åtte minutter å gjøre unna og klokken begynte virkelig å tikke for å rekke oppvarming før løpsstart for 10km klokken 16.00. Ingen informerte om noen ting, ingen speaker, ingen funksjonær som snakket ekstra høyt. Så klokken 15.30, eller der om kring, ble det endelig vår tur. Datteren la inn en rakettspurt de siste 100 meterne inn mot mål og var veldig stolt over å ha løpt fra en del andre barn. Jeg forstår henne svært godt.

Klokken 15.40 var barna overlevert mormor og jeg hadde 20 min på å gjøre unna toalettbesøk og oppvarming. Til min store forskrekkelse oppdaget jeg at fire toaletter skulle betjene 1300 personer. For et åndssvakt opplegg. Køene var superlange. Ganske forbannet løp jeg ned til en marina på brygga, spurte meg fram til et toalett og registrerte at det var under ti minutter til start.

Ett minutt til start og jeg stod klar i startfeltet.

Starten går noe overraskende uten startpistol, eller annet signal..

Plutselig går starten og feltet siger avgårde etter en politimotorsykkel. Jeg kikker på Garminen og registrer at jeg holder 15,6 km/t. Jeg slakker av og lar dagens løpe-kompis, Anders, dra fra oppover mot torget. Mitt mål var å klokke inn på under 45 minutter, noe som betyr 4,29 pr km, eller 13.3 km/t.

Nr. 1320 i farta

Den første kilometeren er slakt oppover. Jeg la meg i 4.20 - 4.30 tempo, passerte en del og tok snart igjen Anders som hadde løpt fra seg. Lettet registrerte jeg at magen fungerte bra.

To kilometer var unnagjort på 8.35. Løypa var ganske flat, men en snau kilometer foregikk på litt tung grus. Fire kilometer var gjort unna på 17.32 og fem kilometer på 21.58.

Første runde unnagjort, legger optimistisk i vei på runde to

Optimismen steg da jeg la i vei på runde to. Bena fungerte, magen fungerte og jeg hadde ett minutt å gå på i forhold til å nå målsettingen min om sub 45 minutter. Jeg passerte en del som hadde "fått det" i bakkene opp mot seks kilometer, samtidig kom en kar krypende opp på siden av meg. Han så frisk ut i bena og jeg bestemte meg for å henge meg på han.

Syv kilometer var over på 31.02 og jeg hadde mer å gi.

9 km - Coming through!

Det var stor stemning langs brygga den siste kilometeren før mål. Masse folk, klapping og oppmuntrende tilrop.

På oppløpet var jeg så grei at jeg spurtet fra mannen jeg hadde hengt på siste runden. En kikk på Garminen bekreftet at jeg hadde klart målet mitt! 44.32!! Toppfornøyd sjanglet jeg mot bordet med vann og helte ned på noen krus.

Dagens løpekompis, Anders, hadde gått litt hardt ut og sprakk bittelitt på andre runden. Likevel kom han inn på respektable 47.30.

Utstyret:
Adidas Mana 5 er fantastiske sko!!!!
Nike Drifit trøya er bra!

Konklusjon:
Til tider håpløst arrangement, fin runde, god stemning i byen. Derfor er jeg klar igjen neste år!
Det var såpass mye å irritere seg over at jeg ikke rakk å få nerver. Skulle nesten tro det var planlagt fra arrangørens side.

Kristinaløpet - Prikke inn formen

Siste økt før 10km er unnagjort og jeg er en smule mer optimistisk enn tidligere i uken.  I dag gjorde jeg unna fem km med tre innlagte intervalldrag og det gikk fint uten antydning til smerter i mage eller bein. I følge Garminen hadde jeg 4.27 i snitt.

Likevel er jeg litt i tvil om jeg vil klare sub 45 minutter over 10 km (må løpe under 4.30 min per kilometer). I Handymanløpet, som er en 10km i Fredrikstadmarka, klarte jeg 46.45, og da var jeg rimelig pai de siste meterne. Det var riktignok bare tre dager etter Göteborgsvarvet, og inkluderte noen ganske bratte bakker, men likevel. Å ta av nesten to minutter er mye, selv om jeg har trent bra siste måneden. Løypa i Tønsberg er jo heller ikke padde flat, den starter med en km stigning, for deretter å humpe videre uten de store høyde forskjellene.

Nå gjelder det vel bare å slappe av og håpe at dagens treningsøkt ikke har gjort mer skade enn nytte. Ekspertene er tross alt delt i om det er smart å løpe dagen før konkurranse, ikke minst når det gjelder intervaller. I følge mosjonisten (Espens løpeminner på nett), er det en suksessoppskrift. I følge Runnersworld er det idioti. Av en eller annen grunn velger jeg å lytte til amatøren, delvis fordi jeg er imponert over hans utvikling, men også fordi jeg selv har erfart at farten på treningsturene har økt dagen etter lette intervalløkter.